Megan (37) var medlem av USAs mest forhatte kirke

– Jeg var veldig usikker på om jeg burde gå inn i dette prosjektet, sier Megan Phelps-Roper til Dagen.

37-åringen er i Norge for å promotere den mye omtalte podkasten «The Witch Trials of J.K. Rowling», som omhandler det harde ordskiftet i transdebatten.

Prosjektet har gjort henne upopulær i begge leire, både i trans-miljøet og blant feministene.

Likevel, mediestormen hun har stått i på grunn av podkasten, er ingenting imot det hun opplevde i en tidligere fase av livet.

«God hates fags»

Phelps-Roper er barnebarnet til pastor Fred Phelps, grunnleggeren av den beryktede Westboro Baptist Church.

Hun var selv en del av kirken til hun var i midten av 20-årene.

– Det er en liten kirke som nesten i sin helhet består av min utvidede familie. De tror at de har funnet Guds sannhet og at alle andre tar feil og er på vei til helvete, forteller Phelps-Roper.

Kirken har gjort seg særlig bemerket for sine mange protester rettet mot begravelser av døde soldater, homofile eller ofre etter skoleskytinger.

Ofte utstyrt med plakater med tekster som «God hates fags», «Jews killed Jesus» eller «Thank God for 9/11».

Kirken ble for alvor kjent etter at den britiske dokumentarfilmskaperen Louis Theroux lagde flere filmer om familien.

– Følte alt sto på spill

Phelps-Roper og hennes ni søsken var alle med på protestene da de var små.

Selv var hun bare fem år gammel da hun ble sendt ut på gaten for første gang. Med seg hadde hun et skilt med påskriften «Homofile fortjener å dø».

– Jeg trodde at det mest kjærlige jeg kunne gjøre i verden, var å gå og advare folk om konsekvensene av deres synder. Det var det eneste håpet for menneskeheten.

– Det er et hardt budskap. Hva gjorde det med deg?

– Det ga en følelse av at alt sto på spill i ett og alt jeg gjorde. Jeg hadde en konstant følelse av at jeg måtte bevise at jeg var en del av Guds folk. Vi fikk høre at vi var Guds utvalgte, samtidig som vi var syndige hvis vi ikke gjorde akkurat som foreldrene våre sa. Det var skremmende.

Twitter ble veien ut

På slutten av 2010-tallet opprettet Phelps-Roper en Twitter-konto for å nå lenger ut med Westboro-budskapet.

Her fikk hun mye motstand, men etter hvert kom hun i kontakt med flere personer som utfordret meningene hennes.

I 2012 brøt hun med kirken. Tvilen hadde blitt for stor til at hun klarte å være med på flere protester.

I tillegg hadde Twitter-brukerne hun hadde kranglet med, blitt venner for henne. Hun hadde innsett at personene hun hadde brukt hele livet sitt på å fordømme, ikke fortjente det.

– Etter at jeg forlot kirken forsto jeg hvor stor byrde det hadde vært, å konstant fordømme andre mennesker. Det var befriende å prøve og forstå mennesker med et annerledes syn på verden, i stedet for å skulle forsvare mitt syn hele veien.

– Veldig, veldig mørkt

– For mange oppleves det som en krise å miste troen. Du mistet også kontakten med familien din. Hvordan føltes det?

– Det føltes som om verden raste sammen. Westboro var ikke bare troen min, men også familien min og jobben min. Det var hjemmet mitt.

– Jeg visste også at jeg reiste ut i en verden som ikke hadde noen grunn til å gi meg en ny sjanse. Jeg hadde ikke noe stort håp om å få et nytt liv på utsiden. Så det føltes veldig, veldig mørkt.

I årene etter levde Megan av å fortelle historien sin. Hun medvirket i flere dokumentarer og utga en selvbiografi.

Var usikker på podkast-prosjekt

I 2021 fikk hun tilbudet om å bli med på et prosjekt som noen venner av henne jobbet med.

De er podkastskapere for avisen The New York Times, men jobbet nå med et frittstående prosjekt om kjønnsdebatten.

Phelps-Roper ble spurt om å være programleder og fortelle sin historie, som en del av podkasten.

– Jeg svarte ikke ja med en gang. Jeg tenkte på det og snakket med folk rundt meg inkludert transpersoner, fordi jeg visste at det ville komme anklager om at jeg var «tilbake til Westboro» og søkte kontroverser og oppmerksomhet. At jeg hadde gått fra å være homofob til transfob.

– Det som fikk meg til å si ja, var at podkasten kunne være til hjelp for folk til å forstå hverandre. Trans-debatten som pågår på Twitter er grunn og ekstrem. Vi ønsket at folk skulle snakke sammen og forsøke å forstå den andre siden i beste mening.

Skapte mediestorm

Podkasten er bygd rundt et eksklusivt intervju med J.K. Rowling – forfatteren bak barnebokserien om Harry Potter.

I 2019 kastet hun seg inn i debatten, da hun publiserte en Twitter-melding der hun uttrykte støtte til Maya Forstater, som nylig hadde fått sparken etter å ha hevdet at transkvinner ikke er kvinner.

Hun har senere postet flere Twitter-meldinger om temaet, der hun har gjentatt at hun ikke anser transkvinner som kvinner.

Uttalelsene fikk fansen til å brenne bøkene sine og skuespiller Daniel Radcliffe, som spiller Harry Potter i filmene, gikk ut og tok avstand fra henne.

Besøkte Rowling i Skottland

Da Phelps-Roper startet arbeidet med podkasten hadde selv den innerste kjerne i Potter-fansen for lengst stemplet Rowling som transfobisk.

Hun sendte derfor et brev til Rowling der hun fortalte sin historie, forklarte sitt engasjement for en sivilisert samtale og ba om et intervju.

Rowling svarte og kort tid senere ble de invitert til slottet hennes i Skottland.

– Oppfattet du Rowling som en transfob?

– Hun var varm, sjenerøs og åpen på en måte som jeg ikke forventet. Det er naturligvis folk som ikke tror henne, men det hun fortalte meg var at hun elsker og støtter transpersoner.

– Samtidig ser hun områder der det er konflikt mellom rettighetene til transpersoner og behovet for å beskytte biologiske kvinner. Hun tok også avstand fra det hun omtalte som autoritære trekk i transbevegelsen.

Leste Potter – tross kristen-boikott

Phelps-Roper forteller at hun gikk inn i prosjektet uten å selv ha tatt stilling i debatten.

Til tross for at hun har flere venner som er trans, var hun ikke en av dem som fordømte Rowling.

Hun har også et nært forhold til Potter-bøkene selv.

Mens resten av det kristenkonservative USA manet til boikott av bøkene på 1990-tallet, valgte Westboro Baptist Church å trykke dem til sitt bryst.

– Min far, som er eldste i kirken, var faktisk den som introduserte meg for bøkene. Jeg husker at jeg pleide å ta med meg bøkene til demonstrasjonene og balansere dem på toppen av skiltene, sånn at jeg kunne lese mens jeg demonstrerte. Det var ganske gøy, husker jeg, forteller hun og ler.

Ser likheter

– Ser du noen likhetstrekk mellom måten å tenke på i Westboro og de ulike sidene i transdebatten?

– Det er mye svart-hvitt-tenkning og demonisering av personer som tenker annerledes enn dem selv. Det ser vi på begge sider og det var noe av grunnen til at jeg ville lage denne podkasten. Det er nødt til å være en bedre vei enn det som foregår nå, sier Phelps-Roper og legger til:

– Mitt håp er at denne podkasten er en begynnelse på en bedre samtale. Ikke slutten.