Misjonslederen fikk en aha-opplevelse da han oppdaget trosspråket sitt

Torgeir Lauvås tror det blir lettere å utruste mennesker i troen, hvis kristne fellesskap legger til rette for at folk kan møte Gud på helt ulike måter.

– De fleste av oss kjenner noen som har kommet på avstand til menighetsliv. Kanskje har de ikke fått møte Gud på måten de trenger. Det må vi gjøre noe med, sier Lauvås, som er leder for Indremisjonsforbunet i Rogaland (ImF).

– Også hvis det innebærer å utfordre egne tradisjoner?

– I enkelte tilfeller – ja.

– Viktigere etter pandemien

Mens noen erfarer Gud i forkynnelse, foretrekker andre livlig lovsang, stillhet i naturen eller å evangelisere ute på gatene.

Dette er eksempler på ulike trosspråk, ifølge det tverrkirkelige nettverket Naturlig menighetsutvikling Norge (NaMu). Kjetil Sigerseth er daglig leder, coach og menighetsveileder i NaMu. Denne helgen arrangerer nettverket kurs om temaet i Sandnes misjonskirke.

Han forklarer hvorfor det er så viktig at menigheter gir rom for ulike trosspråk nå etter pandemien:

– Den store gevinsten kristne fellesskap har av å lære om trosspråk er å se at vi tror på én Gud, selv om vi erfarer ham på ulike måter. Når vi introduserer mennesker for dette går det opp ofte opp et lys for dem.

NaMu-lederens inntrykk er at kvalitetskravene til kristne fellesskap har økt under pandemien. Dette er også en tendens som underbygges i undersøkelsene NaMu gjør i menigheter, ifølge Sigerseth.

– Folk stiller høyere krav til kvalitet og sunnhet for å delta i de kristne fellesskapene. Dette ser vi også som en generell tendens de siste ti årene.

Sigerseth setter interessen for trosspråk i sammenheng med utviklingen i samfunnet forøvrig.

– Folk generelt har mindre tillit til autoriteter. Individualisme er blitt viktigere enn familietradisjoner – også når det gjelder troen.

Dette kommer gjerne til overflaten når for eksempel pinsevennen etterlyser mer ro og rammer rundt gudstjenesten, mens folkekirke-medlemmet savner action og spontanitet i sine gudstjenester.

Kristen-Norge kan møte denne utviklingen bedre hvis man blir bevisst på – og gir større rom for ulike trosspråk, tror NaMu-lederen. Dét tror også Torgeir Lauvås i ImF.

Fikk en aha-opplevelse

Sammen med resten av staben i ImF Rogaland har Lauvås testet hvilket trosspråk han har. Det viste seg at han har et asketisk trosspråk.

Han nøler litt når han sier det.

– Mange vil jo straks tenke på det som å gå på kull og ligge på spikermatter, eller de ser for seg at jeg er på vei inn i kloster, men det er ikke dét dette trosspråket handler om.

Alle som har spurt Torgeir Lauvås om en tjeneste eller vært i samtale med ham når noen andre har bedt ham om hjelp, vet at vi har med en ja-mann å gjøre. Det er ingen surmuling når telefonen ringer ham lørdagskveld og han må steppe inn som forkynner neste formiddag, ifølge ham selv.

Et ideelt trosspråk for en misjonsleder vil mange kanskje si, men det er ikke alltid like lett å kombinere med familieliv og avslapning.

– Jeg har fått spørsmål mange ganger om hvorfor det alltid er jeg som må gjøre disse tingene. Nå har jeg forstått at det gir meg påfyll i troen. Samtidig er det blitt lettere å forstå folk med andre prioriteringer, nettopp fordi jeg vet at vi møter Gud på forskjellige måter, sier Lauvås.

– Det ble en liten aha-opplevelse for meg.

Inspirert av pinsepastor

Lauvås mener at det å gi rom for ulike trosspråk kan skape ImF-møteplasser for flere. Det vil han gjøre ved å fornye to grunnpilarer i organisasjonens arbeid. Det ene er forkynnelsen og det andre møtene.

Han gir et eksempel på en tale han nettopp hørte av en pinsepastor på et fellesmøte i hjembygda. Pastoren trakk da frem personer i salen for å dele sitt vitnesbyrd, i stedet for bare å snakke om det selv.

– Han brukte flere effekter og symboler, så det han fortalte ble lettere å huske og se for seg. Det var ikke bare tre punkter, men tre ansikter. Mange sa etterpå at de ønsker seg mer av dette.

Lauvås understreker at forkynnelsens rolle ikke blir mindre viktig av den grunn.

– Det handler heller om å lage en mer variert og spennende ramme rundt undervisningen – kanskje våge å bruke litt flere ulike virkemidler enn det som har vært vanlig i ImF – og kanskje involvere mennesker med ulike typer trosspråk når vi planlegger møter og arrangementer.

Torgeir Lauvås ser også for seg at noen av ImF-møtepunktene kan være uten forkynnelse i tradisjonell forstand, men gi rom for å møte Gud for eksempel gjennom en bønnevandring.

– For meg har trosspråkene vært en lærdom av at Gud er større enn menneskenes tradisjoner. Han har skapt oss forskjellig og møter oss på forskjellige måter – ikke bare på forskjellige møter.