Møtte kona og Jesus på internatskole for 60 år siden

I helgen var det 60-årsjubileum for elevkullet som ekteparet gikk sammen med på Kongshaug musikkgymnas i Os, litt sør for Bergen. 47 deltok på arrangementet.

Full av beundring

Oddvar Rotvik, tidligere rektor ved skolen, er full av beundring over elevene som gikk på Kongshaug på begynnelsen av 60-tallet.

– Det er et helt spesielt kull som har møttes nesten hvert femte år etter at de sluttet på skolen. Det forteller mye om det de fikk med seg det året, og om vennskap som har vart gjennom et langt liv. Sånn er det for mange som går på internatskoler, sier han.

Da Anlaug og Arild Heskedal begynte på skolen i 1963, var Kongshaug en handelsskole. I august 1964 ble skolen etablert som en folkehøgskole. Den ble nedlagt våren 1995 og «gjenoppstod» som musikkgymnas fire år senere.

Misjonssambandet, som eier skolen, betalte 300.000 kroner for den store eiendommen og villaen som ble bygd i 1905.

Strenge regler

Anlaug og Arild trekker fram at det var strenge regler på skolen tidlig på 60-tallet. De fikk ikke gå ut av porten uten lov, og gutter fikk ikke komme inn på rommene på jenteinternatet.

Arild, som beskriver seg selv som «litt ustyrlig» den gangen, forteller at han brøt regelen om å holde seg unna jenteinternatet. Noen sladret på han og kameraten, og ved frokosten neste dag ble de som hadde vært på jenteinternatet bedt om å melde seg til rektor.

– Jeg trodde at det kun var snakk om meg og kameraten min, men vi var en hel gjeng som reiste oss, forteller han og ler.

Måtte bøye kne til slutt

Ingen av dem bekjente troen da de begynte på Kongshaug. På høsten tok hun et valg om å bli kristen.

– Jeg visste at det var det rette. Året på Kongshaug ble min anledning til å bekjenne troen, sier Anlaug.

Arild trengte litt lenger tid.

– Men du måtte bøye kne til slutt, sier hun.

«Nå venter vi på deg»

Anlaug husker at mange ble kristne, og at de utfordret de som ennå ikke hadde tatt imot troen.

«Nå venter vi på deg,» kunne vi si til dem.

Arild minnes at det ble et slags gruppepress, men ekteparet har blitt bevart i troen alle disse årene.

15 av 70 er døde

At kullet fra 63/64 har møttes så ofte, skal Gudrun Undal ha mye av æren for. Hun og Anlaug delte rom og hadde mye kontakt de første årene etter Kongshaug.

Hun anslår at kullet har møttes rundt ti ganger etter at de sluttet på skolen.

Av kullet på 70 elever er 15 døde i dag. Når de samles, blir det markert med ett minutts stillhet at noen ikke er blant dem lenger.

– Hvilken betydning har disse relasjonene som har vart i så mange år?

– Det er en god ting å ha så gode venner, og det gjør noe med oss at vi har så store nettverk. Når vi møtes, er vi på bølgelengde med en gang. Da glemmer vi at det er lenge siden vi møttes, sier hun.

Folk ønsket ikke å vente

60-årsjubileet skulle egentlig vært markert neste år, men Undal forteller at folk ikke ønsket å vente.

– Det var lenge siden vi hadde vært sammen, og alle var enige om å møtes i år. Da kullet som gikk før oss, og som er årets 60-årsjubilanter fikk høre om det, spurte de om å få bli med. Når vi treffes denne gangen, er vi totalt 47.

En flyktning fra Vietnam

Rotvik forteller til Dagen at reglene har endret seg. Det er mindre strengt nå enn tidlig på 60-tallet. Ikke minst handler det om kontakten mellom gutter og jenter.

– Det ville vært umulig å drive skole med et tilsvarende reglement i dag, sier han.

At folk kommer til tro i løpet av skoletiden, er ikke uvanlig. Selv husker han spesielt en flyktning fra Vietnam som begynte på skolen for 30 år siden. Han ble kristen og døpt, og Rotvik fikk være fadder.

– Det har alltid vært en viktig målsetting med skolen; at den skulle være med og lede unge til tro på Gud, sier han.

– Et fristed

– Hva tenker du er den største verdien ved å gå på en kristen friskole?

– En del av elevene våre kommer fra miljøer med få kristne. For mange oppleves skolen som et fristed der de kan være seg selv. Også de som ikke har en kristen bakgrunn opplever at de får være i et miljø der de blir ivaretatt og sett. Å kunne dyrke interessen for musikk sammen med mange andre, er også en wow-faktor for mange, sier han.