Misjonens første linje
Noen av Israelsmisjonens utfordringer handler om åndelig utvikling og sekularisering, andre handler om praktiske forhold knyttet til urbanisering og fraflytting.
«Israelsmisjonen er den viktigste misjonsorganisasjonen i Norge.» Slik konkluderte mangeårig MF-professor Reidar Hvalvik under Israelsmisjonens 175-årsjubileum i Grimstad fredag. Han sa at Israelsmisjonen står i misjonens første linje, og fremholdt dette som en kontrast til de mange som gjerne vil drive dialog med blant annet folk med andre religioner.
Og Hvalvik var ikke den eneste som fremstod entusiastisk på Isrelsmisjonens vegne denne kvelden. Under en panelsamtale ledet av generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann konstaterte tidligere landsstyreleder Torgeir Flateby at det må bli stuerent å snakke om israelsmisjon i Den norske kirke.
Annonse
Hege Wendel Høyland, som har vært tilknyttet studiesenteret Caspari i Jerusalem, fremholdt bevegelsens sosiale og diakonale profil. Hun pekte på at det i Israel finnes mange oppløste familier, og mange familier med dype sår og traumer. Tidligere assisterende generalsekretær Jorunn Andestad Langmoen uttrykte et ønske om å nå lenger ut i kirkelandskapet, og sa at det ikke er ord, men liv som når lengst.
Tidligere Oslo-biskop Ole Christian Kvarme deltok i den samme samtalen. Han var misjonsprest for Israelsmisjonen i Haifa fra 1976-1981. Kvarme fortalte blant annet om møter med jøder som hadde opplevd Holocaust, og hvor sterkt det var å merke deres glede over å ha fått møte Messias. Han fremhevet Jesus som den store forsoneren.
Under en annen panelsamtale samme formiddag spurte debattleder Rolf Kjøde om Isrelsmisjonen er spisse nok i profilen. Generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann svarte at spørsmålet ikke er om Israelsmisjonen er spisse nok, men snarere om de er frimodige nok.
Det var et godt svar på et godt spørsmål. For etter 175 år har man pådratt seg mer enn nok bagasje til at man kan bli fanget i mange slags historiske feller. Etter hvert som man blir mer og mer kjent med tilværelsens kompleksitet, kan det brennende engasjementet bli kvalt av behovet for nyansering og ivaretakelse av arven. Israelsmisjonen er på ingen måte alene om å stå overfor disse utfordringene.
Derfor var det ikke bare selvfølgeligheter da assisterende generalsekretær Vegard Soltveit innledet 175-årsfeiringen med å fremheve pionerenes engasjement, visjon og brann for Jesus. De ville dele det mest dyrebare de hadde.
De som grunnla Israelsmisjonen i 1844 var drevet av et dobbelt ønske, nemlig ønsket om å dele evangeliet med jødene, og å vekke kristenfolket til engasjement for dette. Israelsmisjonen skriver selv at «Vår visjon er at det jødiske folk skal bli et messiansk folk ved troen på Jesus som Messias, frelser og Herre.»
Men Torgeir Flateby pekte på en høyst aktuell problemstilling da han sa at det bør bli stuerent å snakke om isralesmisjon. Og det er slett ikke en utfordring som bare angår Den norske kirke.
For tiden har Israelsmisjonen 27 misjonsavtaler med menigheter i folkekirken. En misjonsavtale innebærer blant annet økonomisk støtte. 27 slike avtaler er egentlig et svært lavt tall, med tanke på hvor mange menigheter som finnes i Den norske kirke.
Annonse
Minst like underlig er det likevel at det kun finnes to slike avtaler med menigheter utenfor Den norske kirke. Landsstyret skriver i sin årsmelding at man har arbeidet med å få etablert flere slike avtaler, også utenfor Den norske kirke. Her bør flere menigheter være seg sitt kristne ansvar bevisst.
I likhet med de andre norske misjonsorganisasjonene som ble etablert på 1800-tallet, står Israelsmisjonen i et spenn mellom ønsker og realiteter som følge av en rekke utviklingstrekk i samfunnet. Noen av dem handler om åndelig utvikling og sekularisering, andre handler om praktiske forhold knyttet til urbanisering og fraflytting.
Det er likevel verdt å merke seg at protokollkomiteen foran årets landsmøte oppfordrer landsstyret i Israelsmisjonen til å sørge for at man ikke påfører de ansatte en for stor arbeidsbelastning.
De peker på det som nærmest per definisjon må være alle misjonsutfordringers mor når de skriver som følger:
«Protokollkomiteen oppfordrer landsstyret til å veie ambisjonsnivå og igangsettelse av nye prosjekter opp mot administrasjonens faktiske kapasitet til å drifte virksomheten. I denne sammenheng vil det være en viktig oppgave for landsstyret å foreta strategiske prioriteringer mellom virksomhetsområdene.»
Det er ikke helt ulikt den utfordringen regjeringen står overfor, dette. Som regel vil man ønske å gjøre mer av noe, uten samtidig å måtte kutte ut noe annet. Men den strikken kan bare strikkes et visst stykke før den ryker.
Det er ingen kristenplikt å støtte Den norske israelsmisjon som organisasjon. Men det å forkynne evangeliet for jødene er både et kall og et ansvar som ingen kristen bør distansere seg fra. Derfor angikk helgens jubileumsmarkering mange flere enn dem som var til stede i Grimstad.
