Mener at denne debatten aldri ble tatt

Denne måneden kom bispemøtet med en klar beskjed til prester som på grunn av teologisk overbevisning ikke vil samarbeide med kvinnelige prester: Det finnes ingen rom i kirken for en slik praksis.

Uttalelsen kommer etter en intens forpostfekting mellom kvinneprestmotstandere og forkjempere den siste måneden. De såkalte kjørereglene som ble etablert for å legge til rette for en sameksistens, ble annullert av Presteforeningen i 2004 og ble nå endelig skrinlagt.

I dette klimaet kom teologiprofessor Knut Alfsvåg ved høyskolen VID med sin nyeste bok: «Bibelen uten filter. Bibelforståelse, kirke og kjønn». Men professoren ønsker seg ikke en debatt om kjøreregler og praktiske konsekvenser. Han ønsker seg en teologisk debatt om spørsmålene som ligger under den aktuelle debatten om kvinnelig ordinasjon.

– Det har ikke vært noen reell teologisk debatt om dette spørsmålet siden 1960-tallet, sier han.

Og mener at kvinneprestmotstanderne må bære sin del av skylden.

Et redskap

På sett og vis er boken en slags kondensert fremstilling av teologiske områder som professor Alfsvåg har arbeidet mye med. Kvinneprest-spørsmålet er hengt på slutten, i et forholdsvis lite kapittel.

I stedet drøfter han hva Bibelen er, hvilken autoritet den har og hva den egentlig har å si oss i dag. Den praktiske anvendelsen på spørsmålet om kjønn og prestetjeneste er bare viet rundt 15 sider.

– Jeg mener at denne boken kan leses isolert fra de konkrete spørsmålene. Samtidig kan den være et redskap inn i debatten. Hvis en får kunnskap og begreper som gjør at en kan diskutere på et saklig plan så blir en ikke så fort fanget av det personlige direkte.

– Tror du det går an å få en god debatt om dette spørsmålet?

– Det vet jeg. Jeg har hatt gode diskusjoner om dette med kvinnelige prester. Da ser vi begge at vi her står overfor en reell, saklig uenighet. Det er en uenighet som er slik som vi må leve med i kirken og teologien, sier Alfsvåg som understreker at han «har stor respekt for mange kvinnelige prester og ser at de i sine sammenhenger gjør en god jobb.»

– Jeg har også fått tilbakemeldinger fra kvinnelige teologistudenter etter diskusjoner vi har hatt. De har sagt at det har vært gode samtaler.

Lite økumenisk

Knut Alfsvåg kunne knapt valgt en bedre timing for boken, noe bispemøtet sørget for med sine uttalelser. Spørsmålet synes opp- og avgjort her, men Alfsvåg minner om at Norge er en liten aktør i den globale kristenheten.

– I den store sammenheng så er det ordinasjon av kvinner som er minoritetssynet. Spørsmålet har dermed en større kontekst som blir underkommunisert i debatten.

Her mener professoren at Den norske kirke kunne stått seg bedre på å utvise større forståelse for prester og andre i kirken med et mer tradisjonelt syn på ordinering av kvinner.

– Den norske kirke vil jo ha gode økumeniske relasjoner også til dem som ikke ordinerer kvinner. Det burde gi seg utslag i mer forståelse.

Respekt

Teologiprofessoren avslører at han aldri hadde veldig sans for de såkalte «kjørereglene» som Presteforeningen skrinla i 2004. De la retningslinjer for hvordan prester som ikke ville samarbeide med kvinnelige prester, skulle gå frem.

– De har nok gitt forutsigbarhet, men jeg ser helt klart at man har kunnet demonstrere manglende evne og vilje til samarbeid på en måte som kan oppleves negativt og uheldig. Hvis erfaringen er at det har fungert uheldig hittil, så burde jo spørsmålet heller være: Hvordan kan vi gjøre det da?

Historisk syn

Alfsvåg mener at det biskopene sa i møtet for noen uker siden er et stykke «formal-jus». Han synes de kunne vist en større velvilje, og mener at uttalelsen oppfordrer prester til å handle i strid med sin samvittighet.

– Men hva om en prest for eksempel endrer syn på dåpen, men ønsker å være i Den norske kirke uten å døpe?

– Det er annerledes fordi i dåpsspørsmålet har Den norske kirke en entydig læreoppfatning. En som ikke kan stå for dette bør kanskje se seg om etter en annen sammenheng. I spørsmålet om kvinnelige prester så har kirken endret sin oppfatning. Da vil en alltid møte spørsmålet om hvordan en håndterer denne endringen.

Druknet debatten

Den norske kirke ansatte sin første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås Lunde, i 1961. Hvis professoren kunne spolt tiden tilbake til debatten som raste da, ville han styrt den mer inn på de grunnleggende spørsmålene.

Det var nemlig disse spørsmålene som fikk ham selv til å endre mening.

– Som teologistudent og i årene etter det så mente jeg at det måtte være rett å ordinere også kvinner. Så kom jeg i møte med andre argumenter og selvprøvelse til at det var en argumentasjon som innebar en teologisk ønsketenkning. De var basert på en forståelse av teologien som kunne brukes til hva som helst, mener han.

Bibelen må få teste kristnes standpunkt, også dem som virker vanskelig å gi slipp på, mener han. Selv opplevde han denne praksisen som en reell befrielse, fordi det hadde vært så vanskelig å argumentere teologisk for synspunktet.

