Mange boikotter Russland. Bedehusmannen Steinar (81) bygger skole i landet
– Vi kan ikke glemme dem og forlate dem i denne tid, sier Steinar Harila.
I 35 år har Russland hatt en helt spesiell plass i hjertet til den norske bedehuspredikanten. Det begynte med hjelpesendinger. Siden har han stått i bresjen for bygging av barnehjem, bedehus, leiligheter, sosialkontor og nå: En landbruks- og bibelskole for unge foreldreløse russere som statistisk sett går en trøstesløs framtid i møte.
Innvielsen av skolen står for døren, og sammen med 20 andre nordmenn trosser Harila offisielt norsk reiseråd og setter snart kursen mot St. Petersburg-området.
– Snakker du med dine russiske venner om krigen?
– Noen snakker litt. Men de kan ikke snakke mye om dette. Det er kontroll på alle bauer og kanter, svarer han.
Harilastiftelsen Håp (tidligere «Hjelp til Russland») er kanskje mest kjent for sitt arbeid blant foreldre- og hjemløse barn. Det er i forlengelsen av dette engasjementet den nye skolen blir reist.
Harila sier de ofte er blitt anklaget for å bare tar seg av små barn og at de ikke har et tilbud til dem når de er store og må ut av institusjonen.
– Vi har bare måtte bøye hodet og si at vi ikke visste hvordan vi skulle takle dette. Men Gud i himmelen leder og styrer. En dag fikk vi tomt på 200 mål av kommunen gratis, der vi ville bygge barnebyen Vårsol. Den ble innviet i 2011.
– Og så?
– Jo, der har vi bygget 24 leiligheter for familier som adopterer foreldreløse barn. Og det er altså på det samme området det har reist seg et bedehus og en gård med sauer og høns og drivhus. Og det er der vi nå bygger en landbruks- og bibelskole, forklarer han.
På gården – eller «farmen» som Harila konsekvent kaller den – foregår den praktiske undervisningen. På internatskolen skal 30 elever få teoretisk undervisning og bibelkunnskap. Kapasiteten kan dobles dersom de tar i bruk pensjonatdelen i et bedehus like ved.
Bakteppet for prosjektet er dystert. Harila viser til statistikk som forteller at av Russlands over 650.000 foreldreløse barn er det bare en tiendedel som klarer seg bra i voksenlivet. En like stor andel tar selvmord, mens 80 prosent blir rusmisbrukere eller kriminelle.
– Jeg kjenner så utrolig mange av disse. Det skjærer meg i hjertet å se at det er så få som støtter eller inspirerer dem, sier Harila.
Den omtalte tomten ligger i Taitsy, fire mil fra St. Petersburg vest i Russland. Harila har vært der mange ganger og sist sammen med predikantkollega Torgeir Nygård i november i fjor. Da hadde krigen i Ukraina rast i ni måneder.
– Driver ikke politikk
Harila forteller om vekkelseslignende tilstander på møtene han fikk være med på.
Mens de fleste i Vesten boikotter Russland etter landets invasjon i Ukraina, ser Harila en nød som bare er blitt større det siste året.
– «Mitt rike er ikke av denne verden,» sier Jesus. Hvis vi skulle drive politikk, hadde vi selvfølgelig ingenting der å gjøre, sier Harila.
Han minner om at det blir sendt misjonærer til Nord-Korea og Kina og lukkede land i Midtøsten – «for å berge folk for himmelen».
– Det er vårt kall enten det er sånn eller sånn. De vanlige menneskene jeg møter i Russland er varme og flotte og snille. Jeg gråter med dem og gleder meg med dem. Vi kan ikke glemme dem og forlate dem i denne tid, resonnerer han.
– Har du møtt kritikk for at du hjelper russerne i denne situasjonen?
– Det er nok ikke alle som synes det er greit. Samtidig tror jeg mange ser at det er greit at vi går inn til de som myndighetene og samfunnet ikke sørger for. Det handler også om hvordan Russland skal greie seg når denne krigen er slutt, sier Harila.
«Tømt minibankene for euro»
Norsk UD fraråder nordmenn å reise til Russland. Harila trosser rådet, og på neste tur har han med seg en buss med et 20-talls norske støttespillere.
Vanlig norsk reiseforsikring får de ikke tegnet. Og uten reiseforsikring får de ikke visum til Russland.
Reisefølget har måttet kjøpe en dyr russisk reiseforsikring for at Russlands ambassade i Oslo skulle gi dem visum. Onsdag var innreisepapirene i boks.
– Det har vært et styr uten like med alt papirarbeidet før denne turen, sier han.
Betalingskort som Visa og MasterCard kan ikke brukes i Russland for tiden. Harila har derfor «tømt minibankene i Kristiansand for euro» for å finansiere turen.
– Er du sikker på komme inn i Russland?
– Ingen kan være helt sikker, men ja, jeg er trygg på det. Du kan jo ringe meg 5. juni for å høre hvordan det gikk, ler han.
Innspurt med pengemangel
Ukene fram til innvielsen 9. juni er ikke problemfrie. Harila forteller at prosjektet til ti millioner har gått greit så lenge det handlet om tomtearbeid og utvendig bygging – og asfaltering over et tidligere våtområde som nå er drenert.
Økonomien er blitt en nøtt å knekke. Prisen har steget sterkt. Den norske krona er svak, og russerne har gitt sin egen valuta, rubelen, høyere verdi.
– Vi trenger enda et guddommelig mirakel i innspurten, sier Harila.
– I form av penger?
– Ja, alt må kjøpes i Russland. Vi kan ikke ta med oss noe inn lenger. Derfor trenger vi mer penger til inventar og utstyr.
– Rektoren vil ikke høre om penger
Steinar Harila vil heller snakke om den menneskelige nøden og om mulighetene for evangeliet enn om krig og politikk. Rektoren på den nye skolen er tidligere oberstløytnant i det russiske forsvaret og en av mange russere som Harila har fått en enorm respekt for.
– Da jeg spurte hva han ville ha i lønn for jobben, ba han oss slutte med pengesnakk. Han sier han har nok med pensjonen som tilsvarer 2000 norske kroner i måneden og sier han vil leve sitt liv i takknemlighet til sin frelser.
Finnmarkingen Harila er godt inne i sitt 82. år. Han hadde tanker om en arvtaker som leder for stiftelsen, men innser at han kanskje blir stående i tjenesten en stund til.
– Vi ber til Gud at han må finne den rette personen som har kall og hjertelag til å lede dette arbeidet, sier han.
– Underlig at ikke flere ser det
Harila er også opptatt av å rette blikket framover. En dag tar krigen slutt. Behovet for å bygge opp Russland blir ikke mindre med årene.
– Oligarkene stikker av, og vanlige folk sitter igjen med regningen. Min visjon er å utdanne ungdommer som kan produsere mat og vitne om Jesu død og oppstandelse. Perspektivene er så store. Det er nesten underlig at ikke flere i Norge ser dette, mener Steinar Harila.