Mistet mannen, ikke troen

Hva skjer med gudsforholdet når det som ikke skal skje, plutselig skjer?

Når en ung mann rykkes bort og etterlater seg en gravid hustru som sitter igjen med stor sorg og mange spørsmål?

Vi møtte venninnene Jenny Sandgren Wahlstrøm og Therese Martinsson for en samtale om tapet av en livsvenn, om prøvet tro og om musikkens kraft til å trøste. Da Emanuel Sandgren døde sommeren 2014 mistet Jenny sin mann og Therese Martinsson en nær venn.

Dyktig musiker

Det blåser på den lille øya Öckerö som ligger i skjærgården utenfor Gøteborg i Sverige. Fiskemåsene seiler over et mørkegrått hav og vinden river i håret. Men inne i Nimbukirkens kafé og lunsjrestaurant føles vinterkulden langt borte. Her møter jeg Therese Martinson som er gift med pastor og musiker Mattias Martinson. Mens vi går gjennom lokalene får vi selskap av Jenny Sandgren Wahlstrøm og hennes tre år gamle sønn, August.

Idet jeg får stilt mitt første spørsmål står det allerede mat på bordet, og lysene er tent.

– Emanuel var et fint, varmt menneske, sier Therese. Da Jenny møtte sin kommende ektemann Emanuel Sandgren i 2006 var hun allerede god venn med Therese og hennes mann. De spilte musikk sammen og hadde gitt ut flere lovsangsalbum. De var knyttet til trossamfunnet Vineyard i Sverige.

– Han var en veldig dyktig musiker, men han var ikke den som stilte seg lengst frem og ville være synlig. Han støttet og elsket å produsere og gjøre sine grep i bakgrunnen. Han fornyet vårt musikalske bilde, sier Therese når vi begynner å snakke om Emanuel.

Sykdommen

Det var Mattias, Thereses mann, som viet Jenny og Emanuel. De følgende årene vokste det frem et dypt vennskap mellom de fire. Våren 2014 ventet Jenny og Emanuel sitt andre barn. De var fulle av forventning på livet og hva det skulle føre med seg. Så kom beskjeden om sykdommen.

Emanuel hadde kjent seg dårlig en tid, men helsevesenet kunne ikke finne noe. Men den voksende smerten i magen forårsaket til slutt en benmargsprøve. Kort tid etter fikk de vite at Emanuel hadde kreft.

Jenny tørker bort noen tårer som triller i det hun forteller.

– Emanuel hadde fått en ondartet svulst som hadde fått vokse og spredt seg til hele kroppen. Legene var selv sjokkerte. De sa at det var et av de mest aggressive tilfellene de hadde sett. Alle var i sjokk. Det gikk jo så fryktelig fort, fortsetter Jenny.

Tåle det vonde

Både Emanuel og Jenny hadde tro på og erfaring av at Gud kan gripe inn i vanskelige situasjoner.

– Men vi hadde også et livssyn der vi så at verden er i kaos, at mye ondt skjer og at Gud ikke alltid griper inn slik vi vil og slik vi forstår.

– Lurte du aldri på hvorfor dette hendte med akkurat dere?

– Nei, jeg har aldri kunnet spørre hvorfor oss, for jeg vet godt hvordan verden ser ut og hvilke livsvilkår menneskeheten har, sier Jenny. Hun forteller at den vonde tiden viste henne klart hvor ulike gudsbilder som finnes blant kristne. Det var en ganske vanskelig oppdagelse.

– En del personer som jeg tidligere har sett opp til for deres sterke tro, hadde ikke et gudsbilde som tålte at livet ble vanskelig. Selv har jeg aldri kjent at livet har vært enkelt. Mitt gudsbilde har vært basert på at livet er vanskelig, men at Gud likevel er en god Gud, fortsetter Jenny.

– Helt til det siste holdt vi fast ved håpet om at Emanuel skulle bli frisk, men vi holdt også fast ved håpet som går forbi dette livet. Og Emanuel var veldig trygg på å få komme hjem, som han sa det.

Bare to måneder etter at kreften først ble oppdaget, flyttet han hjem.

