Møter Hizbollahs rakettrusler uten beskyttelse

Denne artikkelen er fire år gammel. Vi henter den frem igjen i forbindelse med spenningen langs grensen mellom Israel og Libanon.

Mellom åser og fjell ligger det en rekke små kibbutzer og moshaver – fellesbosetninger med ulik grad av privat eierskap. På en terasse i moshaven Shtula møter Dagen naboene Job Hattan (80) og Saleh Eliyahu (87), som nyter solskinnet etter to uker med regn og storm. Januarsolen varmer imidlertid ikke mye, så de er godt påkledd.

– Vi stoler på soldatene våre. Vi har verdens beste hær, sier Job.

Saleh, som er moshavens rabbiner, nikker samtykkende.

De er representanter for den aldrende befolkningen langs Israels nordgrense. Mangel på jobbmuligheter har fått mange yngre til å flytte til sentrale strøk, mens den stadig mer spente sikkerhetssituasjonen skremmer nykommere fra å flytte hit.

– Vi veteraner er tøffe. Vi lar oss ikke så lett skremme, men det enorme rakettarsenalet til Hizbollah bekymrer oss en god del. Dersom det verste skulle skje, er vi ikke sikre på om vi klarer å komme oss raskt nok til moshavens felles tilfluktsrom, sier Job.

Han har problemer med å gå etter at han på 80-tallet ble skadet av en mine. Rabbineren har på sin side mistet det meste av synet.

– Dersom vi hadde hatt bomberom i tilknytning til husene våre, ville vi kunne komme oss i sikkerhet i løpet av sekunder, sier naboene, som skynder seg å legge til at de ikke kun taler sin egen sak.

– I nabolaget her er det familier med flere barn, som også vil ha problemer med å nå frem til tilfluktsrommet i tide, sier de.

Soleimani-plakat

Shtula ligger vakkert til i det grønne åslandskapet, men innbyggerne blir stadig minnet om at nabolaget ikke er særlig fredelig. Hundre meter fra husene går grensegjerdet, og her vaier et svart og rødt sjiamuslimsk flagg.

– Flagget ble satt opp i august under høytiden Asjura, sier Jobs sønn Shlomi, som er sikkerhetsansvarlig i moshaven.

Ved siden av flagget står det et stort bilde av den iranske generalen Qasem Soleimani, som ble drept i et amerikansk droneangrep 3. januar. I bakgrunnen på bildet ses det iranske flagget, mens logoen til Hizbollah er plassert nede til høyre. Hizbollah er en sjiamuslimsk organisasjon som opererer som Irans stedfortreder i det sørlige Libanon.

– Bildet ble plassert der for noen dager siden. Det er tydelig at de ønsker å true oss og gi en klar beskjed om at et hevnangrep kan komme, sier sikkerhetssjefen.

Når Dagens korrespondent nærmer seg grensegjerdet for å fotografere, dukker en hizbollahmann opp bak en busk. Han tar opp sitt eget kamera og fotograferer oss tilbake.

Under krigen i 2006 tok hizbollahsoldater seg inn i Israel akkurat her. Tre israelske soldater ble drept og to ble kidnappet. Ytterligere fem israelske soldater ble drept i et feilslått forsøk på å redde de kidnappede soldatene.

På en liten høyde 50 meter unna ligger en israelsk kontrollpost som konstant overvåker grensen. Soldatene skal også beskytte Shtulas 300 innbyggere, og vil i en krisesituasjon samarbeide tett med Shlomi, som leder 20 bevæpnede sivile.

– Jeg tror ikke Hizbollah vil lykkes med å infiltrere Shtula. Jeg er mest bekymret over at de fleste husene ikke har egne bomberom, sier han.

Krever handling

En mil lenger vest møter Dagen Moshe Davidovich. Han er leder for kommunen Maale Yosef, men også talsperson for 20 andre kommuner langs libanongrensen.

– Her er vi nødt til å være beredt. Det tar bare sekunder fra raketter skytes opp i Libanon til de lander her, sier han.

Områdene som grenser direkte til Libanon har en kvart milion innbyggere, og Davidovich anslår at 70.000 av dem ikke har tilgang til bomberom i umiddelbar nærhet.

