Lovsangsleder og misjonærstudent klare for Kompani Lauritzen: – Troen hjalp meg å holde motet oppe

I fjor høst stakk Asle Haddeland og Elisa Vagle av med seieren i TV 2-programmet «Kompani Lauritzen: Tropp 1». Begge to var åpne om sin kristne tro.

Nå gjentar kanalen seersuksessen, og i oktober dukker «Kompani Lauritzen: Tropp 2» opp på skjermen.

Også denne sesongen stiller to kristne deltakere til start.

Både lovsangslederen Patrick Åteigen fra Vennesla og misjonærstudenten Maria Enora Svensen fra Nærbø fikk sterke opplevelser under oppholdet på Setnesmoen i Åndalsnes, Møre og Romsdal.

Dagen fikk en prat med begge to i forbindelse med lanseringen av sesongen.

– Jeg var helt i sjokk over hvor mye denne kroppen som Gud har skapt tåler. Vi tror vi er så svake, men det er utrolig hvor sterke vi egentlig er, sier Svensen.

Inspirert av vinnerne

Åteigen og Svensen forteller at det kristne vinnerparet fra «Tropp 1» ble en inspirasjon for hvordan de ville opptre i leiren.

– De var et friskt pust, synes jeg. Måten de var så tydelige og turte å være seg selv, sier Svensen.

Kristne Asle og Elisa vant kompani Lauritzen: – Vi ba sammen flere ganger

– For min del kan det være utfordrende å prate åpent om troen. Men at de to banet vei og brøt ned en del murer gjorde det enklere for meg å være helt ærlig både i intervjuene og ellers, forteller Åteigen.

Han opplevde at åpenheten ble lagt merke til i troppen.

– En kveld kom en av deltakerne og spurte om vi kunne be sammen. Det synes jeg var utrolig fint og kult at de turte å spørre.

Bønnestund og lovsang i fellesstua

Åteigen er vant til å spille og synge lovsang i pinsemenigheten Puls i Kristiansand. En kveld fikk han mulighet til å dra opp gitaren og fremføre et par lovsanger for troppen.

Sangene var kjente for Svensen, som kom fra disippeltreningsskolen til Ungdom i Oppdrag på Grimerud i Innlandet.

Hun la på noen harmonier over stemmen til Åteigen.

– Jeg husker jentene som satt rundt Patrick og lyttet. Det ble skapt et fint, lite øyeblikk den kvelden, sier Svensen.

Men det var ikke kun hygge og harmoni som preget dagene i kompaniet.

Så til «nummer 7»

Deltakerne i Tropp 2 blir utsatt for en rekke krevende fysiske og psykiske oppdrag.

Maria Enora Svensen beskriver seg selv som en forsiktig person som «aldri gjør noe farlig eller skummelt» og som synes selv å stikke tåa i kaldt vann var ubehagelig.

Likevel stupte hun inn i hver utfordring samtidig som hun forsøkte å motivere og støtte sine medsoldater.

Hun mener troen hjalp henne ute i felt.

– Troen var noe av det som betydde mest under oppholdet for meg. Den hjalp meg å holde motet oppe og ha omsorg for alle rundt meg, sier Svensen

Innsatsen ble lagt merke til av Åteigen.

– Maria Enora var helt enorm i felt. Et eneste stort lys. Hadde du det kjipt kunne du bare se til «nummer 7», så gikk det greit. Du kunne virkelig se hvor rotfestet hun er i troen sin, sier han.

Svensen gjengjelder rosen.

– Jeg strevde litt med å finne min plass sosialt. Men da var Patrick betryggende å ha. Både som en venn og en bror i troen. Jeg har sjeldent sett en som har så mye kjærlighet til andre som ham.

– Skummelt betyr ikke farlig

Mantraet til oberst og programleder Dag Otto Lauritzen er at deltakerne skal bli «den beste versjonen av seg selv».

Målet i Tropp 2-konseptet er dessuten at deltakerne skal lære å sette andre foran seg selv, erfare at man står sterkere sammen og få selvtilliten tilbake.

Både Svensen og Åteigen føler de kan sjekke av på mange av disse boksene.

– Jeg har en helt annen egenomsorg nå. Før brukte jeg mye energi på at de rundt meg skulle ha det bra, men glemte meg selv. Så har jeg forstått hvor mye man lærer av å trå ut av komfortsonen, sier Åteigen.

Svensen er enig.

– Jeg har lært at skummelt betyr ikke farlig. Jeg får til så mye mer enn det jeg tror selv. Vi må få bort fra de puslete tankene og skjerpe oss litt. Livet blir så mye gøyere hvis man tør å pushe seg selv, sier hun.

Tar med seg erfaringer inn i kirken

Patrick Åteigen, som først ble kristen i ungdommen, mener det er mye ved oppholdet i kompaniet som kan overføres til kristenlivet.

Spesielt ser han verdien av å vise flere sider av seg selv.

– Når du kommer i kirken møter du mange smil og tommel opp. For en som kommer utenfra kan det være lett å tenke at kristne alltid er glade. Men jeg tenker at kirken og vi kristne må lære oss å være mer åpne og sårbare. Kirken må være et sted man kan kunne komme som man er – med både sine gleder og sorger, sier han.

Maria Enora Svensen støtter seg til sin medsoldat og venn.

Når hun denne høsten er student ved en misjonsskole i Tyskland, drevet av en europeisk misjonsorganisasjon med røtter fra fra Ungdom i Oppdrag, merker hun at motet hennes er styrket.

– Jeg tror som kristen at det er viktig å ikke overtenke, men ta et steg i tro. Jeg merker hvor mye troen min har vært styrt av følelser. Nå tenker jeg at jeg må handle på den friheten som Gud gir meg og gå inn de dørene han åpner, sier hun.