Mary (92) «e nokke for seg»
Da Mary Nordeide fylte 90, fikk de 21 oldebarna hvert sitt nytestamente i gave. En uke senere ble hun lagt inn på sykehus med hjerteinfarkt.
Tre år er gått siden den dramatiske hendelsen.
– Ingen trodde jeg skulle leve, men operasjonen gikk fint. I ettertid har jeg hatt en svær hjertesvikt, men man kan vel ikke vente noe annet når man nærmer seg 93, sier hun.
Annonse
Nordeide er ekte bergenser, og «e nokke for seg», som det står i sangen «Jenter fra Bergen». Hun er født og oppvokst i byen mellom de sju fjell og har bodd i ulike bydeler.
– Det er viktig at du får med det, sier hun.
Isolert
For tiden er Nordeide isolert fra så og si hele familien. Frykten for koronaviruset har blåst liv i angsten hun kunne kjenne på under andre verdenskrig. Hun var 12 år gammel da krigen brøt ut.
– Vi bodde på Landås da de tyske flyene kom over oss. Jeg kan huske at far sto ved vinduet og sa: «Nå er det krig.»
Frykten hun kunne kjenne på de fem årene krigen varte, har kommet tilbake.
– Det forteller meg at krigsårene har satt dypere spor enn vi er klar over, sier hun.
Intervjuet skjer på telefon på grunn av smittefare. Bare fotografen får lov til å nærme seg huset hennes og ta noen bilder av henne ved inngangsdøren. Smilet og varmen hun utstråler ønsker «velkommen inn», men det får bli en annen gang.
Annonse
Nordeide har funnet fram et bilde som ble tatt da hun var rundt 20 år gammel. Hun har halvlangt, bølgete hår og smiler beskjedent til fotografen. Bildet ble tatt like før hun flyttet hjemmefra for å utdanne seg til å bli sykepleier. Hun var nokså ung da hun begynte å tenke på hva hun ville bli. Lenge sto det mellom to alternativer: å bli lærer eller sykepleier. Valget falt på det siste, og 92-åringen har aldri angret på beslutningen hun tok.
– Det har vært et spennende liv, sier hun.
«Medaljens bakside»
I 1999 fikk hun Kongens fortjenstmedalje for lang og tro innsats for å ha gjort et fremragende arbeid som sykepleier og som leder innen hjemmesykepleien i Bergen kommune.
– Da var min mann og jeg på Slottet sammen med en stor gruppe mennesker. Det var veldig koselig. Da Kongen ville vite hvorfor jeg hadde fått medaljen, svarte jeg at det var på grunn av min innsats for å bedre eldreomsorgen. Da kommer det fra min mann, Torleif, som var veldig slagferdig: «Og jeg er medaljens bakside.»
I ettertid husker hun at Kong Harald lo godt av den kommentaren.
Nordeide trengte ikke å reise langt for å finne sin utkårede. De vokste opp i det samme området. Han hørte til på bedehuset, selv var hun aktiv i Centralkirken i Bergen, som er en del av Metodistkirken i Norge.
Da de bestemte seg for å gifte seg, fikk det konsekvenser for jobben hennes. Hun måtte slutte ved hospitalet Betanien. I tillegg måtte hun betale 500 kroner fordi hun valgte å gi seg før kontrakten på seks år gikk ut.
Annonse
– Jeg måtte betale meg ut, sier hun og ler godt i den andre enden av telefonen.
Hun og Torleif fikk fire jenter. Med årene har det blitt 13 barnebarn og 21 oldebarn, og mange av dem er sykepleiere.
– Så du har vært en god rollemodell?
– Det vet jeg ikke, men det er i alle fall kjekt å kunne snakke sammen om utøvelsen av yrket.
Grunnlaget i livet
Nordeide opplever at hun har mye å takke for; gode foreldre, åtte søsken, en god svigerfamilie og barn, barnebarn og oldebarn.
– Har du alltid vært kristen?
– Jeg har alltid gått i Centralkirken, men da jeg var rundt 16 år vinglet jeg litt. Men jeg kom tilbake til Jesus ganske fort og har vært der siden. Jesus og troen på hans død og oppstandelse har vært grunnlaget i livet mitt. Men jeg har ikke vært en forkynner, legger hun til.
Annonse
– Har troen din forandret seg med årene?
