Lovsangsleder spilte inn plate med verdensstjerner

Med iørefallende melodier, fengende rytmer og avanserte harmonier ble Koinonia et stort navn for mange på 1980-tallet.

– For meg har de vært store forbilder helt siden jeg var 13 år gammel, forteller Arvid Pettersen (48).

Lang erfaring

Lenge har han hatt et ønske om å intervjue medlemmene i Koinonia. Det skyldes blant annet at de først og fremst er blitt kjent for den raffinerte instrumentale musikken sin, men i mindre grad er blitt spurt om sin kristne tro og hvordan den har preget dem som mennesker og musikere.

For to år siden var tre av medlemmene igjen på besøk i Norge. Da spurte Pettersen om de ville være komp på den neste platen hans.

Mer takknemlighet

Svaret var ja. I februar gikk turen til Los Angeles og legendariske Sunset Studio.

– Det var en herlig opplevelse på alle måter, og veldig hyggelig og inspirerende for meg, sier han.

Det musikalske uttrykket på platen er mer rytmisk og har et røffere uttrykk enn Pettersen har på tidligere innspillinger. Han opplever at det kler ham å hente fram trøkket han hadde i ungdomsbandet sitt.

– Jeg skriver av og til lovsanger, men også solosanger som kan være små andakter og appeller, sier han.

Med tittelen «Give thanks» er det gjennomgående temaet kraften i takknemlighet.

– Det er noe jeg vil peke på, ikke minst for oss som bor her i Vesten: Vi aner ikke hvor velsignet vi er. Som nordmenn bor vi i et av verdens mest velsignede land. Da burde vi også være et av verdens mest takknemlige folk.

Beveget av fattige

For Pettersen er det viktig å gi velsignelser videre. Gjennom en årrekke har han samarbeidet med den kristne hjelpeorganisasjonen Compassion som ambassadør for å rekruttere faddere.

På reise i mange fattige land har han møtt mennesker som mangler nesten alt.

– Likevel viser de større glede over det de har enn vi gjør, sier han.

Savner instrumenter

I Øst-Europa er han også blitt forbauset over at menigheter kan ha et langt rikere musikkliv enn det han opplever i Skandinavia, til tross for at de har langt strammere økonomi.

– De er kommet mye lenger i kreativitet og musikalsk mangfold enn vi er i Norge, konstaterer Pettersen.

Ikke minst ser han at de tar i bruk flere instrumenter.

– Har du bare ett, to eller fem instrumenter, blir det vanskelig å fremelske mangfold. Du vil aldri få lyden av en cello eller en tverrfløyte ut av en gitar. Dermed er det smale uttrykket et sørgelig faktum.

Glemt mangfold

Her mener han utviklingen har gått feil vei de 20 årene han selv har vært heltidsengasjert som artist. Han har rundt 120 konserter og andre spilleoppdrag i året, i Norge og i utlandet.

– Jeg er redd mange bare har glemt at Gud er ubegrenset i sin storhet. Hvis du ser på Guds skaperverk, er det ufattelig mangfold. Vi må ikke gjøre det trangt i Guds menighet, sier Pettersen.

Han mener det kan bli et resultat hvis instrumentene er for få.

Drøm fra Romania

Samtidig understreker han at det trengs kyndig ledelse for å få dette til.

– I en menighet som heter Elim vest i Romania, har de symfoniorkester som spiller hver søndag, pluss et kor med 70 medlemmer. Mange stilarter brukes, og det kunstneriske mangfoldet er enormt. Mennesker i byen reiser dit for å få en musikalsk opplevelse. Og så får de høre evangeliet. Jeg drømmer om slike tilstander i Norge, sier han.

Kunstnerånd

– Hvordan mener du man kan få til dette?

– For det første må vi øve for å bli gode til å spille. Kjøp ordentlige instrumenter til barna, ikke bare synther. Og ansett en musikkpastor som er kyndig. Det står jo i Det gamle testamentet at de som ble satt til å lede sangen og musikken, var kyndige, sier Pettersen.

– Bibelen taler også om kunstnerånd. Dette må brukes til Guds ære. Musikkledere må ha kjærlighet og åpenbaring i Guds ord.

Pettersen mener sangen og musikken har en viktigere funksjon i menighetslivet enn mange tenker over. Artisten påpeker at Salmenes bok er den suverent største i Bibelen og fortsatt er høyaktuell som forbilde for kristen musikktjeneste.

Skriver bok

For tiden jobber han med en bok med tittelen «Når sant skal synges». Denne kommer ut på det norske markedet neste år.

– Det er en bibellærebok med en god del personlige historier forteller Pettersen.

Artisten understreker at han ikke har en enkel fasit, men mener å ha oppdaget noen viktige sannheter gjennom bibelstudier og erfaringer etter å ha holdt 3.000 konserter og lovsangsgudstjenester.

Han poengterer at egne ferdigheter ikke er tilstrekkelig for en musikktjeneste i Guds rike.

– Hvis ikke Gud er til stede, hjelper det ingenting å ha en menighet med 5.000 mennesker og kjemperikt musikkliv.

Smale assosiasjoner

Over hele Norden møter Pettersen mange som lengter etter mer av det guddommelige mangfoldet.

– Mange drømmer om at Guds ånd og kraft skal få slippe til.

Han påpeker også at begreper som «kirkemusikk» og «lovsang» i Norge gir langt smalere og sjangerbestemte assosiasjoner enn de gjør i andre land.

– Det er viktig at vi ikke bare har lovsang, altså tekster som henvender seg direkte til Gud. Vi trenger også sanger med vitnesbyrd, som underviser, proklamerer, oppfordrer, inspirerer og forkynner. Det avgjørende er at musikken er til Guds ære.

En høyere standard

Pettersen mener det er viktig å gjøre alt man kan for å tilstrebe så god kvalitet som mulig.

– Gud blir ikke sur hvis vi synger surt, men han fortjener det aller beste. Da må vi gjøre vårt beste. Det handler om respekt for Gud også: Vi må ta faget vårt seriøst, sier han.

Pettersen forteller at han takker Gud med tårer når han tenker på alle som står på med lovsang i dag. Men han har en visjon om et langt større bilde.

– Jeg føler selv ofte at jeg kommer til kort, men jeg vet at jeg gjør så godt jeg kan. Det handler mye om å gidde. Hvis man bare kommer et kvarter før møtet begynner og ikke er forberedt, blir det sjelden veldig bra. Guds menighet har verdens viktigste budskap. Vi må fremelske en høyere standard.