‘Men nå’ I

I Bibelen er det ofte slik med ordet ‘men’ eller uttrykket ‘men nå’. Det markerer en overgang fra en situasjon til en annen. Før ‘men’ var situasjonen mørke, natt og nød. Etter ‘men’ eller ‘men nå’ er det lys, dag og jubel.

I disse påskeandaktene skal vi slå en strek under noen viktige ‘men nå’.

Her er det første: 
 «Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg» (Kol 1:21–22).

Fra uvennskap til vennskap, fra fiendskap til forsoning, fra skyld til tilgivelse, fra rettmessig anklage til full frikjenning, fra håpløshet til håp. Initiativet var Guds. Tekstens ‘men nå’ er som en lyskaster mot Guds frelsesgjerning knyttet til Kristus.

Påsken er frelseshistoriens største vendepunkt. Her lyder himmelens jublende ‘men nå’. Nå er syndere velkommen. Velkommen inn til fredens rom.

Den som kommer dit, er du ikke lenger fremmed for Gud. Ikke lenger Guds fiende. Han er Guds kjære barn. Fiendskapet er drept. En er tilgitt, ren, feilfri, uangripelig.

Kjære leser. Fryd deg i dag over historiens største ‘men nå’. Det gjaldt deg.

Her finner du flere andakter