Misjonens mikrogigant

1. april får Misjonsalliansen ny generalsekretær. Andreas Andersen (45) er Andersen nummer to i sjefsstolen i organisasjonen. Det skyldes ikke minst en av hans forgjengere som bærer samme etternavn.

«Hjem» igjen

Andersen – altså Andreas – ble for drøyt ti år siden kontaktet av Nils-Tore Andersen, Misjonsalliansens tidligere general, for å høre om ikke Andreas og familien ville dra ut i misjon. Etter overtalelser og overveininger ble det fire år i Sør-Amerika for familien på fem.

Dette er et viktig element på Andreas Andersens CV og bidro garantert til at han ble kandidat til organisasjonens toppverv.

Og for straks å avlive myten: Andreas er ikke Nils-Tores sønn, men har i alle år vært den andre familien Andersens gode venn.

Andreas hadde første del av oppveksten på Kjelsås. Da han var 12, flyttet familien til Sørlandet, der faren, kormannen Trond Andersen, var med og bygget opp Bibelskolen i Grimstad i regi av Indremisjonsselskapet.

Les: Norsk misjon har gått i dollarfellen

Når Andreas skal hjem, drar han til Grimstad. Men før han stiftet egen familie var familien sterkt knyttet til Storsalen og bibelskolen i Staffeldts gate i Oslo, tvers over gata for Misjonsalliansens hovedkvarter.

– Jeg har alltid vært knyttet til dette kvartalet, sier Andersen.

Etter musikk- og kristendomsstudier ledet han fra 1995 til 2000 Indremisjonsselskapets musikkavdeling. Senere ble han bibellærer ved Bibelskolen i Grimstad. Etter studier i bistand og diakoni på Misjonshøgskolen i Stavanger, med tanke på misjonærtjeneste, ble han spurt om å dra til Ecuador for Misjonsalliansen – av Nils-Tore.

Misjon og mikrofinans

Andersen, kona Astrid Aasen og deres tre døtre oppholdt seg i Sør-Amerika fra 2006 til 2010.

Der fikk Andersen se på nært hold hvordan mikrofinans og samfunnsutviklingsarbeid løftet mennesker ut av fattigdom. Året før de vendte hjem til Norge, ble Alliance Microfinance AS (AMAS), dannet. Selskapet eies av Misjonsalliansen og er et profesjonalisert redskap i denne delen av organisasjonens virksomhet. Andersen ble daglig leder for AMAS ved hjemkomsten og har hatt stillingen fram til nå.

AMAS er et holdingselskap, en paraply over fire bankenheter som gir mikrolån til fattigfolk og hjelper dem med sparing og forsikring. Alt de eier er kanskje en jord- eller bambushytte. Skal de komme videre, trenger de kapital. Det skal ofte ikke rare slumpen penger til for å starte en virksomhet så de kan heve seg flere hakk på den sosiale rangstigen.

Les også: Satsing på kvinner er smart bistand

Andreas Andersen beskriver mikrofinans som en «en banktjeneste for fattigfolk».

– Vi har bygd opp små lånefond, og disse har utviklet seg og vokst, forteller han.

Nøkkelen til stødig vekst er å undersøke grundig at lånekundene er pålitelige og kan og vil betale gjelda si.

Mikrogigant

Misjonsalliansen er ikke blant de største misjonsorganisasjonene i Norge målt i antall ansatte, men har 16.000 faste støttepartnere og sender mye penger ut av landet. Og når det gjelder mikrofinans, er Misjonsalliansen en gigant. Ingen andre kristne organisasjoner driver så stort som dem på dette feltet, og ingen har så gode resultater, skal vi tro Andersen.

– Vi er utvilsomt den største norske misjonsaktøren her, uten at vi har gjort noe nummer av det. Men vi har hatt en god forvaltning og gode resultater. Det har gitt oss troverdighet, sier han.

Foruten Ecuador og Bolivia i Sør-Amerika, driver Misjonsalliansen med mikrofinans i Liberia i Afrika, og Vietnam i Asia. Organisasjonen er diakonalt aktiv i flere andre land, men ikke med mikrofinans.

Misjonsalliansen planter ikke menigheter, men bygger arbeidet på partnerskap med nasjonale kirker og andre aktører på ulike samfunnsfelter.

Märtha Louise

I noen grad har Misjonsalliansen benyttet seg av kjendiser til å fronte arbeidet. Prinsesse Märtha Louise og fotballspiller Jan Åge Fjørtoft har vært med på laget, men vanlige folk danner ryggraden i arbeidet.

