– Mor måtte ta et umenneskelig valg

– Jeg er så takknemlig overfor en politimann og en motstandsmann, for de berget våre liv, forteller Inger-Lise Grusd til Dagen.

Hun bor i dag i Bærum, og er gift med Leif Grusd, som også kom seg over til Sverige etter en dramatisk flukt.

Inger-Lise har engasjert seg i det jødiske miljøet i Oslo, og er i dag blant annet styreleder i Venneforeningen til Jødisk museum i Oslo.

LES OGSÅ:

Alene med mor

Hun ble født den 18. januar 1942, og foreldrene, Anna og Arne Rothschild, var begge født i Oslo hvor de vokste opp. Inger-Lises besteforeldre flyktet fra pogromer i Lithauen og skapte et godt hjem i Oslo for seg og sine seks barn.

Det nazistiske nettet begynte etter hvert å snøre seg også rundt denne jødiske familien.

– Far snakket aldri senere om sin flukt, men jeg vet nå at han klarte å komme med en transport fra Oslo 7. november, og at de ble registrert i Sverige over Finnskogen 8. november 1942. Dermed var mor og jeg alene igjen i leiligheten i Oslo, forteller Inger-Lise Grusd.

Hun har også fortalt sin dramatiske historie i boken «Unge tidsvitner» skrevet av historiker Birgit H. Rimstad.

Advarsel fra politimann

Moren måtte hver dag melde seg for politiet. En dag var det en politimann som sa til henne: «Fru Rothschild, har De babyen med i dag? Jeg vil så gjerne hilse på henne, det er en så søt baby». Politimannen ble med ut og så Inger-Lise i vognen. Han «hilste» på henne og sa: «Det er så nydelig vær, fru Rothschild, ta barnevognen og gå en lang tur».

– Dette var en klar advarsel til mor om at hun måtte flykte, for det var ikke lenger trygt for jøder i Norge. Men det var ikke enkelt å finne noen som ville ta med seg et lite barn til Sverige. Derfor forsto ikke mor hvordan hun skulle klare å komme i sikkerhet, forteller Inger-Lise Grusd.

Planla å flykte

Da moren kom tilbake til politistasjonen neste dag, møtte hun heldigvis den samme politimannen. Han så forbauset på henne og bad igjen om å bli med ut og hilse på babyen. Han så henne rett inn i øynene og sa: «Fru Rothschild, hørte De ikke hva jeg sa til Dem i går – gå en lang tur med babyen»?

– Jeg har mange ganger tenkt på at denne politimannen reddet oss, påpeker Inger-Lise.

Moren skjønte nå at det hastet å rømme. Hun hadde et døgn på seg fra siste gang hun meldte seg - til politiet ville etterlyse henne. Men det var ikke enkelt å komme seg til Sverige, for transportapparatet var sprengt i november 1942. I tillegg til at mange jøder måtte vekk, var det stor pågang av motstandsfolk.

– «Reven» reddet oss

– Vår redning ble en motstandsmann som het Einar Refsdal. Han gikk under dekknavnet «Reven», og mor og far kjente ham fra før. Mor fikk kontakt med Refsdal. Han gav henne beskjed om å oppsøke barnelegen og få sovetabletter til meg, slik at jeg var i dyp søvn da mor med meg møtte til avtalt tid og sted for flukt til Sverige, forteller Inger-Lise Grusd.

Her var det samlet ti personer, og lastebilen stod klar.

Uaktuelt med baby

– Men da den ansvarlige for transporten fikk se meg, reagerte han kraftig. Jeg var da omkring ti måneder gammel. «Det er helt uaktuelt å ta med en baby», utbrøt han. Risikoen var stor for at lastebilen kunne bli stoppet i kontroll. Den minste lyd fra meg kunne avsløre rømlingene, og alle ville bli tatt, forteller hun.

Moren ble lamslått av redsel og fortvilelse men hadde ikke noe annet valg enn å snu. Hun tok ikke sjansen på å komme tilbake til sin egen leilighet, men dro i stedet hjem til sine foreldre.

