Misjonærbarn i Pinsebevegelsen: – Adskillelsen var det verste

– Hvis jeg var misjonsleder, ville jeg brukt tid på å lytte til misjonærbarna, uten å forhåndsdefinere dem, sier Ole Mats Gjervoldstad.

Dagen har skrevet en rekke saker om misjonærbarn tilknyttet Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

Nå snakker også misjonærbarn fra Pinsebeveglsen ut.

Ole Mats Gjervoldstad vokste opp som yngste sønn av Kenya-misjonærer fra pinsevennenes ytremisjonsorganisasjon (tidl. PYM, nå Pinse Misjon).

Fra 1965 til 1975 var han stort sett i Kenya.

I snitt så han foreldrene annenhver helg. Både i Norge og i Kenya opplevde han seg lite prioritert av foreldrene.

Blant noen rådet det en forestilling om at de fremste misjonærene var dem som «ofret» familien for å nå ut med evangeliet, forteller Gjervoldstad, uten å sette foreldrene i den kategorien.

– Men det var slik jeg opplevde miljøet, sier han.

I Norge ble han mobbet og i Kenya hadde han store utfordringer med å tilpasse seg.

– Men det verste å tenke tilbake på er adskillelsen fra foreldrene, forteller han.

Han ble «tatt ut av sitt naturlige oppvekstmiljø», ved å reise til Kenya. Deretter ble han fratatt det nærmeste han hadde.

– Jeg mistet i det store og hele foreldrene mine. Jeg så dem altfor sjelden.

Da han konfronterte PYM med dette for omtrent ti år siden, ble han møtt med at 10.000 kroner kunne være aktuelt som «oppreisning» og et forslag om å snakke med menigheten som sendte ut foreldrene.

– Vi snakket aldri konkret om noe erstatningskrav.

Psykiater-hjelp

Det har tatt lang tid å bygge opp en identitet. Først som 40-åring begynte han å kjenne seg hjemme i Norge.

– Jeg har gått til psykiater hele livet. Det har vært både godt og nyttig å ha en nøytral samtalepartner, forteller han.

Men oppveksten har gitt ham et stort behov for å bli hørt.

– Jeg ble ikke sett av foreldrene mine. De var jo ikke der.

– Når du ikke blir sett og hørt, jobber du hele tiden for å bli hørt.

Husker ingenting

Heidi Enconado vokste opp som misjonærbarn i Thailand. Hennes søsken hadde en positiv opplevelse av dette, mens hun selv sitter igjen med blandede følelser.

– Jeg husker ingenting fra de tre årene på internatskole, forteller hun.

Bortsett fra én ting:

– Jeg våknet hver natt og drømte at jeg gikk bak mamma og pappas kiste.

Som baby ble Heidi funnet av norsk pinsemisjonærer, som adopterte henne.

Likevel ble hun som åtteåring plassert på en internatskole som lå en firetimers biltur fra foreldrene.

– De adopterte meg og satte meg bort. Det forsto jeg ikke.

I ettertid har hun lært at moren gråt når de skilte lag. Men da det skjedde, skjulte hun det.

– I ettertid skulle jeg nok ønske at hun viste frem tårene.

Avskjeder er fortsatt det tyngste

I andre sammenhenger har misjonærbarn blitt utsatt for seksuelle krenkelser og overgrep.

Enconado opplevde ikke noe slikt. I hvert fall ikke som hun husker.

– Men opplevelsen av å alltid si farvel til dem man er mest avhengig av, skaper separasjonsangst.

Fortsatt er avskjeder det tyngste i livet, forteller hun.

Men hun hadde gode internatforeldre, som så henne og ga henne «alt de hadde å gi».

I ettertid har hun vært misjonær på Filippinene, men det var først da hun kom hjem derfra, at hun oppdaget sine egne traumer.

Alle hjemkomne utsendinger i Pinsebevegelsen blir nå sendt til psykolog på Modum bad.

– Der skjønte jeg hvorfor jeg reagerer så sterkt på avskjeder.

Hun opplever seg «veldig preget» av separasjonen fra foreldrene. Selv har det vært uaktuelt å ha avstand til egne barn.

– Jeg fødte dem for å være sammen med dem. Mine barn er det mest dyrebare jeg har. Det går foran misjonskallet, sier Enconado.

«Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Gjervoldstad opplever at det er få misjonærbarn-historier med negativ klang i Pinsebevegelsen.

Han tror det handler om en sterk lojalitet til både foreldre og misjonskallet. Han vil ikke ta til orde for å møte misjonærbarn med økonomisk kompensasjon.

– Men som misjonsleder må man spørre «hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Tidligere denne uken kom Pinsebevegelsen med en beklagelse til misjonærbarna, der de erkjente at oppveksten til mange misjonærbarn har vært krevende.

Hvis Gjervoldstad satt i styret i Pinse Misjon, ville han ha vektlagt «å møte misjonærbarna på deres banehalvdel».

– Også ville jeg ha lyttet til historiene, uten å forhåndsdømme.

26.02.24, kl.14.05. Dagen opplyser om at Enconados eneste gjenværende forelder ikke er tilgjengelig for kommentar av helsemessige årsaker.