Måtte innse at i Guds himmelperspektiv er det ikke nødvendigvis viktigst å være frisk og sterk
Sigrid Bergmann ser frisk ut, men har vært kronisk syk halve livet. Glimt av glede finnes og tross kroniske smerter er ikke alt meningsløst.
Sigrid er kronisk syk. Halvparten av livet har 25-åringen levd med smerter og utmattelse. Hun anser seg parkert. Om det er kort- eller langtidsparkering, vet hun ikke.
Sigrid vil gjerne bli helbredet, av Gud eller legekunsten. Hun tar hverken helsa eller livslykken for gitt, men innser tvert om at hun ikke har rett på noen av delene.
Hun blir 26 nå i april. En ung kristen kvinne i sine aller beste år. Det du ikke ser, er at hun har vært gjennom sine aller verste. Mens andre planlegger utdannelse, karriere og familie, har hun nok med en dag om gangen.
Sigrids faste følge har initialene ME, forkortelsen for myalgisk encefalopati, også kjent som kronisk utmattelsessyndrom eller post-viralt utmattelsessyndrom.
Syk halve livet. Vår avtale med Sigrid er et godt stykke ut på dagen. Hun trenger tid for å komme i gang.
- Å stå opp er som å starte i tyngste gir på sykkel i motbakke.
Det er ikke første gang hun forteller. Mange kjenner historien. Gjøvik-jenta bor på Hovin i Oslo, er aktiv i Misjonssambandet, har vært student på Fjellhaug og har sitt kristne fellesskap i Misjonssalen.
På UL - Ungdommens Landsmøte - fortalte hun i fjor om livet med sykdommen og hvordan man lever mens man speider etter helbredelsen som tar seg god tid.
- Det begynte å gå nedover i 12-13-årsalderen. Jeg hadde mye infeksjoner, hals- og lungebetennelser. Immunforsvaret var dårlig. Jeg kom meg aldri helt mellom sykdomsrundene. ME gir seg utslag i betennelser i muskler og senefester og en konstant sykdomsfølelse som kan sammenlignes med influensa. Sammen gir dette mye smerter og vansker med søvn og konsentrasjon, sier Sigrid.
Hun gjorde det godt på skolen til infeksjonene tok tak. Først etter halvannet år med utredninger fant en professor på Haukeland sykehus fram til diagnosen ME.
- Ingen hadde hørt noe om det. På den tida visste de ikke helt hva det var, og de hadde ingen hjelp å tilby.
Det ble år med ørkenvandring i skole- og alternativmedisin. Sigrid sjekket dietter, matallergier, ulike former for smertelindring, kosttilskudd og «alt mulig rart». Til ingen nytte.
Diagnosen var knapt anerkjent, behandling fantes nesten ikke.
- Etter hvert er det kommet mer forskning, og skolemedisinen har fått mer interesse for det. De tror ME har med immunsvikt å gjøre, men vet ikke hvor feilen ligger. Jeg venter på et gjennombrudd i vitenskapen, sier Sigrid.
De siste åra har hun rent eksperimentelt prøvd ulike medikamenter som virker på immunsystemet.
- Jeg er vant til å være prøvekanin.
Kan ikke studere. Sigrid ser helt frisk ut, men kan ikke studere eller jobbe.
- Jeg har mer enn nok med å ta vare på meg selv. På dårlige dager har jeg ingen sjanse til å komme meg ut. Da må jeg velge: Skal jeg lage middag, eller skal jeg ta en dusj? I gode perioder er spørsmålet om jeg skal jeg reise på leir noen dager og så være sengeliggende i opptil en uke - eller om jeg skal la være.
- Du må velge mellom et jevnt kjedelig liv eller en topp og deretter en dyp bunn?
- Ja. Jeg teller ikke kalorier, men krefter. Kroppen har for lite energi. Smerter blir man på en måte vant til. Det er verre med energimangelen. Jeg må sette mine egne grenser og være min egen lege. Jeg er blitt fryktelig god på å mobilisere for kortere perioder, og har god øvelse i å få mest mulig ut av den lille energien jeg har.
Familie og nettverk. Livet er vanskelig, men Sigrid sier hun har en fantastisk familie og et flott vennenettverk. De hjelper med å handle, lage mat og vaske leiligheten. Foreldrene Rigmor og Kjetil Bergmann bor fortsatt i barndommens Gjøvik.