– Tidligere kjempet jeg mye med alt jeg burde gjøre, men livet har vist meg at det er bare en ting som holder. Det er korset. I en alder av 92 får jeg hvile i at det representerer troen og håpet.
Hun viser til Johannes 3,16: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»
– Vi kommer aldri forbi den kjærligheten, oppsummerer hun.
Nordeide nevner flere ganger at hun ikke er blant dem som har snakket så mye om troen.
– Men alle vet at jeg tror, og som en gammel gideonitt har det vært viktig for meg å gi Guds ord videre. Da jeg fylte 90, fikk alle oldebarna hver sin bibel. Barn og barnebarn har fått det tidligere.
Leder i eldreråd
– Hvordan er det å være snart 93 år gammel?
Annonse
– Det er underlig, for jeg er ikke så gammel i hodet mitt. Men jeg savner det å kunne gå på møter, konserter og i sosiale tilstelninger. Helsen tillater det ikke lenger.
Nordeides erfaring er at eldre mennesker ikke blir hørt i storsamfunnet.
– Om du ser på tv, er det fokus på eldre enten fordi de halter eller er tullete i hodet. Jeg opplever nesten aldri at de trekkes fram som en ressurs. Man må også huske på at vi som har vært i arbeid hele livet betaler skatt hver måned. Selv betaler jeg 28 prosent av inntekten. Vi lever ikke på samfunnet i den forstand at vi belaster noen, understreker hun.
Nesten umiddelbart etter at hun ble pensjonist, ble hun leder i eldrerådet i Bergen.
– Jeg var en av de første lederne og jeg kan huske at jeg så og si aldri ble hørt de gangene jeg tok kontakt med media. De eldre betyr faktisk ganske lite i dagens samfunn, sier hun.
Samtidig berømmer hun norsk helsepersonell for å ikke gjøre forskjell på folk.
– Jeg har aldri merket at alder har spilt noen rolle alle de gangene jeg har vært akutt innlagt. De har aldri satt noen grense. Jeg har fått den hjelpen som har vært helt nødvendig, sier hun.
Engasjementet for de eldre førte også til at hun var politisk aktiv i Kristelig Folkeparti mange år. Blant annet var hun herredsstyremedlem i gamle Laksevåg kommune på 60-tallet og medlem i Bergen bystyre på begynnelsen av 80-tallet. Bak lå et sterkt engasjement for alle de som står på venteliste og de som har omsorg for hjemmeboende eldre.
Annonse
– Det har alltid ligget på mitt hjerte at de må få avlastning, sier hun.
Krigen
– Du var tenåring under krigen. Hva husker du fra den gangen?
– Noe av det jeg husker best var at vi ble påvirket av at det var unntakstilstand og portforbud. Det var fryktelig. Jeg gikk i syvende klasse da krigen brøt ut og tok realskolen og handelsskolen etter hvert. Vi var alltid sultne, for vi kjente ingen på landet som kunne få tak i egg og melk til oss. Vi fikk kun det vi hadde på rasjoneringskortet.
I 1944 ble tre av hennes yngre brødre evakuert fra byen. En ble sendt til Hadeland, en annen til Volda og en tredje til Lindås i Nordhordland. Da krigen var over, fikk alle komme hjem igjen. Da kom også Nordeides eldste bror hjem fra utlandet. Han reiste fra familien i 1939 og var vekke under hele krigen.
– Vi visste ikke om han var i live. I 1945 kom han til Bergen med båten Bergensfjord. Det var sånne dager, sier hun og blir fjern i stemmen.
Hjem når det passer
– Hva vil du gjøre med resten av livet ditt?
Annonse
– Jeg er veldig opptatt av å lese Guds Ord, og jeg ber mye. Å ha bønnens ånd er så levende og viktig. Når jeg har Jesus, har jeg i grunnen ikke bruk for så mye mer. Jeg skulle ønske at jeg kunne lest andre bøker også. Det har alltid betydd mye for meg, men konsentrasjonen er ikke som før.
Hun trekker også frem familien og den gode kontakten de har.
– Hvis jeg bare kan få lov å være mor, bestemor og oldemor, er jeg tilfreds.
Nordeide legger til at hun skal «hjem», men at hun har tenkt å leve så lenge hun er her.
– Jeg har sagt til Jesus at Han får ta meg hjem når det passer Han. Å hvile i det er utrolig når du er 92 år gammel, sier hun.
