– Moster var et vannskille
De første misjonsframstøtene satte antagelig ikke mange varige spor, mener ekspert.
Forhutrede grupper av misjonærer utfordret mørket og kulden for å adlyde misjonsbefalingen. Kulturelle impulser slo innover landet allerede fra 800-tallet. Men først med kongsmakt ble landet for alvor kristnet.
Torgeir Landro er konstituert prorektor ved NLA Høgskolen og tok sin doktorgrad på de tidligste kristenrettene. Bruken av ordet «sedskifte» viser tydelig hvor dramatiske endringer som foregikk tidlig på 1000-tallet.
En stein
På 1030-tallet ble det reist en stein på Nordmøre, som i dag gir oss en viktig pekepinn på denne dramatiske perioden i Norges historie. Den såkalte Kuli-steinen forteller at på den tiden hadde kristendommen vært i Norge 12 vintrer.
– Det er ikke utenkelig at denne innskriften peker tilbake til Mostertinget, som trolig fant sted rundt 1024, forteller Landro.
Første skritt
Men hva skjedde egentlig i perioden etter at kristenretten ble vedtatt på Mostertinget? At ledende samfunnsmakter vedtok en ny skikk var et viktig, første skritt.
– Men det er jo en lang vei frem til at den nye religionen påvirker tro, tanke og atferd i det brede lag av folket, forklarer Landro.
Etter lovverket kom oppbyggingen av kirkeorganisasjonen med presteskap, kirkebygging og gudstjenester.
– Når man kommer ut i andre halvdel av 1100-tallet, har alle de skandinaviske kongedømmene fått sitt eget erkesete, og kirken står for kroningen av kongen, forteller Torgeir Landro.
Seint i gang
Det tar altså 1000 år for kristendommen å vandre fra Jerusalem til Viken, selv om kirken etablerer seg i Europa lenge før den tid. Hva var det som tok så lang tid?
– Det er kanskje lenge om man ser for seg en gradvis utbredelse fra apostlenes tid. Men kristendommen ble først offisiell religion i Romerriket fra slutten av 300-tallet, minner Landro om.
Han mener at kristningen må sees i sammenheng med at «prosjekt Europa» ekspanderer mot øst og mot nord. I tillegg kommer det at Norge ikke var ordentlig samlet før på denne tiden.
Maktkamp
Landro ser kristningen som et sammenfall av en rekke årsaker som gjør at skandinavene velter utover Europa fra slutten av 700-tallet. Økende handel og skipsteknologiske innovasjoner inngår også i regnestykket.
Vikingene plyndret gods og gull, og dette ble viktig for å skaffe seg tilhengere og bygge opp en maktbase. Slikt kunne være nyttig for den som hadde ambisjoner om å samle riket.
Ny religion
Religionen ble dermed et annet viktig moment for å samle Norge til et rike. De geistlige ble viktige for det nye riket, og de stod for en politisk ideologi der kongen var innsatt av Gud.
– Ved å innføre en ny religion ble høvdingene vingeklippet og mistet en del av sin maktbasis. Det er derfor ingen tilfeldighet at de sentrale kristnings- og rikssamlingskongene, som Olav Tryggvason og Olav den hellige, begge hadde en aktiv vikingaktivitet bak seg. I utlandet hadde de blitt døpt, og hadde dessuten med seg store rikdommer i form av danegeld, eller løsepenger.
Arkeologien viktig
Landro er enig med Victor Ghica i at arkeologien sier mest om den første fasen av kristent nærvær i Norge.
– Antagelig ble skrift innført i Norge først rundt 1100, og de eldste ivaretatte manuskriptene er fra 1200-tallet. Dette gjør det krevende å benytte skriftlige kilder for denne tidlige fasen. Snorre skriver for eksempel sine kongesagaer utpå 1200-tallet, og skriver dermed om hendelser som fant sted flere århundrer tidligere.
De mest åpenbare sporene er endringer i gravskikken. For velstående, åsatroende vikinger inneholdt gjerne graven en rekke gjenstander, blant annet våpen som kunne være greie å ha for det neste livet.
– Disse gravfunnene minsker utover på 900-tallet, noe som indikerer kristen påvirkning, sier Landro.
Hvor tidlig?
Det finnes dessuten andre, mer åpenbare tegn. Man finner kristne symboler som kors og vokslys i graver som ellers har en hedensk karakter. Et annet tegn er retningen på graven.
– Siden Kristus skal komme igjen i øst, ble den avdøde lagt med hodet mot vest, slik at den døde ved Kristi gjenkomst reises opp og ser mot øst.
Men hvor tidlig skjer egentlig endringene? Vi ser i hvert fall endringer fra 8-900-tallet, men det diskuteres om de inntreffer enda tidligere enkelte steder, forteller Landro. Det diskuteres også hva endringene betyr.
– Funn av kristne symboler i en grav trenger ikke bety at avdøde hadde gått over til kristendommen. Den norrøne religionen var åpen og inkluderende, og kunne gjerne innlemme nye guder i sitt gudegalleri.
Usikkert om misjonærer
Vi vet lite om de første kristne misjonærene som kom til Norge. Ebo av Reims kom til Danmark som misjonær. Ti år seinere slår misjonæren Ansgar seg ned i den svenske byen Birka, forklarer forskeren.
– Lignende misjonsreiser kan nok ha forekommet til Norge, uten at vi har navn på disse misjonærene. Håkon den gode, som var oppfostret i England, hadde prester med seg da han reiste tilbake til Norge rundt 930. Vestlandet var nok kjerneområdet, men kongedømmet var på denne tiden ikke stedfast, men ambulerende.
Landro sier at det er først når eliten ser seg tjent med å gå over til kristendommen at det skjer endringer av samfunnsomformende karakter.
– Kristningen av de skandinaviske kongedømmene er en «ovenfra og ned»-prosess.