Misjonsmakt til flere
De tradisjonelle misjonsorganisasjonene må forsikre seg om at også de yngre misjonsvennene kjenner tilhørighet og forpliktelse til oppdraget.
I september vedtok styret i Indremisjonsforbundet å gjøre generalforsamlingen til en del av den nyetablerte lederkonferansen, med virkning fra 2019. Det kan høres ut som en teknikalitet, men er et svært bevisst grep som kan få konsekvenser for ImF.
I 2016 avholdt ImF generalforsamling på det som nå heter Ålesund folkehøgskole, tidligere Borgund. Det var på mange måter en oppløftende og konstruktiv samling. Over tid har det likevel bredt seg en erkjennelse av at generalforsamlingene ikke favner så bredt som man skulle ønske.
Annonse
Blant annet ville man gjerne hatt flere representanter fra forsamlingene. Og man ville gjerne hatt en lavere snittalder blant delegatene. Selvsagt skulle man ønske flere aktive ImF-ere generelt sett, og også flere yngre ImF-ere. Men når det gjelder generalforsamlingene er ikke hovedproblemet at de yngre indremisjonsvennene ikke finnes.
Problemet er at de ikke kommer på generalforsamling. I Ålesund var det få barnefamilier å se. Derfor har forbundsstyret bestemt seg for å ta konsekvensen av dette, og flytte generalforsamlingen slik at den fra neste år av sammenfaller i tid og blir en del av den nyetablerte lederkonferansen.
Slik håper man å trekke flere yngre delegater, og at generalforsamlingens sammensetning i større grad skal gjenspeile den bredden som finnes i Indremisjonsforbundet. Dette kan fort vise seg å være et klokt grep. For også eldre delegater forstår at hvis de mister ungdommen, mister de fremtiden.
I Norsk Luthersk Misjonssamband har mange en sterkere organisasjonstilhørighet enn den vi ser i Indremisjonsforbundet. I ImF er mange først og fremst tilknyttet den lokale foreningen eller forsamlingen. I NLM har relativt sett flere en sterk tilknytning til sentralleddet.
Dermed blir generalforsamlingen viktigere for flere. Samtidig har man sett tendenser til at debattene på generalforsamlingen til en viss grad blir dominert av eldre delegater, og til dels av gjengangere.
Dette var noe av bakgrunnen for at man i sommer la opp til mindre plenumsdebatt, og i stedet satte i gang et formidabelt gruppearbeid da delegatene skulle diskutere organisasjonens strategi for det kommende tiåret. På denne måten ønsket man å få involvert flere i samtalene. Ikke minst flere av dem som skal utføre den strategien som organisasjonen vedtar.
I Normisjon har man noe av den samme utfordringen som i ImF. Relativt sett flere av har sin primære tilhørighet til det lokale fellesskapet. Og slett ikke alle som tilhører et av Normisjons fellesskap, involverer seg i generalforsamlingens forhandlinger.
Markedsføringen av sommerens storsamling i år etterlot ingen tvil om at Sommer i Sør var det primære trekkplasteret, med generalforsamlingen som en del av dette. Også Normisjon satset på gruppearbeid, og reduserte omfanget av plenumsdebatten noe.
Annonse
I NMS ønsket landsstyret i fjor å redusere hyppigheten av generalforsamlinger fra hvert tredje til hvert fjerde år. Det hadde delvis sammenheng med at generalforsamlinger er kostbare å arrangere, men enda mer med at landsstyret og administrasjonen ønsket en noe større fleksibilitet og et noe større handlingsrom på grunn av de raskere endringene som preger vår tid.
Et klart flertall av delegatene avviste imidlertid forslaget. De ville ikke gå med på å innskrenke sin egen innflytelse.
Den demokratiske strukturen har vært et viktig kjennetegn, nærmest et adelsmerke, ved de lavkirkelige misjonsorganisasjonene helt siden de ble etablert på 1800-tallet. Det er ikke på tale å endre dette. Men demokratiet kan ta litt ulike former.
Det har høstens prosess i Kristelig Folkeparti illustrert. Derfor er det ikke bare et teknisk eller formalistisk spørsmål hvordan misjonsorganisasjonenes høyeste organ er sammensatt. Og derfor er det av stor betydning både hvor ofte, hvor og hvordan generalforsamlingen møtes.
Det er ikke gitt nøyaktig hvilke strukturer som er mest tjenlig i de ulike sammenhengene. Og de innbyrdes ulikhetene taler for at det kan være ulike behov i ulike sammenhenger. Men det er et godt demokratisk prinsipp at beslutningsorganene bør være nærmest mulig dem som blir berørt av beslutningene.
De tradisjonelle misjonsorganisasjonene må forsikre seg om at også de yngre misjonsvennene kjenner tilhørighet og forpliktelse til oppdraget. Da er det kanskje i alles interesse at noen strukturer blir justert, og at noe innflytelse dermed blir flyttet.
