Mor til Utøya-dødsoffer: – Jeg ber for Breivik

Tiden etter at Syvert Knudsen ble drep på Utøya 22. juli 2011 var svært tung for ekteparet Anne Lene og Håvard Melsnes. Hatet som kom etterpå var sterkt.

– Jeg var fullstendig ødelagt som menneske. Tankene mine svirret rundt dette å torturere Breivik. Jeg visste overhode ikke at jeg bar på så mange onde tanker som jeg hadde. Jeg tror jeg var djevelens likemann på den tiden.

Slik beskriver Håvard livet sitt etter at stesønnen ble drept. I dag er hverdagen derimot helt annerledes. I et leserinnlegg som stod på trykk i Dagen mandag oppsummerer han den radikale endringen:

«I dag er jeg fullstendig fri fra alt som heter hat og bitterhet. Jeg har det godt».

– Den siste gang jeg så min stesønn, lå han i ei kiste. Han var bleik, og han hadde to svarte "prikker" i tinninga. Det...Publisert av Dagen 22. mars 2018

Tilgav Breivik

– Du skriver om hatet som ble borte, hva skjedde?

– Det hele startet våren 2012. Min kone hadde tatt med seg kaffekoppen ut på verandaen og satt seg ned for å tenke. Så faller hun bort, som i en drøm, forteller Håvard og gjengir hva konen opplevde:

Plutselig er hun i en fengselscelle, og der sitter Syvert og smiler. Han holder Anders Behring Breivik i hånden, ser på henne og sier: «Mamma, du må tilgi ham». «Jeg kan ikke det, Syvert. Han har drept deg», sier hun.

Syvert sier videre til min kone: «Du må tilgi for at vi begge skal få fred. Min tid var kommet. For meg var det ett fett hvordan jeg døde, men du må tilgi». Hun sier sønnen at hvis det er det han vil, skal hun tilgi Breivik. Deretter smiler Syvert, reiser seg og gir moren en klem.

Ber for drapsmannen

Anne Lene Melsnes bekrefter historien. Hun forteller at hendelsen har betydd svært mye for henne.

– Hatet forsvant da jeg tilgav, sier hun.

– Umiddelbart?

– Ja, det forsvant med en gang. I tillegg begynte jeg å be for Breivik.

– Hva ber du om?

– Jeg ber om at han må bli berørt av Gud og bli frelst. Jeg ber også om at han må innse hva galt han har gjort og be Gud om tilgivelse. Jeg håper flere vil være med og be for ham, sier Anne Lene.

Momentant forvandlet

Da Anne Lene fortalte Håvard sin historie, om hvordan hun denne vårdagen hadde tilgitt Breivik, svarte han: «Hallo, har du klikket nå? Det går ikke an å tilgi».

Men historien gjorde inntrykk. Han så at konen var radikalt forvandlet.

– Konen min har alltid vært en troende, men det har ikke jeg. Langt derifra. Denne historien rørte ved noe i meg. Den slapp aldri taket selv om jeg fortsatte å feste og herje.

Møtte Jesus

En morgen i mai 2015 våknet Håvard med en melodi «på hjernen». Det var sangen til Keith Green, «Make my life a prayer to you».

– Melodien var der hele dagen. Etter hvert kom også teksten til meg. Litt etter litt. Så skjedde det samme dagen etter. Da jeg våknet, var sangen der. Etter en halv dag på jobb la jeg fra meg verktøyet og sa: OK Jesus, jeg tar hintet. Jeg er din, sier Håvard fortsetter:

– I det øyeblikket jeg sa det, opplevde jeg en overstrømmende nåde og kjærlighet. Jeg kjente at jeg var tilgitt. Da jeg kom hjem fra jobb, fortalte jeg konen at jeg hadde overgitt meg til Jesus. Jeg ble umiddelbart satt fri og siden den dagen har jeg ikke hatt lyst på alkohol.

Hatet forsvant

Etter hvert ble også hatet borte. Ikke på én dag, men over tid.

– Hva gjør hat med et menneske?

– Jeg følte det skapte meg til noen jeg egentlig ikke var. Hatet ble til bitterhet, og jeg hadde ikke den gleden som jeg hadde før. Jeg var åpen for alt som heter synd. Min sjel tok skade av å hate.

– Går det an å beskrive et før og etter?

– Det kan beskrives med falsk og ekte glede. Hatet påvirket ikke kroppen, men sjelen. Jeg følte jeg hadde en mørk sjel. Nå har jeg fått en helt annen kjærlighet til mennesker. Jeg kan se en person på gaten og føle for å gå bort og gi vedkommende en klem. Jeg kan sitte og se Petter uteligger på TV og tårene triller, sier Håvard.

Også for Anne Lene ble hverdagen en helt annen.

– Det ble et helt nytt liv. Før tilgivelsen var det helt forferdelig. Jeg kunne nesten ikke gå på butikken. Noen ganger hendte det at jeg kom til kassen, men da måtte jeg bare gå hjem igjen fordi det var bilder av Breivik på avisforsider. Jeg begynte å grine, og alle tankene kom tilbake, sier Anne Lene.

Hun har ikke fått noen negative tilbakemeldinger på at hun ber for sønnens drapsmann.

– Hvor ofte ber du?

– Det er ikke godt å si. Det var oftere før, da var det hver gang jeg ba. Nå er det i hvert fall en gang i uken.

– Hva er det som gjør at du ønsker at Breivik skal bli frelst?

– Jeg vil at alle skal komme til himmelen, til og med han. Det finnes ikke noe bedre enn å være frelst. Jeg unner ingen at de ikke er det, sier moren.

Selv om hun har tilgitt Breivik, savner hun sønnen hver dag.

– Men det er et godt savn. Jeg ser frem til å møte Syvert igjen. Det er de gode minnene som kommer frem når jeg savner. Jeg kan sitte og høre på musikken han likte, eller se en DVD der han synger på ungdommens kulturmønstring.

Påskelammet

Etter at Håvard ble en kristen har påsken betydd mye for ham.

– Det er stort. For at det virkelig skal gå opp for meg hvor stort påskebudskapet er, må jeg tilbake til Andre Mosebok kapittel 12. Der kan vi lese om lammene som ble slaktet, og blodet som ble strøket på dørbjelkene. Dersom Israels-folket gjorde dette, gikk dødsengelen forbi. Slik er det i dag også. Den som er merket med Jesu blod, for ham går døden fordi, sier Håvard.

Han er skremt av det han kaller for «nådeforkynnelse». En forkynnelse som sier at man ikke trenger å omvende seg, men at alle blir frelst og at ingen går fortapt.

– Da Israels-folket dro ut fra Egypt, døde den førstefødte i alle hus som ikke var merket med lammets blod. Vi kommer ikke bort ifra det. Jeg ønsker ikke at noen skal gå fortapt, heller ikke Breivik.

– Det er sterke ord.

– Ja, men det er det Jesus vil. Jeg har ikke kommet frem til dette selv. Jeg sier ikke dette for å fremstå som en god person, men det er slik hjertet mitt har blitt, sier Håvard Melsnes.