Men hva sier Bibelen om prestetjenesten?
Overfor Vårherre er ikke spørsmålet hva presten eller biskopen sa, men hva Bibelen sier. Det er det spørsmålet vi må gjøre alt vi kan for å komme til rette med.
Denne uken har biskopene i Den norske kirke vært samlet i kirkehovedstaden Nidaros. De har blant annet drøftet hvorvidt mannlige prester som mener Bibelen ikke gir rom for kvinnelig prestetjeneste, kan reservere seg mot samarbeid med kvinnelige kolleger. På en pressekonferanse fredag formiddag presenterte preses Olav Fykse Tveit avklaringen de har kommet frem til.
Utfallet ble omtrent som ventet. Den følgende setningen oppsummerer uttalelsen: «En prest kan ikke påberope seg en rettighet til å avstå fra samarbeid med andre prestekolleger.» Det overordnede for biskopene har vært å unngå at kvinnelige prester skal bli skadelidende.
Annonse
De mannlige prestene dette gjelder får beskjed om at de kan beholde sitt teologiske synspunkt, men de får ikke ta konsekvenser av det slik de har kunnet til nå. Så gjenstår det å se nøyaktig hvilke praktiske konsekvenser dette får. Som uttalelsen også understreker, påhviler det den enkelte biskop et ansvar for å ivareta prestene i det enkelte bispedømme. Dermed vil det fortsatt være et visst rom for skjønn.
2020 er et annerledes år. Også teologisk. Om noen kloke hoder hadde satt seg sammen ved inngangen til dette året for å drøfte hvilke stridsspørsmål som kom til å stå på den teologiske dagsordenen, hadde neppe kvinneprestspørsmålet stått høyt på listen. Den saken har vært parkert i lang tid. Spørsmålet ble heftig debattert i flere tiår før årtusenskiftet. Men siden har det vært mer sporadisk.
Nå er det knapt noen som orker å ta belastningen med å fronte et konservativt syn offentlig. Selv i Misjonssambandet vegrer folk seg for å sette saken på dagsordenen. Derfor er det ikke så rart om mange trodde at motstanden var i ferd med å dø ut. Men så kom 30 år gamle Mikael Bruun på banen og spurte om han stod i fare for å miste jobben som prest.
Situasjonen har noen paralleller til debatten som oppstod knyttet til fastlegers reservasjonsrett for seks-syv år siden. I mange år hadde man rundt i landet levd med en praksis hvor fastleger som av samvittighetsgrunner ikke ville henvise til abort kunne vise abortsøkende kvinner til en annen lege som tok seg av saken. Dette gjaldt en liten andel av fastlegene, og ble stort sett håndtert uten større vanskeligheter.
Men idet man skulle lage formelle ordninger ble det vanskeligere. Slik er det til dels også her. De såkalte kjørereglene, som Presteforeningen i sin tid utformet, har hjulpet mange prester til å ha et respektfullt forhold til sine kolleger og samtidig ivareta sin egen overbevisning.
Men som alle slike ordninger har den hatt sine begrensninger. Og en del kvinnelige prester har opplevd situasjonen både sårende og prinsipielt vanskelig. Når saken nå ble satt på spissen, lå det i kortene at en innstramning var på vei.
Onsdag ettermiddag var kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg på besøk hos sokneprest Sverre Langeland i Sandvikskirken i Bergen. Han er en av ganske få prester i Den norske kirke som står for det samme synet som Mikael Bruun i Sogndal. Han er ikke en spesielt kranglevoren eller høyrøstet type, og han gjennomførte den avsluttende delen av teologistudiet sitt på Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo.
Men gjennom teologisk arbeid med spørsmål om hva den kristne kirke er, hvordan Jesus selv innstiftet den og hvilke retningslinjer Bibelen gir om kirkens ledelse har han kommet til at prestetjenesten er forbeholdt menn.
Annonse
Det er ikke et spesielt originalt standpunkt i kirkelig sammenheng. Og det sier noe om hvor vi har kommet i den teologiske debatten når Langeland står såpass alene som han gjør. Med rette etterlyser han samtale om hva Bibelen har å si om saken.
Det er forunderlig hvor mange debattinnlegg som har blitt skrevet om dette emnet denne høsten uten å drøfte hva som står i Bibelen.
På den annen side kan jeg for min egen del legge til at flere av de mest imponerende prestene og kirkelederne jeg har møtt de siste årene har vært kvinner. Det gjelder for eksempel kirkemøtedelegat og sokneprest Kathrine Tallaksen Skjerdal i Høvåg i Lillesand, kirkemøtedelegat og kirkerådsmedlem Kjersti Gautestad Norheim i Birkeland menighet i Bergen og sokneprest Ingunn Aarseth Høivik i Rissa.
Jeg har også opplevd det svært utbytterikt å snakke med både biskop Ingeborg Midttømme i Møre, og også - til tross for åpenbare meningsforskjeller - med avgått preses Helga Haugland Byfuglien.
Fra frikirkelig hold vil jeg særlig trekke frem pastor Torbjørg Oline Nyli i Ytre Randesund Misjonskirke. Mange, også av hennes mannlige kolleger, kunne hatt stort utbytte av å lytte mer til henne. Og Tryggheim-lektor Sofie Braut skriver bedre om teologi enn mange teologer.
Det er ingen grunn til å tro at spenningene knyttet til dette spørsmålet kommer til å forsvinne. Og spørsmålene er kompliserte også fordi de er knyttet til embets- og rolleforståelse hvor uenighetene finnes fra før uavhengig av hvilket kjønn de aktuelle lederne har.
Det er dessuten nødvendig å minne om at spenningen ikke finnes fordi noen er gammeldagse og noen er moderne. Spenningen finnes der fordi vi i Bibelen finner både enkeltvers og sammenhenger som det ikke er helt lett å finne ut av hvordan vi skal forholde oss til i dag.
Dessverre blir denne dimensjonen mer eller mindre parkert i debatten nå. Kanskje oppleves det så smertefullt og vanskelig å skulle gå inn den døren igjen at mange ikke orker. Men hvis man vil drøfte prestetjenesten i den kristne kirke uten å aktivt drøfte hva Bibelen har å si om saken, kan kirkeledere på ulike nivå vedta hva de vil så mange ganger de vil. De har ikke siste ord i saken.
Annonse
Overfor Vårherre er ikke spørsmålet hva presten eller biskopen sa, men hva Bibelen sier. Det er det spørsmålet vi må gjøre alt vi kan for å komme til rette med.
