Miya (21) ser ingen fremtid i Libanon: – Jeg vil vekk

Hun har nettopp vært tolk for Dagen i Beirut. To irakiske kvinner har snakket på arabisk om det vanskelige livet som flyktning, og om lengselen etter visum til Australia. Miya Chabtini omsatte til engelsk.

Da den siste flyktningen forlater rommet, utbryter Miya:

– Jeg vil også dra.

– Hva?

– Jeg vil vekk fra Libanon, sier hun med et tungt sukk.

Sammenbrudd

Libanon har fått ny regjering, 13 måneder etter at den forrige gikk av. Regjeringen møtes av krav fra det internasjonale samfunnet og likegyldige skuldertrekk fra mange libanesere.

Tilliten til politikere er borte. Skandalene har vært for mange. Korrupsjonen er for omfattende. Krateret etter den store eksplosjonen i Beirut i fjor er for dypt.

Libanon kjemper med flyktningkrise, en politisk krise og en økonomisk krise så alvorlig at svært mange innbyggere leter etter måter å komme seg ut av landet.

Det snakkes om et nytt exodus fra Libanon; en ny utvandring av libanesere.

Symptomene

En merker krisen allerede på flyet til Beirut. Det er få passasjerer og påfallende god plass.

På flyet ut av Beirut er det omvendt: Flyet er smekkfullt. Ved innsjekkingen står folk med kofferter stablet i svære berg, som om de aldri har tenkt å komme tilbake.

En merker krisen når en kjører gjennom Beiruts gater. Det er færre biler enn før, men ved bensinstasjonene lager kilometerlange køer trafikkork. For den økonomiske krisen er også en elektrisitets- og drivstoffkrise.

En merker krisen om kvelden når en ser hvor mørkt det er i millionbyen Beirut. Fordi det offentlige skrur av strømmen, og fordi de private aggregatene ikke leverer nok elektrisitet.

Talende nok ble innsettelsen av den nye regjeringen mandag 20. september avbrutt av en rekke strømbrudd.

Og en merker ikke minst krisen når en kommer i snakk med folk og forstår hvor sparsomt de må leve.

De tar seg nesten aldri råd til å kjøpe kjøtt lenger. Enkelte har begynt å dyrke grønnsaker i bakgården, for sikkerhets skyld. Det er vanskelig å få tak i medisin, og de har mistet sparepengene sine i bankkollapsen.

Nylig advarte UNICEF om at Libanon også står på randen av en vannkrise.

Drømmen som brast

Miya Chabtini var rolig og profesjonell så lenge hun tolket for Dagen, men å høre flyktningene snakke om visum og reiser til andre land, trigget et sårt punkt.

Uoppfordret begynner hun å fortelle sin egen historie. Hun nikker da jeg ber om å få lov å ta notater.

– Mange av vennene mine har allerede dratt, sier Miya, som har studert arabisk, engelsk og fransk for å kunne jobbe som oversetter.

– Når jeg møter venner, er det ofte for å ta farvel med noen som skal reise, tilføyer hun.

Miya vil også reise, men finner ingen utvei. Hun har ingen nære slektninger i utlandet og har ikke vestlig pass, slik en del libanesere har. Da er det vanskelig å skaffe visum til land i Vesten.

– Jeg kan ikke dra, og jeg kan ikke bli, oppsummerer hun.

Drømmen var å arbeide med å tekste filmer og dokumentarprogrammer. I en periode jobbet hun for et firma som omsatte for National Geographic. Nå er hun tolk og fransklærer på den kaldeiske kirkens skole for flyktninger i Beirut. Det gir henne en viss lønn.

– Jeg planla å ha fast arbeid og bil. Slik ble det ikke, slår hun fast.

Uten inntekt

Miya Chabtini bruker sterke ord:

– De siste årene har vært grusomme, sier hun.

Øynene blir blanke. Hun snur seg vekk et øyeblikk. Så forteller hun om da pandemien brøt ut og begge foreldrene mistet jobben og inntekten.

– Vi måtte bare prøve å klare oss. Heldigvis hadde vi mat og vann. Andre hadde det verre, sier hun.

Hele familien ble smittet av korona. Ingen av dem ble livstruende syke, men faren fikk en depresjon etterpå.

– For ham var korona det samme som død. Han ble veldig redd da han ble smittet, forteller Miya.

Mens familien lå syke, opplevde de likevel uventet omsorg. Folk kom på døren med mat og tilbød hjelp.

– Det viste meg at når du hjelper folk, vil du selv få hjelp den dagen du trenger det, sier hun.

Verst var den voldsomme eksplosjonen i havna i Beirut 4. august i fjor. Faren var ute og fisket i havnebassenget denne dagen, forteller hun. I noen lange, ulidelige timer var de redd for at han hadde mistet livet. Som ved et mirakel overlevde han.

– Jeg er takknemlig for at vi ikke mistet noen av våre nærmeste, men jeg kjenner mange som ble alvorlig skadet. Jeg har hørt hjerteskjærende historier.

Håp

Miya Chabtini snakker lavmælt og alvorlig.

– Vi smiler, for vi prøver å være sterke, men vi er ikke glade, sier hun.

– Jeg gir alt som skjer til Gud og tror at han hører oss.

Om Libanon noen gang vil reise seg igjen, er hun usikker på.

– Men vi har fremdeles et håp om at det blir bedre en dag. Mørket har en ende, sier Miya.

Kompliserte dager

Benedicte Næss Hafskjold er landdirektør for Kirkens Nødhjelp (KN) i Libanon og Syria. Også hun merker at hverdagen i Libanon er blitt mer komplisert. Fordi drivstoff er blitt dyrt og vanskelig tilgjengelig, kan staben ikke reise like mye rundt til KNs prosjekter som før.

