Mistet landet sitt, men fant troen
Som liten gutt måtte Yasin flykte fra Afghanistan da Taliban tok makten forrige gang. Nå føler han medynk med landsmenn som flykter fra Taliban på nytt.
Mohammad Yasin Ahmadi er hans fulle navn. Han vet hva det vil si å leve i landflyktighet. I store deler av oppveksten levde han som afghansk flyktning i Iran.
Den gangen flyktet familien fordi faren ble truet på livet. De var hazaraer, en sjiamuslimsk minoritet, som ble hatet av sunnimuslimske Taliban.
Faren tilhørte en av mujahedin-gruppene som kjempet mot den sovjetiske invasjonen. Under borgerkrigen som fulgte, sloss gruppene mot hverandre. Etterhvert som Taliban fikk stadig mer makt rundt årtusenskiftet, økte forfølgelsen av hazaraer, tajiker, usbekere og andre minoriteter.
Senere måtte Yasin flykte igjen. Denne gangen var det ikke fra Taliban, men fra sine egne. Yasin var kommet på sporet av en kjærlig Gud. Han ville til Europa for å få tenke fritt.
Så stor var lengselen etter den kristne guden, at han gikk fra dør til dør i Danmark og spurte dem som åpnet om huset var en kirke.
Mer om det senere.
Imamsønn
Yasin er sønn av en imam. Han vokste opp i byen Qom, et av de viktigste religiøse lærestedene i Iran.
De siste tiårene har faren ofte reist tilbake til Afghanistan for å undervise.
– Etter at Taliban tok makten på nytt, kan han ikke reise dit lenger. Det er for farlig, sier Yasin.
Dagen møter ham i Apostelkirken i København, en menighet der mange migranter har funnet et åndelig hjem.
Oppveksten
Han beskriver oppveksten som tøff og forteller at faren var svært streng.
– Jeg måtte sitte med nedslått blikk når far snakket med meg. Var jeg uenig med ham, kunne jeg aldri vise det. Fysisk straff var vanlig.
– Min mor var snill, tilføyer han.
– Men hun hadde lite hun skulle ha sagt.
Ute på gaten ble de afghanske barna ofte plaget av iranske barn. Det skjedde også at afghanerne ble ofre for seksuelle overgrep.
– Jeg var mye redd. Jeg hadde det ikke godt, sier han og forteller at han som voksen har fått diagnosen posttraumatisk stressyndrom (PTSD).
Yasin forteller at problemene tårnet seg opp. Han kjente at han trengte hjelp.
– Den eneste muligheten var å vende seg til Allah. Jeg hadde lært at han var kjærlig og ville hjelpe meg.
En stund gav tanken på Allah ham håp. Så begynte han å tvile.
Studietiden
Fordi familien hadde lovlig opphold i Iran, ble det mulig for ham å studere. Først studerte han geologi, senere begynte han å studere islam for å bli imam som faren.
– Jeg likte å være student. Vi hadde tilgang til fine bygninger med sauna, treningsavdeling, kantine, bibliotek og konferansesenter. Dagene var lange, men vi hadde flinke lærere og ble kjent med studenter fra mange land.
– Vi drev også et arbeid for å hjelpe fattige mennesker, finansiert av rike givere. Jeg likte disse aktivitetene, sier han.
Vitnemålet som han har med til Danmark, viser at han fikk topp resultater.
Tvil
Likevel ble ikke islamstudiene slik han hadde forventet.
– De første to-tre årene studerte vi det mest grunnleggende i islam. Da vi senere skulle spesialisere oss, valgte jeg islamsk historie. Jeg ble forskrekket over brutaliteten jeg leste om.
Han forteller at både profeten Muhammeds framferd og et straffesystem som inkluderte lemlestelse og ulike former for dødsstraff, rystet ham.
– Jeg hadde jo lært at gud var kjærlighet. Kunne dette være fra gud?
Mens Yasin studerte islam, rykket IS frem i Irak. Han hørte folk si at IS ikke representerte det sanne islam, men selv visste han ikke hva han skulle tro.
– Jo mer jeg leste av historien, jo oftere tenkte jeg at gud er en voldelig gud – og at IS og Taliban passet inn i dette bildet.
