Misjonærer opplevde seg uønsket

«Det er med blandede følelser vi nå skal forlate Brahmanbazar. Det er en sorg i det å gi slipp på den visjonen vi hadde for tjenesten her, og en sorg over å forlate mennesker vi er blitt glad i», skriver Hallgeir Haaland på bloggen 5. juni i år.

Ekteparet hadde et ønske om å bruke yrket til å hjelpe fattige i Bangladesh, men oppdaget tidlig at sykehuset i Sylhet lignet mer på et privatsykehus for folk med penger.

Hallgeir og kona Gerd Eli Lindtjørn Haaland er begge misjonærbarn fra Etiopia, og har hatt ulike prosesser mot det å skulle reise ut som misjonær selv.

– Jeg har visst det helt fra jeg var liten jente at det var misjonær jeg ville bli, forteller Gerd Eli.

Hun og Hallgeir har jobbet mye med kallet, og i 2010 fattet de en beslutning om å dra ut og bruke kompetansen i utlandet.

Lege og psykiater

Hun er lege, han er psykiater. De hadde god kjennskap til Afrika, men valgte bevisst å ikke reise tilbake dit.

– For oss var det viktig å gi slipp på det, og heller si til Gud: Hva ønsker du, og hvor vil du sende oss?

Ingen av dem hadde veldig lyst til å reise til et muslimsk land, og de var skeptisk til å reise ut som teltmakere. Men etter et kurs i regi av organisasjonen Tent, var de åpne for begge deler.

I samme periode var de i kontakt med ulike misjonsorganisasjoner, men det skulle vise seg at det ikke var så enkelt å finne noen som hadde bruk for deres kompetanse. Særlig gjaldt det Hallgeir, som er utdannet psykiater.

– Men Normisjon var villig til å gå videre med oss, og finne noe som kunne passe oss begge. Det var en god prosess, sier Gerd Eli.

Unådd folkegruppe

I starten var det snakk om å reise til Nepal for å jobbe med mental helse, men så fikk de en konkret forespørsel om å dra til Bangladesh til et sykehus som Santalmisjonen startet på slutten av 70-tallet.

– Normisjon har et ønske om å satse sterkere i Sør-Østasia, blant bengalene, som er verdens mest unådde folkegruppe. Da vi var klare, fremskyndet vi prosessen med å reise fordi de ba oss om det. Ting la seg godt til rette, forteller ekteparet.

Ingen av dem hadde sterk tilknytning til Normisjon fra før. Hallgeir hadde riktignok gått på Bibelskolen i Grimstad, som eies av organisasjonen, men kjente liten tilknytning.

De reiste ut med to barn, Jonathan på fire måneder og Mathea på tre år, og etter en tøff start i storbyen Dhaka var de klar for reise til Sylhet, til det som en gang var et misjonssykehus med særlig fokus på å hjelpe de fattige. I dag er det overtatt av Koinonia, som utgjør den diakonale vingen av National Christian Fellowship Bangladesh.

– De etterspurte norske leger. Det var derfor vi dro dit. Men vi merket fra vi kom dit at der var sentrale personer ved sykehuset som ikke ønsket oss, og som motarbeidet oss.

M ange keisersnitt

– Hvordan kom det til uttrykk?

– Det var flere utfordringer ved det å komme til et sykehus i en annen kulturell setting, men det vi opplevde som det største problemet var at direktøren ikke ønsket oss. Det ble tatt ille opp de gangene vi stilte spørsmål knyttet til måten sykehuset ble drevet på, eller behandlingen som ble gitt, forteller Hallgeir.

Gerd Eli opplevde som eneste kvinne ved det som er et mor-barnsykehus at hun ikke fikk lov til å se de gravide. Hun fikk heller ikke ta del i det som handlet om svangerskap, fødsel og keisersnitt.

– I tillegg så vi at sykehuset tjente penger på å gjøre overdrevent mange keisersnitt. Der ble vi en trussel, sier hun.

Jo mer de så, jo mer kritiske ble de til sykehusets praksis.

– Det ble jo i sin tid startet av Santalmisjonen for å gi et medisinsk tilbud til befolkningen i området, særlig gjaldt det fattige te-arbeidere og andre som trengte et tilbud som var subsidiert. Slik klinikken er nå, fremstår den mer som et privatsykehus som må tjene penger. Det gjør at de fattige i liten grad får et tilbud, men må betale på lik linje med andre.

– Økonomi blir dermed styrende for hvilken behandling som gis, noe som gjør det medisinsk faglig betenkelig. I tilegg er det et etisk dilemma ved det. Fattige må ta opp lån for å ta et keisersnitt som de kanskje ikke trenger på et faglig grunnlag, forklarer Hallgeir, og konkluderer:

– For oss ble det problematisk å være med og legitimere en slik praksis ved vår tilstedeværelse. Til slutt ble det så uholdbart at vi valgte å reise hjem.

Har ikke lukket døren

Etter år med forberedelser, språkopplæring og opplæring ved et annet sykehus i Bangladesh, rakk de bare å jobbe to måneder før de avsluttet engasjementet. Ekteparet gikk ut i permisjon i begynnelsen av mars og har ikke jobbet ved sykehuset siden da. Nå er de tilbake i Norge, der de tenker å bli en del år fremover.

– Opplever dere at Bangladesh er et avsluttet kapittel for deres del?

– Det er et vanskelig spørsmål. Vi orienterer oss mot livet i Norge og har ro for det. Men tanken om å reise ut har vært ganske sterk, så vi har ikke lukket den døren for resten av livet. For min del tenker jeg at jeg vil utdanne meg til spesialist før vi eventuelt prøver oss igjen, sier Gerd Eli.

Hallgeir understreker at Bangladesh ikke er et avsluttet kapittel selv om de nå har reist hjem.

– Vi ble kjent med mange der ute, og vi kjenner et sterkt engasjement for flere av dem. Vi fikk ikke gjort så mye som leger der ute, men for oss var det viktig å bygge relasjoner og være et vitne om Jesus gjennom det.

Følge jesus

Det de opplevde i Bangladesh har ikke tatt fra dem troen på at Gud sendte dem dit.

– Vi hadde tenkt å være der fem år i første omgang. Vi hadde visjoner og planer for hva vi skulle gjøre der, men det endret seg. Vi har ikke svar på hvorfor det ble slik, men vi opplever at tiden ute har ført oss inn i et nærmere fellesskap til Jesus. Han har bekreftet kallet om å følge han i alle ting og i alle situasjoner, sier de.

Gerd-Eli og Hallgeir understreker at de er takknemlige for Normisjon og måten de har blitt møtt på i den fasen de har vært gjennom.

Normisjon kjente ikke til konfliktene ved sykehuset