Rett som det er forsvinner strømmen, og dermed også internett. Da er det ikke lett å få gjort arbeidet på kontoret.

– I går var strømmen borte store deler av formiddagen. Aggregatet vi bruker når den offentlige strømforsyningen svikter, hadde ikke diesel.

Hun merker også at utvandringen av unge, velutdannede libanesere gjør det vanskeligere å få tak i kvalifiserte ansatte.

– Mange høyt kvalifiserte har reist. Folk som jobber i den humanitære sektoren, som KN, søker seg til prosjekter i andre land.

Ikke minst har mange i helsevesenet reist, forteller hun.

– Det er færre leger tilgjengelig. Konsekvensene kan bli store for helsesektoren i fremtiden.

Næss Hafskjold kjenner selv flere libanesere som har emigrert, eller forbereder seg på å reise. En del av dem drar til Kypros, slik libaneserne gjorde under borgerkrigen.

– De som ikke har mulighet eller ressurser til å reise, føler håpløshet, sier hun.

Gnisten er borte

Høsten 2019 var stemningen i Libanon en annen. I de store byene var gatene fulle av demonstranter som krevde forandring. Optimistiske ungdommer slo leir i sentrum av Beirut. Folk sto hånd i hånd langs motorveien fra syd til nord.

– Gnisten fra den gangen er borte nå, sier Benedicte Næss Hafskjold. – Aktivistene har stilnet eller reist.

– Libaneserne har ord på seg for å være et hardført folk som raskt reiser seg etter kriser. Er det annerledes nå?

– Det kan virke som om lufta har gått ut av de fleste. De lever med en langtrukken krise som bare blir verre. Når det er krig, kan en håpe at livet blir bedre når krigen er slutt, men i Libanon er det selve staten som har kollapset. Folk ser ingen utvei, sier Næss Hafskjold.

– Hvordan blir den nye regjeringen tatt imot?

– Folk er ikke særlig optimistiske. Å ha en regjering er likevel helt nødvendig for å forhandle frem lån og hjelpepakker fra det internasjonale pengefondet og verdensbanken. Uten regjering blir det stillstand. Slik er det et skritt i riktig retning at man har fått en regjering på plass. Så får vi håpe at de tar grep til beste for folket.

Avskjed

Ikke langt unna den kaldeiske kirken der Miya arbeider, ligger et helsesenter som gir medisinsk og sosial hjelp til vanskeligstilte libanesere og flyktninger. Her jobber en 36 år gammel sosialarbeider. La oss kalle ham «Peter». Han ønsker ikke å bruke det virkelige navnet sitt i avisen.

Peter trives i jobben sin. Han er takknemlig for å kunne være til hjelp for mennesker. Men som Miya, er også han sterkt preget av krisen i Libanon.

Om noen dager skal Peter ta farvel med søsteren som skal reise til USA.

– Hva med deg selv?

– Jeg drar fra Libanon hvis muligheten byr seg. Til nå har jeg ikke funnet noen vei ut, sier han.

Et umulig regnestykke

Peter har vokst opp i en typisk libanesisk middelklassefamilie. Han og søsknene har alle fått god utdannelse.

– Middelklassen har vært ryggraden i samfunnet. Det var ikke lett å overleve som middelklasse før heller, men nå er det blitt virkelig hardt, sier han og beskriver hverdagen i Libanon:

Prisene på brød er blitt femdoblet. Melk er blitt ti ganger dyrere.

Også prisen på drivstoff er tidoblet. Dette påvirker ikke bare muligheten til å fylle tanken på bilen, men også tilgangen på elektrisitet, fordi folk er avhengige av private bensin- og dieseldrevne aggregater.

– De høye prisene på drivstoff driver opp det generelle prisnivået, forteller Peter og illustrerer med et eksempel:

En gjennomsnitts familie tjener kanskje 1.500.000 libanesiske lire i måneden. Når 1.200.000 går med til å betale for aggregat-regningen, har de 300.000 lire igjen som skal dekke alle andre utgifter.

– En kan ikke leve slik i det lange løp. En klarer ikke forsørge barna sine. Det går rett og slett ikke opp.

– Krisen påvirker oss selv når vi sover. Vi våkner når strømmen forsvinner, viften stopper og rommet blir altfor varmt, sier han med et tungt sukk.

Korrupsjon

Libanon er nummer 148 på organisasjonen Transparency Internationals rangering av korrupsjon i 180 land og territorier.

Peter snakker med bitterhet om libanesiske politikere og krigsherrer som han mener beriker seg selv og sine egne, mens folket lider.

– Hvis du ikke tilhører et av de ledende politiske partiene, er det vanskelig å leve et normalt liv i Libanon, slår han fast.

Fremtidsdrømmer

Også Peter har mange venner som har forlatt landet. Hver gang noen reiser til Canada, Australia eller Dubai, oppleves det som et stort tap.

– Jeg er i en alder der det ikke er like lett som før å starte nye vennskap, sier han.

Han forteller om hvordan krisen preger både vennskap og fremtidsplaner. Når han møter vennene sine, kretser samtalen ofte rundt alt som ikke fungerer:

– Vi snakker om kursen på dollar, drivstoffmangel og de politiske partiene som lager alle problemene.

Håpet er at han en dag kan bli i stand til å flytte hjemmefra og skaffe sin egen bolig.

– Jeg er så gammel at jeg burde være i stand til å kjøpe en leilighet og bygge mitt eget liv nå.

Han drømmer også om en dag å få sin egen familie.

– Du kan møte noen og tenke at vi to kunne blitt bra sammen, men ser ikke hvordan det kan skje. For hvordan kan du gifte deg, når du ikke er i stand til å forsørge familien din og gi dem det livet du ønsker?