Mitt liv som Jerusalem-fan

For første gang i hele min 22-årige karriere som Jerusalem-fan, skulle vokalist Ulf Christiansson & co spille på festival sammen med de andre «verdslige» bandene som Mötley Crüe, Michael Monroe og Judas Priest. Klart jeg måtte se det.

Var det nå Jerikos murer skulle falle?

– Jeg var solgt

Jeg husker første gang jeg hørte Jerusalem. Jeg var 16 år og satt hjemme på gutterommet og hørte på radio, der to teologer kranglet om fortapelsen var virkelig eller ikke. Jeg minnes at jeg skiftet til en annen kanal, og plutselig hørte jeg frasen «heaven or hell is a choice every kids got to make, so come on, come on, lets plunder hell and populate heaven»

Jeg var solgt. Ikke bare på grunn av den merkelige overgangen, men på grunn av den snerrende stemmen, som vrålte ut dette slagordet til tung, primitiv musikk som traff meg rett i mitt unge, mottakelige sinn for svar om at det er hvitt eller svart, ja eller nei. Varm eller kald.

Jeg husker at radioverten sa navnet på bandet etter låten, og det ble starten på et langt og til tider kanskje usunt forhold til Jerusalem og bandets grunnlegger, Ulf Christiansson (65).

Presset av Ekman

Jeg har i dag alle platene i alle tenkelige varianter og utgaver.

Jeg sov ute i Stockholm for å se dem i Globen i 1995.

Jeg kjøpte ti eksemplarer av den siste platen «She» som kom ut i 2010, selv om jeg egentlig fortsatt strever med å like platen.

I 1996 kjøpte jeg alle talekassettene fra Ulf Christiansson fra den perioden han var predikant på Livets ord på slutten av 80-tallet, og jeg trålet gjennom talene for å finne passasjer der han spilte. Den beste versjonen av låten «Its mad» fra platen «Krigsman» er faktisk fra en ungdomsmøte i Uppsala fra 1989.

Og denne ville perioden på Livets ord, der også en annen Ulf hadde mye innflytelse på meg, gjorde også at min Jerusalem-patriotisme og interesse for kristenrock til tider var under sterkt press. Ulf Ekman kom jo i starten av 90-tallet med sterke utfall mot kristenrocken og mente den hadde utspilt sin rolle. Og Ekman er ikke akkurat en fyr man kimser av når man er 16 år og medlem av en trosmenighet.

Tatoverte platecover

Platecoveret «Dancing on the head of the serpent» hang på veggen hjemme på gutterommet i mange år. Det var en plate som ble solgt under disk i enkelte platebutikker da den kom ut i 1987 på grunn av det ukristelige omslaget. Coveret er en ganske naturtro tegning av en et par dansende føtter som tråkker på et menneskelignende ansikt, med en kropp formet som en slange.

I 2011 tatoverte jeg dette coveret på hele overarmen min. Jeg er sikker på at jeg er den eneste i verden som har gjort det.

Forlot skadet kone

Forrige lørdag toppet Jerusalem-engasjementet seg da jeg sto foran scenen på Sweden rock og ventet på at Uffe skulle gå på scenen. Hjemme lå kona med nybrukket fot, men hun skjønte at jeg måtte dra sammen med en annen Jerusalem-kompis.

Jeg hadde enorme forventninger. Jeg var nervøs på deres vegne. Jeg hadde helt klare tanker om hvilke låter de måtte ta. Og hvilke de ikke burde ta. Jeg sto helt fremme ved fronten og holdt meg fast i gjerdet mellom scenen og publikum. Det var ikke spesielt trangt der, men det var mange nok folk som nå skulle få se hva Jerusalem, bandet «mitt» kunne by på.

Fikk tårer i øynene

Da Uffe gikk ut på scenen, presentert som «Sveriges beste rockestemme», fikk jeg tårer i øynene. Det var sterkt å se mannen stå ved sitt Jeriko.

Glemt var den planlagte, men dessverre avlyste turneen med Dio og Motorhead fra 2001, glemt var de nedlagte plateselskapene, glemt var de mange årene mellom hver plate, glemt var tiden på Livets ord med rockehateren Ulf Ekman. Nå skulle det skje.

Og det var virkelig bra, selv om det å gå på Jerusalem- konsert ikke alltid er noe publikumsfrieri: Uffe startet med en 12 minutter lang versjon av Sodom, en låt som sammenligner Sverige med byene Gud i sin ødela med ild og svovel. Uffe synger at Sodoma er Sverige, Norge og verden i dag.

Beinhardt budskap for rocketuristene som satt i campingstolene sine for å se bandet litt på avstand.

Next year, Jerusalem

Videre kom «In his Majestys Service», «Krigsman», «Ständig forändring», og andre mer eller mindre klassiske Jerusalem-låter som jeg har hørt tusenvis av ganger.

Jerusalem tok flere av de beste fra katalogen sin, men jeg skal ikke nekte for at jeg hadde håpet på mer trøkk mot slutten. Hvor ble det av låter som «Plunder Hell», «Dancing on the head of the serpent», «Kanske» og «Neutral?»

Sweden Rock er ikke noe ettermøte på en kristen festival, slik som man kunne få inntrykk av da Jerusalem avsluttet med låten «Kom til mej».

Når man står utenfor Jerikos murer så må man holde trykket oppe hele tiden. Man må gå alle rundene. Men kanskje får bandet en ny sjanse til å avslutte et sett med «Plunder Hell» Next time! Som bassisten Anders Mossberg skrev til meg på Facebook, da jeg klaget min nød etter konserten.

Next year in Jerusalem, sier jeg.