For et par år siden var gleden stor da den israelske regjeringen besluttet å bevilge fem milliarder shekler (rundt 13 milliarder kroner) til en sikkerhetsplan for nordområdene. Mesteparten av pengene skulle gå til å bygge og oppgradere bomberom.

– To år senere har vi kun mottatt brøkdel, knapt 132 millioner shekler. Politikerne kom med løftene sine, men unnlot å knytte dem opp mot et budsjett. Nå har alt stanset opp, sier Davidovich, som på vegne av de 20 ordførerne ber om at løftene innfris snarest.

Han tror årsaken til løftebruddet er at området hans ligger langt fra maktens sentrum i Jerusalem og at antall innbyggere (og velgere) er forholdvis lite.

Står sammen

– Men her står vi alle samlet. Ordførerne er fra forskjellige partier og innbyggerne har ulik religiøs og etnisk bakgrunn. I tillegg til jøder, bor det drusere, beduiner, tsjerkessere og kristne og muslimske arabere her. Alle krever vi handling nå, sier han.

Han tar Dagen med opp på et utsiktspunkt der det er god utsikt til en hizbollakontrollert landsby på andre siden av grensen, og til Aarav Al-Aramsha, Israels nordligste beduinlandsby.

– Tidligere hadde vi mye kontakt med landsbyene på andre siden av grensen. Mange av oss har familie der og vi hadde blant annet en felles gravplass. På 70-tallet opphørte imidlertid kontakten, sier beduinen Adam Swidan.

Han forteller at flesteparten av innbyggerne nå har en sterk israelsk identitet, og at mange unge velger militærtjeneste, selv om dette er frivillig for beduinene. Han har ingen tro på at beduinlandsbyen hans vil bli spart i tilfelle krig.

– Under krigen i 2006 ble flere av innbyggerne her drept, sier han.

Dette bekreftes av Ishai Efroni, som er sikkerhetsoffiser i den nærliggende kibbutzen Adamit.

– Kortdistanserakettene er ikke presise og sjelden siktet inn mot spesifikke mål. Dersom de skyter en rakett i retning kibbutzen vår, kan den like gjerne lande i beduinlandsbyen, sier han.

For dyrt

I den lille byen Shlomi, med 6.000 innbyggere, møter Dagen ordfører Luchy Yossef. Han forteller at det ble et skille i 1992. Da bestemte myndighetene at alle nye hus måtte ha egne bomberom.

– Samtidig ble det slutt på bygging og oppgradering av felles tilfluktsrom. Det koster ikke mye å bygge et bomberom når det er del av et nybygg, men det er langt dyrere å bygge et slikt rom i eller ved et gammelt bygg. Bare et fåtall av innbyggerne her har råd til det, sier han.

Avshalom Peretz, en mann på rundt 50, viser Dagen et av de offentlige bomberommene. Én etasje under jorden er det to toaletter og en dusj. Ned enda en trapp er det et stort rom der rundt 25 personer kan overnatte i provisoriske køyesenger.

– Mitt første barndomsminne er at vi måtte bo her i flere uker under Yom Kippur-krigen i 1973. Jeg håper aldri barna mine må oppleve det samme, sier han.

Han kommer likevel til å bli værende i Shlomi dersom det blir krig.

– Hvor skal vi reise? I 2006 flyktet mange sørover til Tel Aviv eller Jerusalem, men nå har Hizbollah raketter som kan nå alle områder i Israel, sier han.

Ambassade-hjelp

Iternasjonale Kristne Ambassade i Jerusalem (ICEJ) har de siste årene plassert rundt 90 mobile tilfluktsrom langs grensen til Gaza.

– Nå har vi samlet inn midler til ti nye tilfluktsrom, og vi vurderer å plassere disse langs grensen i nord. Vi har kontakt med lokale ledere, som vet hvor behovet er størst. Det kan være ved skoler og sykehus, eller i boligområder som ligger så nær grensen at antirakettsystemet Iron Dome har problemer med å skyte ned rakettene, sier visepresident David Parsons til Dagen.