Et voksende håp
Yasin merket seg at en av studiekameratene hadde bøker om ulike religioner. En dag de diskuterte situasjonen i Afghanistan, sa kameraten at kristendommen lærer at man skal elske fiendene sine.
– Jeg tenkte mye på den setningen. Hvis en elsker fiendene sine, blir det ikke krig.
Den ene setningen vekket en nysgjerrighet. Av alle steder fikk nysgjerrigheten utløp på imamutdanningens bibliotek. Der fantes det bibler som folk flest ikke hadde tilgang til.
– Jeg følte at jeg ble varm i hjertet mens jeg leste. Tekstene gav meg håp. Det ble til noe som vokste og vokste.
På leit
Yasin ville finne ut mer om kristendommen, men hvor skulle han starte? I Iran har de tradisjonelle assyriske og armenske kirkene en viss religionsfrihet, men de har ikke lov til å åpne dørene for den muslimske delen av befolkningen.
Dette var de eneste kirkene Yasin visste om, men han våget ikke å oppsøke dem.
– Jeg gikk til en av de gamle kirkene, men gikk ikke inn, forteller han.
At Iran har en undergrunnskirke som trolig er den raskest voksende i verden, visste han ikke på denne tiden. For ham syntes den eneste utveien å være å reise til Europa.
Flukten
I 2015 flyktet Yasin fra Iran. Han gjorde som så mange andre og gikk til fots over fjellene til Tyrkia med den eldste sønnen sin, som da var ni år gammel.
Kona og den yngste sønnen var igjen hjemme. Fra Tyrkia kom han og gutten seg til Hellas i en gummibåt, der et 30-talls mennesker satt stuet sammen. Og fra Athen gikk veien videre til København.
Det var der han banket på dørene til alle hus han syntes så ut som en kirke.
– I begynnelsen var jeg redd for å gå for langt vekk fra asylmottaket, for alt var så fremmed. Det var rare hus og rare folk, og jeg forsto ikke språket.
Etter flere skuffelser, fant han til slutt en kirke, da en lokal menighet kom til asylmottaket og inviterte flyktningene med.
– Da jeg endelig kom til kirken var jeg først bare redd. Jeg satt og kikket rundt meg, minnes han med et smil.
Friheten i Danmark var likevel ikke så stor for en afghansk flyktning som han hadde håpet. Han forteller at ryktene begynte å gå blant hazaraer på asylmottaket der han bodde.
– Selv ble jeg oppringt av imamer i København. Da skjønte jeg at min far visste.
Brikkene falt på plass
Yasin kom til Danmark som en velutdannet ung mann. Det var ikke bare lett å få tillit til en ny tro. Han forteller at han slet med spørsmålet om treenigheten og om Jesus virkelig var Guds sønn og ikke bare en profet, slik islam lærer.
– Jeg trengte undervisning, og etter hvert falt brikkene på plass. Jeg følte ro når jeg leste i Bibelen, og jeg så på fruktene hos andre som hadde gitt livene sine til Jesus.
Etter et år i Danmark ble Yasin døpt, men konen var fremdeles i Iran. Han forteller om et tøft press fra familien. Mange mente hun burde skille seg fra ham, men i 2018 kom hun og den yngste sønnen til København på familiegjenforening.
– Både kona og barna er kristne nå, forteller han.
Nå handler livet om å skaffe seg utdanning, jobb og slå rot i Danmark.
Medynk
– Men fremdeles hender det at jeg våkner om morgenen og føler sorg fordi jeg har mistet hjemlandet mitt. Tanken tapper meg for energi, sier Yasin.
– Hvem er jeg uten et hjemland? spør han.
Han føler medynk med unge afghanere som har vokst opp med håp om demokrati i Afghanistan.
– Mange av de unge har ingen sympati for Talibans regler og oppførsel. De hadde håp for fremtiden. Så, plutselig, forsvant håpet da Taliban grep makten.
Yasin har merket seg at vestlige land presser Taliban til å love at de skal respektere kvinners rettigheter. Han hører at Taliban gir løfter, men han tror ikke på dem.
– Taliban bygger styret på Koranen. De går ikke til jihad for demokrati og kvinners rettigheter. De går til jihad for koranen og islam.