Marit og Irene tror på «en veldig oppvåkning»

I helgen markerer radarparet Marit Stokken Berland (70) og Irene Krokeide Alnes (71) sitt 50-årsjubileum som sangevangelister.

Sammen har de reist land og strand rundt siden 1974 og på disse åra blitt et begrep både i og utenfor bedehusland. Det holder å si Marit & Irene, så vet «alle» hvem du snakker om.

Ved jubileet gir selvsagt de syngende evangelistene Gud æren for alt de har fått være med på. Det har tatt på å reise så mye, men de klager ikke:

– Gud gir bærekraften til reiselivet vårt, sier Irene.

Med sjefen på jobb

Som regel har de vært å høre som talere og sangere i vanlige kristne møter, men fredag og lørdag skal de holde konserter i Oslo, og det gjør inntrykk til og med på hovedpersonene at de nå kan markere 50 års virksomhet.

– Det er stort at det er gått 50 år, sier Marit Stokken Berland til Kristelig Pressekontor.

– Det er litt ufattelig, men vi kjenner på en veldig takknemlighet for kallet og oppdraget. Å få tjene Jesus, er et privilegium som virkelig er gledelig. Noen tenker at å være med i Guds rikes arbeid, er noe trist og tungt, men vi har opplevd at det er en glede, sier Marit.

De har besøkt utallige bedehus og kristne forsamlingslokaler av ulikt slag gjennom fem tiår, og det er blitt mange netter hjemmefra.

– Vi er med sjefen på jobb, har de to gjerne sagt om reisene sine. – Det er så godt at sjefen går foran. Sjefen går med, og sjefen går etter og rydder opp, er andre uttrykk de har brukt.

– Og vi er fornøyd med arbeidsfordelinga, legger Marit smilende til.

Før de to modne damene la ut på sin første reise sammen, kjente de ikke hverandre. Det var generalsekretær Birger Aadland i det som da het Det Vestlandske Indremisjonsforbund, nå bare Indremisjonsforbundet, som satte sangparet i forbindelse med hverandre. Siden har de vært like uatskillelige som sukker og kanel på lørdagsgrøten.

De hadde en av sine første møteserier sammen i Øygarden vest for Bergen, og allerede da brøt det ut vekkelse. Da var Marit og Irene henholdsvis 20 og 21 år gamle, og de kom bare med et par enkle sanger og to andakter hver. Men det var alt som skulle til.

– Vi var jo ferdige på en halvtime og improviserte med vitnestund og bønnemøte. Men Gud arbeidet i bygdene, og bønnen bar oss gjennom det, sier Irene nå 50 år etter.

Luft i peisen

Etter så lang tid er de blitt drevne musikere og talere, og med seg i gitarkassa har de fått rike opplevelser av gudsmøter og vekkelser på små, dels veldig små, og store steder i Norge.

Begge damene er nå bosatt i havgapet på Godøya vest for Ålesund, og de har gjennom årene opplevd Jesus som stangfisker, for han er ute etter enkeltmennesker. Men iblant har de også opplevd at Herren har tatt fram det store garnet.

Her mener de formatet bringer med seg noe av vekkelsesoppskriften som mange ser etter.

– Vi brenner veldig for at det ikke må bli slutt på møteuka. På 1970-tallet ble det snakket om at de gamle vekkelsespredikantene reiste til bygda og ble der til vekkelsen kom. Det å samles kveld etter kveld, det varmer oss opp. Det er som å blåse luft inn i peisen til det tar fyr. Det var ofte det som gjorde at det ble vekkelse den gangen. De forkynte Guds ord så lenge at det til slutt sa «pang». Guds ånd kom inn, og bygda ble forvandlet, sier Irene.

Sangvalget og tekstinnholdet ble sentralt. Sangsøstrene beskriver kraften i musikken og den sterke innbydelsen, sanger om Guds makt og sanger om hva Jesus har gjort.

– Når vi hører på sangene som ble brukt under vekkelsen på Vigeland nylig, så handler de jo nettopp om bønn, Jesu frelsesverk, Jesu gjenkomst og kallet til å ta imot og gi seg over til Gud. Når det blir kraft nok i sangen, og budskapet er salvet av Herren, kan den forvandle et samfunn, mener Irene.

– En veldig oppvåkning

Marit og Irene er helt klar over at det ikke er så mange sangevangelister av deres slag igjen. Dette er kanskje en kultur på vikende front. Når vi spør om etterveksten, ser de ikke så mange som er klare til å ta opp arven, men det finnes noen. De ser 42-åringen Arthur Robertson, som var sentral i Vigeland-vekkelsen, som en som følger i deres tradisjon. Det gjør også Ole Andreas Austbø som bidrar under konsertene i Oslo i helgen.

Uansett er de ikke pessimister. Alt da de to selv var i startgropen, fikk de høre at vekkelsenes tid nok var forbi. De mener begge at det ikke var sant da, og at det heller ikke er slik nå. De begeistres av det de ser som «en veldig oppvåkning» i yngre årsklasser.

– Unge ved kristne skoler samles i bønn for skolen og for medelevene. De brenner for Jesus og får med seg sine venner. Det er veldig spennende, og det er helt tydelig en oppvåkning blant de unge. På vanlige møter kan det komme flere hundre mennesker. Man vekkes til å be, til å bekjenne synd, til å be for hverandre og til å få flere med seg. Så lenge Den hellige ånd er i verden, er vekkelsestiden ikke forbi, sier Irene.

Et utskjelt folk

Etter 50 år er sangfuglene blitt kjent med bedehus-Norge på dypet. De bor som regel hjemme hos folk i bygda de besøker når en møteserie skal holdes. Den gjestfriheten gjør at de kommer under huden på lokalsamfunn og forsamlinger, og de har fått en dyp forståelse av livene til dem som er blitt berørt av og er kommet på møtene.

– Bedehusfolket er de frivillige, de som holder ut, sier Marit og forteller om menn og kvinner som står opp tidlig for å be for kolleger og samfunn og som etter lange og ofte fysisk krevende arbeidsdager, likevel er engasjert på bedehuset.

– I bønn og i tjeneste er det en levende organisasjon med folk som brenner for Jesus og for andre enn seg selv, folk som lager til basarer, strikker, syr, hekler og lager kaffe, sier hun og legger til:

– Noen ganger er de også et utskjelt folk, for kanskje er det vanskelig for folk på utsiden å forstå dette når de ikke ser den indre kraften som driver dem, sier Marit.

Hun signaliserer ikke at 50-årsmarkeringen i helgen er noen avrunding av tjenesten. Verken hun eller Irene vil gi seg med det første. Tvert om vil de slutte opp om de lokale ildsjelene så lenge de kan:

– Så lenge de holder på, må også vi holde på, KPK.