Milfrid (48) er singel og mor til to

Hun husker det som om det skulle vært i går. Meldingen på «Verdens barn» sin nettside ga henne et håp om at også hun skulle få oppleve å bli mor. «Særlig kvalifiserte, enslige søkere kan bli vurdert,» sto det.

– Plutselig åpnet det seg en hypotetisk mulighet. I det øyeblikket hadde jeg trolig den samme opplevelsen som når man tar en graviditetstest og ser at den er positiv. Hele kroppen reagerte emosjonelt og fysisk, forteller hun.

Intervjuet med Milfrid Tonheim inngår i en serie om det å være singel i menigheten. Antall aleneboere øker i Norge, men temaet blir i liten grad berørt i media og i kristen forkynnelse.

Dagen har snakket med single i ulike aldre om hvordan de lever sine liv privat, i menighet og i samfunnet. Vi har også spurt om hvordan de løser sine savn etter ektefelle og barn.

Vil snakke mer om storfamilien, mindre om kjernefamilien

Morspermisjon

Tonheim er 48 år gammel og hjemme i morspermisjon. Hun er mor til Johannes (4 ) og Gabriel (1). Begge er adoptert via den kristne organisasjonen ABBA i Sør-Afrika.

Eldstemann er i barnehagen, mens den yngste sover formiddagsluren.

Tidlig i år dro hun og Johannes til Sør-Afrika for å hente lillebror. I en pandemi var det krevende å få det til, men alt i alt ble det en vellykket tur, og Johannes var glad for å endelig bli storebror.

– Han snakket om at han hadde lyst til å bli storebror før jeg fortalte ham at noe var på gang. Han sa at han ønsket at vi skulle være tre, forteller hun.

– Ideen om «den rette» kan virke hemmende

Et åpent hjem

Selv har Tonheim tenkt på adopsjon siden hun var liten.

– Jeg lurte min lillesøster med å si at jeg var adoptert, og jeg så hele tiden for meg at jeg kom til å adoptere når jeg ble voksen, uavhengig om jeg hadde egenfødte barn.

Hjemmefra har hun med seg verdien om å ha et åpent hjem for barn som trenger det. I voksen alder har hun reist og jobbet mye i Afrika. Der har hun møtt mange barn som ikke har det bra. På flere av turene dit besøkte hun barnehjem og tok seg tid til å snakke og leke med barna som bodde der.

Hun har en doktorgrad i sosialt arbeid og har gjort flere forskningsprosjekt på sårbare barn og unge i afrikanske land.

– Det er mange barn i denne verden som ikke får oppfylt sine rettigheter for omsorg, kjærlighet og beskyttelse, slår hun fast.

Et mangfold av fargenyanser

Tonheim har to søstre som er gift med afrikanere. Hun beskriver familien som et mangfold av fargenyanser.

– Mine tanteunger ser annerledes ut enn sine mødre. Det samme gjør mine barn.

Da hun kontaktet Verdens Barn i 2015 for å sondere muligheten for å adoptere, fikk hun vite at øvre aldersgrense var 39 år. Selv var hun 42.

– Jeg husker det ble sagt at av og til faller man litt mellom to stoler.

Da hun la på røret, kjente hun med hele seg at hun ikke kunne akseptere avgjørelsen. En uke senere ringte hun tilbake og ba om å få lov til å presentere seg selv for ABBA. Så kunne de ta en avgjørelse basert på det de fikk vite om henne.

Kort tid etter fikk hun «grønt lys».

– Jeg visste med hele meg at det var dette jeg skulle. Jeg var hellig overbevist, sier hun med trykk på «hellig».

Lever godt alene

Spør alltid Gud om råd

Tonheim er kristen og forteller at hun alltid spør Gud om råd når viktige avgjørelser skal tas.

– Jeg er singel, men jeg er ikke alene om å ta avgjørelser, understreker hun.

I en alder av 48 år er hun nå alenemamma til to små gutter.

– Alenemamma er et litt ladet ord. Kanskje ser man for seg en mor med lav utdanning som sliter med å få endene til å møtes. Men tidene har endret seg. Det har de nok innsett i flere av landene som norske adopsjonsforeninger er i kontakt med. Selv er jeg professor i sosialt arbeid.

