Mener lovforslag mangler grunnlag: – Kan ikke påvise at konverteringsterapi forårsaker psykisk skade

Før sommeren la kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) frem forslag til forbud mot konverteringsterapi.

I forslaget legger departementet til grunn at konverteringsterapi har potensial til å gjøre stor psykisk skade.

Det mener Marianne Brattgjerd og Marit Bruset i pårørendeorganisasjonen Genid at de ikke har grunnlag for å hevde.

– Det er etter vårt syn svært kritikkverdig at departementet trekker slutninger som de ikke har vitenskapelig belegg for, sier de i sitt høringssvar.

Genid består av rundt 30 medlemmer i Norge, hvor de fleste er pårørende av personer med kjønnsdysfori. De er begge fagpersoner i nettverket. Brattgjerd har en doktorgrad i profesjonspraksis, mens Bruset er psykologspesialist.

Reagerer på studiegjennomgang

Regjeringen viser til en kunnskapsgjennomgang som Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) gjorde i 2020. Der konkluderer de med at «LHBT-personer som har gjennomgått konverteringsterapi har større risiko for angst, depresjon, selvmordstanker- og forsøk».

Brattgjerd har gått gjennom studiene som Bufdir har vist til.

– Det første som møtte meg var at studiene ikke er kvalitetsvurdert av Bufdir. Det er vanlig å gjøre en vurdering av metode og funn når man tar studier inn i en kunnskapsoversikt. Det i seg selv trenger ikke å bety at kunnskapsoversikten ikke er god, men det gjør at jeg reagerer, sier hun til Dagen.

– Nok til å rope varsku

Brattgjerd mener studiene departementet viser til ikke kan vise at det er en direkte årsakssammenheng mellom konverteringsterapi og psykisk uhelse.

– Det mest kritikkverdige er at departementet blander sammen korrelasjon- og kausalitetsbegrepet, sier hun.

Korrelasjon viser at det finnes en sammenheng mellom to faktorer, mens kausalitet viser at det er en årsakssammenheng, altså at en faktor forårsaker en annen faktor.

– Det er en sammenheng mellom konverteringsterapi og psykisk uhelse, men studiene viser ingen direkte årsakssammenheng. Man kan ikke påvise at konverteringsterapi forårsaker psykisk skade, sier hun.

Hun viser til en nyere studie som har gjort en reanalyse av en tidligere studie. Når man korrigerer for at den aktuelle gruppen allerede hadde høy forekomst av selvmordstanker, har man sett at konverteringsterapien skal ha redusert selvmordsfaren.

– Det er bare én studie, men det er nok til at en bør rope varsku, sier Brattgjerd.

I tillegg reagerer hun på at departementet i høringsnotatet henviser til tre norske studier som ser på skeives levekår generelt, uten at disse har undersøkt konsekvenser av konverteringsterapi.

Frykter sosial smitte

– Kunnskapsgrunnlaget er svakt, og vi vet lite om den nye populasjonen, skyter Bruset inn.

Hun sikter til den eksplosive økningen av unge jenter som ønsker kjønnskorrigerende behandling som både Norge og andre land har opplevd de siste ti årene.

Der det tidligere var flest gutter som ville bli jenter, er det nå snudd på hodet. Mange av jentene har også til felles at tankene om å skifte kjønn har kommet senere i livet, i tenåringsalder.

Bruset frykter man kan se en sosial smitteeffekt.

– Nå som vi har sosiale medier og sterk påvirkning fra jevnaldrende kan det bidra i dette. Vi har sett at sosial smitte spiller inn i andre sammenhenger, for eksempel ved spiseforstyrrelser, sier hun.

Frykter foreldre kan bli straffeforfulgt

De frykter lovforslaget vil ramme samtaler mellom foreldre og barn med kjønnsdysfori.

– Forbudet vil i praksis bidra til å snevre inn det private samtalerommet mellom foreldre og barn, der foreldre ikke lenger tør å hjelpe barna til å falle til ro i sitt biologiske kjønn, sier Brattgjerd.

Hun viser til at nettverket har flere tilfeller der barna har vendt tilbake til fødselskjønnet sitt etter at foreldrene har brukt samtalen som et metodisk verktøy for å hjelpe barna til å akseptere sin egen kropp.

– Foreldrene forteller om en tøff tid med mye sinne og tårer hos barna, men hvor barna i ettertid har uttrykt stor takknemlighet for at foreldrene hele tiden viste omsorg og kjærlighet for dem, samtidig som de var tilbakeholdne med å godta ideen om at de kunne være «født i feil kropp».