- Jeg har alltid vært en selvstendig person. Det er fint å ikke måtte bo hjemme hos mamma og pappa. Men jeg hadde ikke klart meg uten dem. Jeg har en omstridt diagnose og få rettigheter. ME-pasienter må slåss i de fleste systemer for å få hjelp. Jeg har en far som har satt seg inn i loven, tatt mange kamper og engasjert seg i styret i ME-foreningen. Det jeg har oppnådd, er hardt tilkjempet.
Hun skryter av sin dyktige lege som kun jobber med ME, men ingen lege kan forutsi hvordan det vil utvikle seg. Sigrids formkurve er svakt synkende.
- Jeg venter på forskning som kan knekke koden. Og på Gud.
Haukeland-legene Øystein Fluge og Olav Mella er på forskningsfronten, Rituximab på et utprøvende stadium. Ved en tilfeldighet oppdaget de at denne kreftmedisinen også virket på ME. Mer og mer tyder på at ME handler om immunologisk svikt, men immunologi er vanskelig, og veien fram synes lang. Sigrid håper hun snart kan teste Rituximab.
Skolen. Sigrid fullførte videregående. Det tok seks år. De avsluttende eksamenene tok hun som privatist - nesten uten å ha lest. Med smerte jagende gjennom kroppen, går konsentrasjonen fløyten.
- Jeg tok litt undervisning på en privatskole, uten å kjøpe en bok. Jeg har ingen konsentrasjonsevne på fagstoff, men baserte meg på notater og sunn fornuft, sier Sigrid som tror hun er blitt flinkere enn de fleste til å resonnere og drøfte.
- Man kan lure seg gjennom videregående på denne måten, men ikke høyere utdanning, sier hun.
Det har hun prøvd, med dårlig resultat, så studier og jobb er utsatt på ubestemt tid.
- Hvordan overlever du?
- Med selvironi og galgenhumor og en gigantisk porsjon tålmodighet. Og venner, latter og gode opplevelser er mine beste smertestillende. Jeg prioriterer alt som gjør meg glad og som jeg opplever meningsfylt.
Sigrid drømmer om studier. Å få utviklet sine evner. Å få brynt seg.
- Jeg har mye jeg synes er veldig interessant, men det er vanskelig å tenke spesifikt om studieretning og arbeidshverdag. Jeg var barn sist jeg var 100 prosent frisk og vet bare i teorien at det er normalt å ha krefter til en full arbeids- eller studiehverdag. For meg virker det uoverkommelig.
Lever på opplevelser. I det vi møtes, er Sigrid på spranget til ferie i Østen. Sol og varme, strender og avslapning venter.
- Varmen er veldig god for kroppen. Mange tenker kanskje «Hva trenger hun ferie fra?», men for meg er det ferie å ha to uker smertefri med god søvn. Og så elsker jeg å reise. Det gir glede. For meg er det viktig å oppleve nye ting, samle impulser og opplevelser, se noe annet enn stua mi. To uker mettet med opplevelser, kan jeg leve ganske lenge på. Da tåler jeg noen måneder med kjedelige hverdager.
- For du kjeder deg?
- Ja, og jeg er god på å kjede meg. Men jeg går ikke på veggen. Jeg klarer å slappe av i det. Men det er jo et kjedelig liv, og det er veldig viktig for meg å få gjort noe jeg får utbytte av, noe meningsfullt.
- Hva da?
- Møter med mennesker, folk jeg treffer fordi jeg har delt min livshistorie, enten foran flere tusen på UL eller i enkeltsamtaler. Jeg har opplevd at jeg kan få kan få bety noe for en person som trenger det og som har opplevd livets skyggesider. Med min bakgrunn kan jeg forstå mer enn andre. Sykdommen har gitt meg egenskaper og visdom og evnen til å møte folk på en spesiell måte. Det kan gjøre en forskjell, er utrolig meningsfullt og en hjelp også for meg.
- Da duger du også?
- Jeg føler meg ofte veldig unyttig, så det er deilig å føle seg nyttig. Samtidig er det veldig stort å kunne utvinne noe positivt fra noe som tilsynelatende er negativt. Det har jeg fått oppleve ganske mye av.
Gud midt i lidelsen. - Hvor er Gud i alt dette?
- Han er midt i det. I min sykdom er han midtpunktet. Jeg er vokst opp i et kristent hjem og har alltid sett på meg selv som kristen.
- Men er det enkelt av den grunn?
- Gud og jeg har vært gjennom mange prosesser. Jeg har gått mange steg for å komme dit jeg er, men aldri tvilt på hans eksistens eller kjærlighet. Jeg har vært frustrert og skjelt ham ut til tider, men forholder meg alltid til ham.