Misjonsalliansen samarbeider med lokale menigheter, grupper og lag fra ulike sammenhenger. Arbeidet har hatt særlig appell blant unge som gjerne melder seg til frivillig tjeneste, som voluntør, i et misjonsland. De kan være engelsklærere i slummen, fotballinstruktører i en landsby eller gi jobbe for AMAS-bankene. Vel hjemme blir de gode ambassadører for arbeidet.

Dele rikdommen

Misjonsalliansen har en diakonal profil, uten at det står i motsetning til evangeliespredning.

– Vi er en diakonal misjonsorganisasjon, og en av våre hovedoppgaver er å forkynne. Vår måte å jobbe på er å finne gode kirkesamfunn som kan være partnere for oss, sier Andersen, som mener kirker, også i misjonsland, fort blir for opptatt av sitt indre liv. Derfor jobbes det mye med å få partnerkirkene til å være utadvendte.

– Vi må forplikte dem på å være diakonale så de ser fattigdommen og nøden, sier han.

I ett prosjekt i Ecuador hjalp en menighet kvinner til å få jobb. Rammen var en nyplantet menighet. Kvinnene som fikk hjelp, ble så værende i menigheten.

– Gjennom støtten de fikk, fikk de også noe for sine sjeler. Den kombinasjonen trenger vi både ute og i Norge. Himmelriket er kommet nær, og det er mer enn bare ord. Jesus sto opp for de svake, og det oppdraget fortsetter vi å utføre. Det må folk få merke, ikke bare høre om, sier Andersen.

Han tror folk forstår mer og mer at den norske rikdommen ikke er ment bare for oss.

– Vi har et ansvar for å forvalte den på vegne av andre, til beste for verden. Det begynner å gå opp for folk at Norge ikke er en øy Gud har velsignet spesielt for at vi skal ha det godt mens vi står og ser på at resten av verden går under, sier han.

Ikke økonom

Andersen har sammensatt kristelig bakgrunn. Han har vært aktiv i Normisjon, bibelskolelærer og menighetsbygger lokalt i Grimstad hvor han også har fått prøvd seg i forkynnergjerningen. I fire år var han rådgiver for biskop Olav Skjevesland i Kristiansand. Han var også sentral i arbeidet med å omgjøre Skjærgårdsgospel til bare Skjærgårds, og flyttet festivalen fra Kragerø til Risøya.

I tiden i Misjonsalliansen har han stelt mest med mikrofinans, men han er ikke en økonom eller finansmann, noe han understreket da han skulle intervjues.

– Jeg så ikke denne jobben komme, men jeg ser nå at det gir mening at jeg, med såpass bred erfaring fra norsk kristenliv, har fått en sånn stilling. Jeg kjenner meg hjemme både blant blåskjortene og i menighetsarbeid, sier Andreas Andersen som framstår kledelig beskjeden.

I ansettelsesprosessen ble han saumfart fra topp til tå, og byrået som gjorde jobben, utsatte ham for en mengde tester. Han scoret ikke høyt på noen av dem, hevder han og sier han kompenserer med å være god på skaffe seg medarbeidere som kan mer enn ham selv.

– Andre er sterkere faglig enn meg på flere felter, og jeg har gode fagfolk rundt meg. Jeg er for eksempel ikke noen spesielt god selger. Der står jeg mer med lua i hånda, selv om andre sier jeg er en god ambassadør. Men vi har gode markedsfolk i organisasjonen.

Sterke sider

Men etter hvert får vi faktisk avdekket at Andersen er ansatt av en grunn. Det finnes noen sterke sider også hos den nye lederen. Han scorer høyt på lederskap og når man skal måle hvor visjonær han er.

– Og så har jeg stor arbeidskapasitet og et indre driv for det jeg går inn i. Dette er ikke bare en jobb for meg. Jeg ser det som svært meningsfullt å gå inn i en organisasjon med så mye flotte folk, og jeg får nå håpe at noen får litt glede av det vi driver med, sier han – igjen i all beskjedenhet.

For statistikken gir god grunn til å anta at det han håper på, skal bli virkelighet.

– Vi forandrer hundretusenvis av liv gjennom vårt arbeid, og jeg kan ikke tenke meg noe mer meningsfullt enn å jobbe som leder for denne organisasjonen. Vi har fantastisk bra folk og en fantastisk kultur som sitter i veggene her. Organisasjonen er full av integritet og pasjon, sier Andersen.

Finansmann eller ikke, som generalsekretær er han styreleder i AMAS som til sammen har 1000 ansatte og en forvaltningskapital på et par milliarder kroner.

Den nye sjefen gleder seg til å ta fatt.

– Vi har så mye å stå opp for om morran. Det er et privilegium, sier alliansens andre Andersen.