– Vi vet at hovedandelen av barn og unge som får fred til å leve gjennom puberteten, faller til ro i sitt biologiske kjønn. Det i seg selv burde være en opplagt grunn til å være avventende med å tilby medisinsk behandling med hormoner og kirurgi, sier Bruset.

Nå frykter de at foreldrene kan risikere å bli straffeforfulgt dersom de oppfordrer barna til å bli komfortabel i sitt biologiske kjønn.

– Umulig å skifte biologisk kjønn

Likevel avviser ikke Genid at kjønnskorrigerende behandling kan være riktig for noen.

– Vi er ikke kategorisk avvisende til den type behandling, men vi mener den skal være evidensbasert.

– Kan det være riktig å gi kjønnskorrigerende behandling til barn?

– Ikke til mindreårige. Det handler om at kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt og at vi ikke kjenner årsaken til at så mange unge plutselig kommer ut som trans. Vi trenger mer kunnskap på feltet før vi kan anbefale en slik behandling til barn.

– Er det mulig å skifte kjønn?

– Ikke biologisk kjønn, men du kan skifte juridisk kjønn, kjønnsuttrykk og hva du identifiserer deg som. Og det er nettopp denne sammenblandingen av begreper som skaper total forvirring i samfunnet vårt, sier Brattgjerd.

– Ja, her er noe av problemet. Vi har barn i nettverket vårt som tror de kan skifte kjønn. Det er de ytre kjønnskarakteristikkene som endrer seg, men hver celle i kroppen forteller deg hvilket kjønn du er, sier Bruset.

– Norge er i ferd med å skile seg ut

Hun viser til at flere land, deriblant Sverige, nå har blitt mer restriktiv på kjønnskorrigerende behandling.

– Det er viktig å være klar over at Norge nå er i ferd med å skille seg ut, sier hun.

– Har ikke Norge allerede en restriktiv linje, all den tid Rikshospitalet har monopol på behandling?

– Vi har hatt en restriktiv linje tidligere, men det har alltid vært et lekkasjeproblem. Folk får tilbud om behandling på private klinikker.

– Samfunnet er i tilbakegang

Begge er de opptatt av å hjelpe unge til å finne seg til rette i kjønnet de er født i. De advarer mot å stille spørsmål til barnas kjønn for tidlig.

– Evnen til konsekvenstenkning er ikke utviklet før etter myndighetsalder, sier Brattgjerd. Derfor mener vi at det er uansvarlig å overlate til barna å bestemme sitt eget kjønn, sier Brattgjerd.

– Frem til 7-årsalderen kan denne forståelsen være ganske usikker, så om man begynner å utvikle denne tvilen tidlig kan man forstyrre barnas prosess mot å finne sin plass, sier Brattgjerd.

– Når ikke lenger biologien skal brukes som standard, er man avhengig av å finne nye standarder. Barna bruker de sosiale normene for å definere hvilket kjønn de er, det har blitt den nye standarden, sier hun.

– Der er samfunnet i tilbakegang. Vi går inn i enda mer stereotypiske kjønnsrollemønster og uttrykk. Det er et paradoks, legger Bruset til.

Dette svarer Bufdir og departementet

Dagen har forelagt kritikken fra Bruset og Brattgjerd til Bufdir og Kultur- og likestillingsdepartementet,

Bufdir viser til et forbehold som de opplyser om i kunnskapsoversikten de har utarbeidet for departementet:

«Gjennomføring av omfattende systematiske kunnskapsoversikter krever betydelige ressurser og tid. Disse rammebetingelsene har ikke vært til stede under Bufdirs gjennomføring av oppdraget, grunnet kort leveransefrist. Bufdir besvarer derfor KUDs bestilling med en forenklet systematisk kunnskapsoversikt, som både muliggjør gjennomføring av oppdraget innenfor tidsrammen og ivaretar hensynet til metodisk forsvarlighet.»

Kultur- og likestillingsdepartementet har svart følgende på Dagens henvendelse:

«Regjeringen mener det er forskningsmessig belegg for at slike handlinger er skadelige. Dette er utdypet i høringsnotatet og har fått støtte fra fagmiljøer. Forslaget er fremmet på grunn av handlingenes straffverdighet. Straffebestemmelsens formål er både å beskytte skeive som gruppe og enkeltindivider som utsettes for konverteringsterapi.»