- Jeg tror på en Gud som har makt til å helbrede og er allmektig, at han er god, elsker meg og har fredstanker for meg, ikke tanker til ulykke. Jeg er også en stor tilhenger av alt logisk, så det å være syk og å klare å tro dette samtidig, er utrolig motstridende på et menneskelig nivå.
- Men jeg har aldri vært i tvil om de to tingene. Det at jeg ikke er det, er det største Gudsbeviset i mitt liv. Det er ikke et resultat av min menneskelighet, men av Den Hellige Ånd som skaper troen i meg. Jeg blir frustrert, sinna og utålmodig, men aldri bitter. Det tok meg noen år å skjønne hvor nær Gud var med sin helbredende tilstedeværelse i livet mitt. Jeg er blitt bedt for og salva utallige ganger, men ikke fysisk helbredet. Men det kan jo skje. Etter hvert har jeg sett hvor mye Gud har leget i meg. Jeg har en favorittklisje, og det er at han har helbredet hjertet mitt. Det kommer fra et bånn ærlig sted i meg. Jeg tar ingen personlig ære for det, men Gud gir meg styrke i min svakhet.
- Men glipper det ikke for deg også?
- Jeg har perioder hvor jeg ikke synes ting er så gøy. Jeg er lei meg og utålmodig. Det gjør vondt å leve et så begrenset liv. Jeg er ikke noe supermenneske, og det glipper når jeg ikke har brukt så mye tid med Gud. Jeg ser tydelig min styrke, men skjønner at det er noe mer enn meg oppi det hele. Og det er jo det jeg ønsker - å peke på Gud oppi dette.
Scoringer og Gudgitt glede. - Finnes det et fnugg av privilegium i å få gå igjennom det du opplever?
- Det har slått meg litt hvor lett jeg har for å glede meg over ting og hvor mye mer glede jeg får av små ting som folk flest tar for gitt, sier Sigrid som var en god håndballspiller før sykdommen rammet. Hun ville gjerne satse, og spilte til hun var 15-16. Kanskje var det litt for lenge.
- Når jublet du sist slik du før gjorde over håndballscoringer?
- Jeg gleder meg stort over hverdagslige småting, konserter og musikkopplevelser, over å ha det gøy med venner, når jeg bruker energi på andre enn meg selv. Over et godt måltid, for jeg er glad i mat. Og så vil jeg gjerne glede meg i Herren alltid. Det høres uoppnåelig ut, og jeg går ikke rundt og tenker på Gud hele tida. Men jeg ser hvor lite som skal til for å glede meg. Det er et resultat av freden Gud har gitt meg. Det er en gave fra Gud. Jeg gleder meg over det han har gjort for meg.
Ingen rett til selvrealisering. Sigrid mener vi ikke har noen rett til å realisere oss selv.
- Det står det ikke noe om i Bibelen. Det er langt ned på Guds prioriteringsskala. Selvfølgelig har han lagt ned drømmer, ambisjoner og ønsker i oss, men vi tar det veldig for gitt, som en rettighet. Jeg må akseptere at Guds perspektiv på mitt liv er større enn mine drømmer om selvrealisering. Oppigjennom har jeg prøvd å argumentere. «Ser du ikke hvor god idé det er å helbrede meg? Er du klar over hvor bra det kunne blitt?» Det var en pille å svelge da jeg måtte innse at i Guds himmelperspektiv er det ikke nødvendigvis viktigst at jeg skal være frisk og sterk.
Kjærligheten. - Kjærligheten, hva med den?
- Jeg har ikke tenkt at jeg skal leve i sølibat resten av livet. Men jeg har en bagasje med meg. Den som vil ha meg, melder seg på Helseforetaket Sigrid Bergmann. Jeg tror jeg også har mye annet å tilby, og ingen kan vite om de får et langt og friskt ekteskap når de gifter seg med noen.
- Har man egentlig noen garanti for noe som helst?
- Nei.
Sigrid mener vi er avhengige av at Gud får nok plass i livene våre til å prege oss.
- Da er jeg virkelig i posisjon til å tjene ham.
- Men du vil bli frisk?
- Jeg har masse drømmer, og jeg drømmer om å bli frisk. Jeg har et sterkt håp. Det vil jeg aldri gi slipp på. Håpet er det siste som går. Jeg har veldig lyst til ikke å være hun som er syk, men å være bare Sigrid.
DAGEN