Migrantmenighet sender barna på søndagsskole i Den norske kirke

Dagen skrev i går at Kirkemøtet i april 2020 skal behandle sak om migranter.

På ti år er det skjedd lite på fronten. Kirkemøtet er igjen blendahvitt, og en må lete lenge etter innvandrere i menighetsråd og blant medarbeidere i kirken.

Ifølge dokumentene som Kirkerådet fikk da de behandlet saken i september, foretrekker førstegenerasjonsinnvandrere ofte et kristent fellesskap hvor teologisk tradisjon, språk og kultur minner om hjemlandet. Deres barn uttrykker imidlertid ofte behov for tilknytning eller inkludering i en vanlig norsk menighet.

Bibeltekster og drama

Det kan Antoine-Marie Djuma Saidi bekrefte. Sykepleieren fra Den demokratiske republikken Kongo er pastor i menigheten Åpen Himmel, som inntil nylig har holdt til i kjelleren i Fossum kirke i Oslo. Snart flytter den kongolesiske forsamlingen opp og skal bruke gudstjenesterommet etter at høymessen på norsk er over.

– Vi vet at barna vil ha mer kontakt med det norske. Da må de vite hva som foregår i norske menigheter, sier Saidi.

Pastoren sier til Dagen at det viktigste er at barna beholder troen.

– Det er ikke hvilken menighet de går i som er viktigst for meg, men at de blir kjent med Jesus og lærer å elske ham fra barndommen av.

– Ramler ut

For flere år siden ble det satt i gang et prosjekt for å utvikle samarbeidet med migrantmenighetene som holder til i Høybråten, Fossum og Stovner sokn i Oslo.

Migrantprest i Groruddalen, Ole Kristian Sand, er begeistret når han forteller om den kongolesiske menigheten.

– Dette er noe av det mest spennende vi gjør. På fredagssøndagsskolen øver barn og unge inn bibeltekster og drama som fremføres på sammen-gudstjenesten som skjer en gang i måneden.

Her er hovedspråket norsk, men det er engelske tekster på skjerm og forbønn på mange ulike språk.

Sand forteller at barna er «helt norske», men at foreldrene deres ikke klarer å tilby en arena for hverdagstro som de vil ha.

– Det fører til at barna ramler ut av den utenlandske menigheten til foreldrene når de blir tenåringer. Selv om de lærer seg hjemlandsspråket, så tenker og ber de ikke på det språket. Det skjer på norsk.

Nå skal søndagsskolen utvikles som ungdomsklubb.

– Vi har god dialog med pastoren og tenker et tettere samarbeid med dem.

Migrantpresten registrerer at samarbeidet bærer frukt.

– Barna som er 12 - 13 år begynner å føle seg hjemme i en troskontekst som virker for dem.

– Ny kontekst

Samarbeidet har også ført til oppstart av leksehjelp, barneklubb og familiekafé. Dette er livssynsnøytrale, diakonale tilbud som skal gjøre noe med barnefattigdommen i området, forteller migrantpresten.

– Vi har god plass og ressurser og tenker at tilbudene gjør noe med folks forhold til kirken.

Sand sammenligner den kongolesiske menigheten med Sjømannsmisjonen.

– De har sine egne behov, og det blir ikke integrering ut av det. Første generasjon trenger en gudstjeneste på sitt eget språk for å holde troslivet levende i en ny kontekst.

Saidi er enig. Han forteller at han stiftet den fransktalende menigheten for to år siden for å forhindre at landsmenn mistet troen.

– Det er mange fra Kongo som var veldig engasjerte kristne i hjemlandet, men som har forlatt troen på grunn av situasjonen i Norge og måten kristenlivet utvikler seg her. De går ikke lenger i kirke og er opptatt av jobb og å skaffe seg nye muligheter, sier han.

Samarbeidet med Fossum begynte da Åpen himmel trengte å finne lokaler.

– Vi forsto at presten og diakonen var veldig greie mennesker som var åpne for folk fra andre steder. De er engasjerte kristne og har hjerte for Kristus.

Saidi forteller at samarbeid er viktig for den fransktalende menigheten som foreløpig teller 45 mennesker.

– Vi jobber for at sjeler skal komme til Jesus, sier han.

Kulturforskjell

Kongoleseren tror det er flere grunner til at integrering i Den norske kirke har vist seg å være vanskelig:

– Det ene er kulturforskjellen. Nordmenn er reserverte, og innvandrere er mer åpne. Når de går i en norsk kirke opplever de ikke varmen, og da blir det vanskelig. Hvis du går tre ganger i en menighet og ingen prøver å ta kontakt med deg, finner du deg et nytt sted.

Saidi tror også at måten gudstjenesten blir gjennomført kan ha noe å si.

– De som kommer fra pinsemenigheter er vant til dans og bevegelse. I den norske kirke er det mer stillestående.

Men også språkbarrierer og gode leveforhold kan spille inn, tror pastoren.

– Folk har mulighet til å tjene penger og blir mindre opptatt av kirke.

Han vet ikke om Åpen himmel kommer til å bli integrert i en norsk menighet.

– Vi har ikke egne planer. Vi skal være ledet av Den hellige ånd som skal bestemme. Jeg vet ikke hva Gud har for oss. Slik det ser ut nå, så har ikke jeg noen plan om å slutte med det vi gjør.

Kirken gjør nytt forsøk på å rekruttere innvandrere

Migrantmenigheter – en ressurs

Fotografen møtte karismatisk menighet: – En helt ny verden