Etterlyser en teologi for single

Nettverk og mannlige rollemodeller

Helge Solberg er leder for adopsjonsteamet i Verdens Barn.

Da de innledet samarbeid med Sør-Afrika i 2003, var det kun par som fikk adoptere, og de måtte ha vært gift i fem år. Men det har endret seg med årene.

Ifølge Solberg setter norske og utenlandske myndigheter samme alderskrav til enslige som til ektepar.

– Men jeg vet at norske myndigheter er nøye med å forhåndsgodkjenne en som er enslig. Det betyr mye at vedkommende har et godt nettverk og mannlige rollemodeller, sier han.

I prosessen med å bli godkjent, måtte Tonheim dokumentere at hun hadde et godt nettverk rundt seg.

– Det skrives en rapport om hele meg, fra A til Å. I rapporten kartlegger de nettverk, familie og hvilken bagasje jeg har med meg. I prosessen med å bli godkjent, kom de mye inn på det å være alene, kanskje fordi det kreves mer av en enslig å bli mor.

– Mine hjerteland

Første gang Tonheim dro til Sør-Afrika var i 2001. Siden har hun besøkt landet 15 ganger. Der har hun både slekt og venner.

– Sør-Afrika og Kongo er mine hjerteland, sier hun.

At ABBA er en kristen organisasjon, var ingen ulempe, men det var heller ikke et krav.

– Men det er fint å vite at de har bedt for barna mine, sier hun.

– Jakten på ektefelle skal ikke styre livet

Motivasjonen bak

Tilda Fick er sosialarbeider ved Abba Specialist Adoption and Social Services (ABBA). Hun skriver i en e-post til Dagen at de jobber med å finne foreldre til «forlatte, forsømte, foreldreløse og sårbare barn» som trenger en ny familie.

Hun skriver videre at «å gi barna kjærlighet er det sentrale i alt de er og gjør».

– Når åpnet dere opp for at også single kunne adoptere?

– Vi har alltid vært åpen for det, men praksisen har variert i de landene vi har samarbeidet med.

Ifølge Fick kan hvem som helst adoptere så lenge de har blitt godkjent.

– Fins det begrensninger med hensyn til alder?

– Det lar vi være opp til de landene vi samarbeider med. Når en familie eller singel søker om å få adoptere, ser vi alltid på motivasjon bak. Og vi søker å gjøre det som er det beste for barna. Eldre foreldre er som regel åpne for å adoptere litt eldre barn, noe som er til stor hjelp for oss, skriver Fick.

Både Johannes og Gabriel har fått hver sin bibel fra barnehjemmet der de bodde, og helt fremst står en personlig hilsen: «Helt siden første dag vi ble involvert i livet ditt, begynte vi å be om at Gud ville sende de han ønsket skulle bli dine foreldre. Vi vet nå at Milfrid var utvalgt til å bli din familie for alltid.»

– Ikke lett å finne kjærligheten

– Som et under

Da Tonheim adopterte Johannes i 2017, var det ikke mulig for henne å få et barn til, med mindre det skulle komme noen halvsøsken. Men etter hvert skjedde det en endring også på det punktet.

– Hvordan har det vært å bli mor?

– Det var helt fantastisk. Jeg ba mye om at Gud måtte forberede både Johannes og Gabriel. De skulle forlate alt det kjente og bli en del av min familie. Det kan være veldig utfordrende, men jeg opplever at for oss tre har dette rett og slett vært magisk. De har sett meg dypt i øynene og vært klare. Det var ingen gråt i etterkant og ingen utrygghet knyttet til første legging. Det var nesten som om de visste hvem jeg var. Det oppleves som et under, sier hun.

– Verden er ikke ideell

Foreldrene til Milfrid er kristne og var i starten skeptiske til idéen om at hun skulle adoptere alene.

– Det bryter jo med det kristne idealet om mor, far og barn. Det er naturlig at man tenker sånn, men vi lever ikke i en idealverden. I en slik verden skulle Johannes og Gabriel bodd med sine foreldre, men det ble ikke deres skjebne i livet. Jeg tenker at som mennesker må vi forholde oss til at verden ikke er ideell, sier hun.

Tonheim har ikke gitt opp tanken på at de to barna kan få en far, men hun understreker at det viktigste for henne er å gi dem all den kjærligheten og omsorgen de trenger.