Dette er spørsmålene

Så hva mener professoren at debatten bør handle om? Først og fremst bibeltekstene. Han mener for eksempel at Første Mosebok viser oss at distinksjonen mellom kjønnene ikke er en sosial konstruksjon.

Han mener at Jesus og apostlene både direkte og indirekte viser at menn har et særlig ansvar for å gi videre læren. Apostlene var direkte kalt av Jesus til denne oppgaven, og de valgte igjen å kalle menn, presiserer han.

– Noen vil hevde at dette bare er et uttrykk for samtidens praksis?

– Etter opplysningstiden har en i protestantismen hatt en tendens til å legge skylden på Bibelens samtid for å bortforklare det vi synes er problematisk. Et slikt standpunkt kan begrunne hva som helst. Det er dessuten vanskelig å anvende det på evangeliene, sier han, og forklarer:

– Jesus var veldig lite bekymret for å gå på tvers av det allment aksepterte, og han hadde ingen tilbakeholdenhet for å kritisere ledere. Samtidig er det helt tydelig at han oppfatter kjønnene som ulike og ikke uten videre utbyttbare med hverandre, sier han, og fortsetter:

– Ser en på hvilke forutsetninger og konsekvenser argumentet om at Jesus og apostlene tilpasser seg samtiden har hatt de siste 200 år, så blir en betenkt. Det kan føre til mange rare ting.

Likeverd

Professoren mener likevel at Bibelen har et sterkt perspektiv av likeverd mellom kjønnene.

– Likeverd-tanken er veldig sterk i Det nye testamentet. Jeg synes ikke at en uten videre kan beskylde Jesus og Paulus for å ukritisk videreføre paternalistiske strukturer.

– Men slaveri er vel et eksempel på en praksis der Bibelens budskap fikk effekt først hundrevis av år senere?

– Det nye testamentet fremholder alle menneskers likeverd, men er tilbakeholden med å utnytte de revolusjonære konsekvenser av et slikt syn. Ellers måtte en nærmest si: Slaveriet må oppheves før vi kan forme kristne menigheter. Paulus sin tilnærming til dette er at vi har sosial ulikhet og det må vi leve med. Men han er ganske konkret i sine råd til menighetene om at dette ikke må styre gudstjenestelivet. Der skal han ha likhet.

Alfsvåg mener altså at når Paulus slår fast at i menigheten finnes det «ikke jøde eller greker», så er dette en tekst som utsletter forskjellene overfor Gud, men ikke sosialt.

– Slik er det også med menn og kvinner. De er likeverdige for ett henseende, men det betyr ikke at de kan erstatte hverandre i enhver sammenheng.

Lite nyskapende

Alfsvåg mener den mest interessante og kreative teologiske debatten om dette skjer innen Den romersk-katolske kirke, og i noen grad den ortodokse. Han mener den protestantiske fagteologien ble fanget av noen filosofiske forutsetninger i opplysningstiden, som gjorde den usentral.

– Det er vel et paradoks hvis ikke protestantismen klarer å sette Skriften først?

– Ja, men jeg har skrevet tidligere at disse posisjonene har krysset sine spor. Det er mange ting som var sentrale for reformatorene som i dag bedre hevdes av den romersk-katolske kirke.

Ikke en konkurranse

Slik det står nå hører Alfsvåg med til minoriteten. Men han vil ut av en tenkning om «seier og nederlag». For teologisk utvikling varierer over tid, og den kjemper med bevegelser i sin samtid.

– Spørsmålet er alltid på hvilken måte vi med troskap kan bekjenne kristen tro i den aktuelle konteksten. Å se på hvordan ulike standpunkt og fraksjoner vinner og taper, det synes ikke jeg er så viktig.

– Hva sier du til dem som har meldt seg ut, fordi Den norske kirke passerte en grense for hva de kunne akseptere?

– Jeg har alltid vært litt skeptisk til å løse teologiske diskusjoner med ut- og innmelding. Jeg kan forstå mennesker som lokalt ikke føler at de får næring for sitt trosliv, men jeg tror ikke egentlig at vi løser de grunnleggende problemene med inn- og utmeldinger. Konteksten som utfordring består uansett, sier Alfsvåg.

Ikke rent demokratisk

– Hva tenker du om debatten i frikirkeligheten og lekmannsorganisasjonene?

– Jeg synes den blir litt snever, fordi det er vanskelig å kombinere prinsipielt demokratisk struktur med ulike grader av valgbarhet og stemmerett for kvinner og menn. Det tror jeg blir inkonsekvent, sier Alfsvåg.

– Kirken har jo tradisjonelt tenkt at den ikke kan være rent demokratisk i sin struktur. Evangeliets annerledeshet krever at det er forankret i en ordning som en kalles og ordineres til, sier professoren, som mener at lekmannsorganisasjonene sliter med sin egen lutherske tilknytning.

– De vil være lutherske og må derfor forholde seg til den Luther som ikke tenker demokratisk om prekentjenesten. Det er fint om min bok kan være et konstruktivt memento til den debatten.

Ikke ferdig

Selv om han ikke vil snakke om seier og nederlag, så har Alfsvågs syn blitt marginalisert omtrent konstant, siden han selv kom til det. Hva håper han boka kan bidra med?

– Jeg vil gjerne skape et rom for å problematisere den selvfølgelighet som dette har fått i lederskapet i Den norske kirke. Det er den primære målsetningen. Jeg håper boken kan leses med utbytte av dem som ikke deler mine konklusjoner

Bispemøtet strammer inn rundt kvinneprestmotstandere

– Kirken har åpnet døren for radikal kjønnsideologi