Omstendighetene

August leker i rommet ved siden av oss. Noen ganger kommer han inn og kryper opp på Jennys fang. En fin liten gutt med like blondt hår som sin mor. August ble født bare ti dager etter at hans pappa døde. Det er galt å si noe annet enn at dette var en tøff tid for dem alle. Jenny var nylig blitt enke og satt igjen ensom med to små barn.

Men gjennom alt valgte hun å fortsette å holde fast ved at Gud er god.

– For oss som var rundt Jenny ble hennes tro og overgivelse et anker, sier Therese og forteller hvor berørt hun ble av at Jenny kunne si: «I dag velger jeg å tro at Gud er trofast. Jeg kjenner det ikke slik, men jeg velger å tro det.»

– Uansett omstendigheter i livet, også når de ikke blir bedre, trenger vi en trygghet, ikke en følelse, om at Gud er nær, sier Jenny. Hennes tro kjennes ikke først og fremst på høye rop og karismatiske halleluja-rop, men på at hun dag etter dag har valgt å vende seg mot Gud og holde fast ved håpet som troen innebærer.

– Om jeg hadde blitt bitter så ville jeg ikke vært åpen for det Gud ville gjøre i mitt liv. Min erfaring er at om jeg holder døren åpen for ham til å gjøre som han vil, så kommer han til å fortsette å lede meg fremover.

Sinne

Therese var nær Jenny både under sykdomstiden og i sorgen som fulgte. Hver tirsdag var hun hos Jenny, og de dagene ble til styrke for dem begge. For også Thereses tro ble prøvd.

– Det var visse lovsanger jeg ikke lenger kunne synge. Jeg maktet ikke å synge «Gud er god». Det skurret i meg. Musikken var så forbundet med Emanuel, og mitt gudsbilde var blitt rystet i fundamentet.

Hun forteller at hun på fredager, som var hennes fridag, stilte seg på klippene på Öckerö og ropte til Gud.

– Det var første gang i livet jeg uttrykte mitt sinne så tydelig for Gud. Jeg lurte på hva som ville hende om jeg sa det jeg tenkte. Ville jeg miste min tro?

– Men jeg var så sint på Gud. Hvordan kunne han la Jenny bli alene? Etterpå kjente jeg meg så lettet. Jeg kunne fortsatt ikke synge en del lovsanger, men jeg åpnet Salmeboken og Klagesangene, og da jeg leste tekstene kjente jeg et sånn gjensvar i meg selv. Jeg forstod at slik har mennesker kjent det til alle tider, det var bare det at jeg ikke hadde opplevd disse ­dype følelsene før, sier Therese, som fant igjen inspirasjonen under­ et låtskrivingsretreat i Israel. Det ­resulterte i et album som ble ­lansert i fjor høst.

Lykke og sorg

I dag er Jenny gift med Michael Wahlstrøm, som kom inn i hennes og barnas liv en stund etter ­Emanuels død.

– Han er en enorm person. Han kan sørge over at Emanuel ikke fikk leve og være en far for barna, samtidig som han er takknemlig over at han får leve med oss. Det er et paradoks, og det er nok få som kunne håndtert det slik, sier ­Jenny.

– Sorgen etter Emanuel kommer nok alltid til å være der. Lykken går parallelt med sorgen, sier hun.

Nettopp det å våge å kjenne på sterke og vanskelige følelser uten å frykte dem, men samtidig fortsette å stole på Guds godhet og nåde gjennom alt, det er Jenny og ­Thereses budskap.

– I vår kultur bygger troen så mye på følelser. Men de svinger. Gjennom alt det jeg gikk gjennom­ ble troen mye mer praktisk. Jeg tror gjennom å ta imot natt­verden, jeg tror gjennom å gå til kirken denne søndagen også. Jeg tror gjennom å vise kjærlighet til min nabo, sier Jenny.

– Vår protest mot det onde i ­verden ble å velge å fortsatt velge liv og håp og den veien som Jesus viste oss.

Ute i vinden på bryggen vender­ Jenny sitt ansikt mot vinden. Og smiler.