Med staten som overredaktør

Arbeiderpartiets byrådslederkandidat i Oslo, Raymond Johansen, er en interessant politiker som av og til tør tenke utenfor boksen. Eller skal vi heller si, utenfor sitt eget partiprogram.

I tirsdagens Dagens Næringsliv gjorde han nettopp det. Han tenkte høyt om opphevelsen av et merkelig særnorsk forbud som Arbeiderpartiet egentlig er tilhengere av.

I Norge har vi et lovverk som aktivt forskjellsbehandler de ulike mediene når det gjelder adgangen til å sende politisk reklame.

Alle norske aviser kan selge og trykke så mange helsider kjøpt av politiske partier som de bare lyster. Du har sikkert sett slike her i Dagen også. Vi kan videre selge slik reklame på våre digitale plattformer som nett og mobil.

Politikerne kan dessuten tapetsere bybildet med reklame for sin egen fortreffelighet. De kan bruke boards og plakater. Eller de kan gjøre busser og trikker om til rullende reklamepostere med svære bilder av sine smilende toppkandidater.

Men det er et sted de ikke kan gå med reklamekronene sine. Og det er til TV-kanalene. Kringkastingsloven slår fast at det er forbudt å sende reklame for livssyn eller politiske budskap på TV i Norge.

Det er dette forbudet Raymond Johansen nå er åpen for å diskutere en fjerning av.

Nå skulle vi nok ønsket at hans begrunnelse var noe mer prinsipiell enn den han angir i Dagens Næringsliv. Johansen mener TV-reklame må tillates fordi det har blitt så vanskelig for Oslo-politikere å nå igjennom med politiske saker i mediene.

Han mener derfor at politisk fjernsynsreklame kan bli «en nødvendighet» for å få budskapet ut til velgerne.

Vårt utgangspunkt for å ønske en slik opphevelse er et annet. For det første mener vi at forbudet representerer en mediemessig formyndertanke som burde være et moderne informasjonssamfunn fremmed.

Den politiske reklamen er tillatt overalt ellers. Men myndighetene mener at akkurat fjernsynet representerer en så sterk direkte påvirkning av oss seere at for dette mediet må det gjøres et unntak. De opptrer altså som våre formyndere selv om mottagergruppen for det politiske reklamebudskapet jo vitterlig er over 18 år. Med hilsen fra staten som jo alltid vet vårt beste. Bedre enn vi selv.

Så mener vi også at reklameforbudet utgjør en statlig innblanding i medienes redaktøransvar som har sterkt problematiske sider. Vi avisredaktører kan altså fritt bestemme over innholdet i våre publikasjoner, inkludert den politiske reklamen.

Men de ansvarlige redaktørene i TV-selskapene er pålagt begrensninger i sitt redaktøransvar på dette området. Her er det staten som opptrer som overredaktør og sier nei til dette innholdet i akkurat denne typen medium. Det er betenkelig i et ytringsfrihetsperspektiv.

Uansett Raymond Johansens begrunnelse, det er all mulig grunn til å ønske ham lykke til med å snu sitt eget parti i dette spørsmålet.