Martin (91) og Edith (93) er bestevenner

– Vi treffes fast hver kveld, men jeg liker ikke å vente helt til kvelden for å høre hvordan det er med Edith. Hvis ikke hun har ringt meg på telefonen, så ringer jeg på døra for å høre hvordan hun har det, sier Martin.

– Jeg tror ikke jeg kunne bodd her hvis ikke Martin hadde vært i naboleiligheten. Vennskapet med ham betyr mye, sier Edith, som nylig passerte 93 år.

Martin er to år yngre.

Felles avis

Edith og Martin bor i hver sin omsorgsleilighet på Lyngdal bo- og servicesenter. Når de forteller om hvordan hverdagen deres er, involverer den ofte begge to.

– Jeg er en morgenfugl og står gjerne opp rundt seks. Hver morgen går jeg ned i aviskroken for å lese dagens nyheter. På vei opp til leiligheten min stikker jeg dagens utgave av lokalavisen Lister inn i dørhåndtaket til Edith. Så kan hun lese den når hun våkner, sier Martin.

– Vi er abonnenter på to lokalaviser sammen, forklarer Edith, som humrer når hun forteller at han en dag åpnet ytterdøra samtidig som Martin plasserte avisen der. Det var ikke fritt for at han ble litt skremt.

– Jeg skvatt litt da, smiler ­Martin.

Martin understreker også at han aldri kutter ut sin daglige tur til aviskroken.

– Jeg har sagt at hvis folk ikke finner meg i aviskroken, må de ­lete etter dødsannonsen i lokal­avisen, smiler han.

Nytt vennskap

Vennskapet mellom Edith Wisdal og Martin Narvestad er av nyere dato. Begge var godt over 80 år da de så hverandre for første gang. De bodde begge i omsorgsleilighet på Lyngdal bo- og servicesenter. Martins kone, Margit, var pasient på en av sengepostene på sykehjemsavdelingen.

– Da kona mi ble dement, kunne vi ikke bo lenger i eneboligen vår. Derfor fikk vi denne leiligheten. Etter hvert ble Margit så dårlig at hun ikke kunne bo i leiligheten. Da måtte jeg besøke henne på avdelingen, sier Martin.

17. mai 2014, bare noen måneder etter at Margit Narvestad døde, holdt Martin en morgenappell etter flaggheisingen utenfor sykehjemmet i Lyngdal. Han er en svært utadvendt person, som liker å prate med folk. Men denne dagen hadde de fleste andre planer. Derfor spurte han en av de andre beboerne om hun ville være med på en kjøretur for å se på feiringen av nasjonaldagen rundt om i kommunen.

– Det er første gang jeg kan huske av vi var sammen. Vennskapet begynte der, sier Martin.

– Nei, jeg husker deg tidligere enn det. Vi gikk vel på eldretrim sammen noen ganger, svarer Edith.

– Det er det som er typisk med Edith, hun husker alt så godt. Derfor vinner hun alltid alle diskusjoner, sier Martin og får Edith til å humre tilfreds.

Faste treffpunkter

Det mest faste treffpunktet mellom de to gamle, er kveldsmaten klokka 18.15. Da kommer Martin inn til Edith. Hvis de har varm mat, sitter de ved kjøkkenbordet. Ellers har hun dekket på ved salongbordet.

– Da spiser vi et godt måltid sammen. Hvis vi ikke liker middagen, lager jeg noe varmt. Ellers er det brød og pålegg, forklarer Edith.

Etter at maten er spist, kommer fjernsynet på. Dagsrevyen klokka 19.00 er et fast innslag.

– Edith ser nok mer på televisjonen enn jeg. For min del blir det mye at jeg sitter på iPaden, sier Martin.

– Det er mange dårlige programmer på fjernsynet. Men vi kan jo heldigvis slå av, sier Edith. Hun forteller at det står fiskeboller på menyen i kafeen i dag. Det liker hun ikke veldig godt. Derfor har hun tatt opp to kyllingsfileter som hun og Martin skal spise til kveldsmat i dag.

– Siden vi spiser inne hos Edith, er det stort sett hun som betaler maten. Når jeg forsøker å betale henne, blir det månelyst her. Slikt vil hun ikke ha noe av, ler Martin.

