Minneord: Norge har mistet en sjelden skatt

Harald Tidemann Tanche-Nilssen var blid og sosial. Han var et PLUSS i alle de sammenhengene hvor han deltok. Når Harald kom inn i et rom steg temperaturen. Han skapte smil og latter og var til stor inspirasjon både privat og i menighets-sammenheng.

Vi har mistet en av våre gode venner. Harald var en sjelden skatt. Han var blid og sosial. Han var et PLUSS i alle de sammenhengene hvor han deltok. Når Harald kom inn i et rom steg temperaturen. Han skapte smil og latter og var til stor inspirasjon både privat og i menighets-sammenheng.

Vi ble alltid glade når Harald kom på SIMEN-samlingene våre. Da var det lett å være leder og ha ansvar for programmet. Han var spontan og oppfinnsom med lyder og bevegelser og morsomme og treffende ansiktsutrrykk. Jo, Norge har mistet et stort skuespiller-talent!

Vi lavde konkurranser der Harald mimet dyr og fugler, japanske samuraier og mye annet. De andre skulle gjette hva han skulle forestille. Som regel kom svarene fort, fordi Harald var så dyktig til å mime. Og han skapte latter med sine realistiske etterligninger og lyder. Løven var en favoritt, og vi ble nesten redde når han kom brølende mot oss.

Og ikke minst hvordan han helt perfekt ble en samurai. Det var imponerende og morsomt og overraskende hvor stor innsikt og kunnskap som kom fram og som han viste gjennom disse bevegelsene.

Høydepunktene sammen med Harald var når han deltok på gudstjenester i menighetene våre. Han fikk i oppgave å mime søndagens tekst. Ikke mange øyne var tørre på Maria Budskapsdag når Harald var engelen Gabriel som kom til Jomfru Maria med bud om at hun skulle få en sønn. Han skred fram med mildt ansikt og forsiktige bevegelser.

Noe ganske annet på en senere gudstjeneste der teksten var om Jesu fristelse i ørkenen. Da skulle Harald forestille den onde Fristeren, og det var en sterk kontrast til den milde Gabriel. Nå var alle bevegelser og ansiktsutrykk og lyder preget av Fristerens ondskap.

Harald hjalp oss til å se og forstå innholdet i dagens tekst. Og han assisterte også presten ved begynnelsen av gudstjenesen med å få på prestekjolen. Hele menigheten så på, og Harald likte å være i manesjen. Han skapte ekstra «underholdning» ut av dette, og når oppgaven var utført, kysset han presten midt på panna til stor glede og latter fra menigheten.

Vi vil lyse fred over Harald Tanche-Nilssens gode og glade minne.