Barnet ble igjen

Moren kontaktet Refsdal like etterpå. Han mente at hun måtte flykte uten sitt barn. Motstandsbevegelsen skulle finne noen som kunne ta vare på jenta til hun var stor nok til å fraktes over til Sverige.

– Min mor fikk et umenneskelig valg med store kvaler, men hun måtte til slutt dra til Sverige uten meg, forteller Inger-Lise Grusd.

Etter å ha ligget i dekning i Oslo en tid, kom dagen da moren la på flukt. Transporten kom velberget over til Sverige, og de ble registrert i Torsby 5. desember 1942. Hun møtte igjen sin mann i Norrköping to dager senere.

Et riktig valg

– Mor snakket aldri om det som skjedde. Jeg vet at hun klandret seg selv fordi hun ikke klarte å overtale sine foreldre og sin søster til å flykte til Sverige. De ble alle tre arrestert og drept i Auschwitz. Men jeg er ikke i tvil om at mor gjorde et riktig valg, understreker Inger-Lise.

Hvis moren hadde blitt værende i Oslo med sitt barn, er det stor sannsynlighet for at de hadde blitt tatt av nazistene og deportert.

– Mange av mors og fars slektninger og venner var med på transporten med D/S Donau, og ingen av dem kom tilbake, sier Inger-Lise stille.

Pleiedatter på gård

Selv ble hun skjult i Oslo en tid og så fraktet til en gård i Lier. Der bodde hun fram til våren 1943.

– Jeg har ingen peiling på hvilken gård jeg var pleiebarn. Dette var også et sårt tema i vår familie etterpå, og det var ikke mulig å snakke om det hjemme. Mine pleieforeldre ville gjerne adoptere meg, for de hadde fått en dekkhistorie om at jeg hadde en uansvarlig mor som ville søke lykken i Sverige og ikke ha med seg sitt barn, forteller hun.

I mai 1943 mente motstandsbevegelsen at Inger-Lise var stor nok til å klare en flukt til Sverige. Den gikk over Ørje og Marker uten stor dramatikk, og hun kom velberget over grensen.

En føflekk som identitet

Foreldrene hennes fikk et telegram om at det var kommet en liten jente til Sverige, men de var ikke sikker på om det var Inger-Lise. De måtte derfor være sikre på hennes identitet, og lurte på om Inger-Lise hadde noen spesielle kjennetegn. Moren beskrev da at hun hadde en føflekk på venstre bryst.

– Det må ha vært et ufattelig sterkt øyeblikk da de fikk meg tilbake. Men de fortalte aldri om dette verken til meg eller andre. Mor har sagt at det var vanskelig å få meg tilbake rent mentalt, for jeg oppførte meg annerledes enn det trygge og rolige barnet jeg hadde vært, forteller Inger-Lise.

Familien Rothschild ble boende i Norrköping til de reiste hjem sommeren 1945.

Oppspore hjelpere

Inger-Lise har i ettertid prøvd å finne fram til sine hjelpere under flukten til Sverige, men det har ikke vært enkelt.

– Jeg har forsøkt å oppspore både politimannen og motstandsmannen som hjalp oss – men uten resultat. Jeg har imidlertid fått møte noen av etterkommerne etter dem som berget meg gjennom Østfold til Sverige, og det var veldig spesielt. Jeg var blant annet på besøk i et lite rødt hus der jeg overnattet under flukten. Men jeg husker selvfølgelig ingen ting fra den tid. Jeg er dypt takknemlig for alle som hjalp meg, slik at jeg kom meg til Sverige og overlevde krigen, understreker Inger-Lise.

Føre videre tradisjon

– På hvilken måte har de dramatiske opplevelsene for 75 år siden preget deg?

– Det har satt seg fast i meg. Først og fremst er jeg takknemlig til mine besteforeldre som flyktet fra Lithauen og gav sin familie en trygg tilværelse i Norge – for så å bli tatt av nazistene og drept i Auschwitz, sier hun.

Inger-Lise takker også sin mor som gjorde et riktig valg, og førte til at hun fikk livet i gave for andre gang.

– Det har alltid vært viktig for meg å føre jødiske tradisjoner videre i min familie, og jeg er takknemlig for at jeg har muligheten til det, avslutter Inger-Lise Grusd.