– Du betaler jo mye du også. Vi betaler stort sett like mye, sier hun.

– Diskuterer dere ofte?

– Det er ikke slik at vi alltid er enige. Det gjelder blant annet politikk. Jeg har alltid stemt Senterpartiet, mens Martin er Høyre-mann.

– Så krangler vi litt om Frp også. Jeg har nok litt mer sans for dem enn Edith.

– De kan ha rett i noen saker, men jeg liker rett og slett ikke framtoningen deres, sier Edith.

Nabokommuner

Edith og Martin vokste opp i nabokommunene Lyngdal og Kvinesdal. De var også begge to i USA, men de møttes ikke før på sine gamle dager. Da hadde ­Martin avsluttet sin yrkeskarriere som håndverker og forretningsmann, mens Edith hadde hatt sin siste vakt som sykepleier. Martin giftet seg og fikk tre barn, mens Edith har vært alene hele livet.

– Vi hadde gode og spennende liv, hver på vår kant. Men da alderdommen satte inn, og jeg var blitt alene, var det godt for meg at vi traff hverandre, sier Martin, som er innrømmer at han er skuffet over at de aller fleste som bor på senteret er demente.

– Tidligere var det flere som var klare i hodet, men slik er det ikke lenger. Nå er det bare noen få som jeg kan snakke med. Derfor er det ekstra godt at jeg kan prate med Edith.

Faste treffpunkter

Selv om avisleveringen, den daglige telefonpraten og felles kveldsmat er de faste treffpunktene for de to gamle, ser de alltid etter hverandre i middagstiden.

– Vi spiser middag i kafeen. Jeg har fast plass på bordet med noen damer. Der er det få som snakker. Ved det bordet som Martin sitter ved, går praten mye lettere. Jeg ser alltid etter om han er på plass ved middagen.

– Hvis Edith ikke sitter på sin faste plass i kafeen, spør jeg en av de ansatte om de kan se om det er noe galt med henne. Såpass omsorg må jeg vise.

Åndelig fellesskap

Noe av det som styrker vennskapet mellom Edith og Martin, er deres felles kristentro. På onsdagsandaktene går de alltid sammen, og når det er andre ­kristelige møter stiller de opp.

– Det er godt å ha en person som det går an å snakke med om åndelige spørsmål. Jeg skal ikke påstå at vi snakker veldig mye om kristelige ting, men det er en trygghet å ha en venn som jeg kan dele slike tanker med, sier Edith.

– Jeg var borte fra kristendommen i mange år, men da kona ble dement fant vi et fellesskap i Frikirken her i Lyngdal. Da kom jeg tilbake til den gamle troen min, smiler Martin, som forteller at på sin daglige runde gjennom avisene er han også innom Dagen.

Omsorg

I forbindelse med intervjuet med Edith og Martin, har vi besøkt dem flere ganger. En gang traff vi bare Edith.

– Martin var dårlig i går. Jeg har ikke sett ham i dag. Du får ringe på og se hvordan det er med ham, sa Edith.

Det går ikke lenge før Martin åpner døra. Men han medgir at han hadde en dårlig kveld.

– Da kjente jeg at kreftene ebbet ut. Jeg tenkte at dette var min siste stund. «Nå reiser visst Martin», sa jeg og tenkte på at jeg snart skulle komme til Himmelen. Men så kom sykepleieren innom. Han vet at jeg tar noen vanndrivende medisiner. Derfor spurte han om jeg hadde drukket nok. Etter et par glass vann var jeg som før, humrer Martin.

Ikke kjærester

Mange ville tro at to personer som har et så tett fellesskap også ville utvikle et kjæresteforhold. Men noe slikt vil de to ikke høre snakk om.

– Vi er for gamle for den slags. Men vi har glede av hverandre som venner, poengterer Edith.

Martin understreker hennes utsagn ved å ta henne i hånda.

– Dette er den eneste fysiske kontakten vi har i løpet av en dag. Når vi har spist kveldsmat og jeg skal gå inn til meg selv, tar vi hverandre i hånda og takker for en god dag, sier Martin Narvestad.