Nå eier de huset hvor de har bodd i 27 år

For to år siden opphørte boplikten for prester i Den norske kirke. Dette innebærer at prestene fritt kan velge hvor de vil bo, og at de får mulighet til å kjøpe boligen, ikke bare leie den.

Nå viser ferske tall Dagen har hentet inn fra Opplysningsvesenets fond og alle landets 11 bispedømmer at over halvparten av alle prestene har forlatt boligen sin.

426 av 805 prester har flyttet i løpet av de siste to årene. Bare 70 prester har kjøpt presteboligen.

Politikken slo til

Presteforeningen mener boplikten ble opphevet raskere og mer kontant enn de hadde forestilt seg.

– Politikken til regjeringen slo til. Det de ønsket var at prestene skulle flytte. Det har de gjort, sier Anna Grønvik, sentralt boligombud i Presteforeningen.

– Hvilke konsekvenser får det for menighetene?

Hun mener at endringene ikke har fått negative konsekvenser for prestenes tilstedeværelse i lokalmiljøet.

Presteskjorte

Biskop i Borg, Atle Sommerfeldt, har tidligere uttrykt bekymring for at hans bispedømme skulle få pendlerprester fra Oslo.

Stiftsdirektør Ørnulf Elseth i Borg bispedømme omtaler den dramatiske endringen som «et ras».

– Det har gått mye raskere enn jeg hadde trodd, sier Elseth.

Han mener det er en grense for hvor langt unna menigheten prestene kan bo.

– Det vi fikk gratis gjennom boplikten, nemlig at prestene bodde i nærheten av menigheten, må vi nå jobbe bevisst med å få til, sier Elseth.

I Borg bispdømme er bosted et sentralt tema når nye prester søker stillinger.

– Vi spør de nye prestene hvordan de skal kunne være en tilstedeværende prest. Etter at boplikten opphørte har det blitt enda viktigere å være bevisst på dette, sier han.

Bispedømmet foreslår blant annet at prestene har på seg presteskjorte og velger å handle i den lokale butikken i sognet.

– Det er i alle fall en måte å være synlig på, sier Elseth.

Lykkelig kjøper

I Bjørgvin bispedømme er det fire prester som har kjøpt ut boligen etter at boplikten opphørte. En av dem er nyslått pensjonist John Ove Thaule (67). Sammen med sin kone Ruth har han leid presteboligen på Vossestrand i 27 år.

Thaule har vært sogneprest i alle disse årene, men gikk av med pensjon tidligere i år. Da muligheten åpnet seg for å kjøpe, slo de til og fikk kjøpe til takst.

– Her har vi familie og venner og dessuten et skitrekk som nærmeste nabo, sier det skiglade ekteparet.

Thaule opplever at de har møtt stor velvilje fra Opplysningsvesenets fond når det gjelder vedlikehold av huset.

– I boligperioden vår har vi fått ordnet alt vi har påpekt. Derfor var det lett for oss å velge å kjøpe huset, som nå er i veldig bra stand, sier Thaule.

Samtidig var de tydelige på at de ikke ønsket å kjøpe boligen hvis den nye presten ville benytte seg av den.

– Det er viktig at presten bor i nærheten av menigheten, sier Thaule.

Men den nye presten fikk aldri mulighet til å kjøpe presteboligen fra 1868. Boligen ble vedtatt solgt. Hvis ikke ekteparet kjøpte den, ville boligen bli solgt i det åpne markedet. Dermed kunne ekteparet, som har vært sammen i 50 år, fortsette livet på det grønne tunet, bare et steinkast fra kirken.

Høye utgifter

Thaule blir ikke veldig overrasket av å høre at bare en håndfull prester i Bjørgvin bispedømme har valgt å kjøpe ut presteboligen.

– Vedlikeholdet av presteboligene har vært for dårlig. Mange boliger er i slett forfatning, sier han.

Fordi mange av boligene er gamle, er det høyt under taket og dårlig isolert. Dermed blir dyrt å varme opp.

Dårlig standard

Opplysningsvesenets fond eier 380 presteboliger i Norge. De erkjenner dårlig vedlikehold.

– Generelt har vi et betydelig vedlikeholdsetterslep som er opparbeidet gjennom mange tiår. Vi sliter med å hente oss inn og få gjort noe med det, sier Ole-Wilhelm Meyer, direktør i Opplysningsvesenets fond (OVF).

Bare ti prosent av prestene, som leiet boliger av fondet, ytret ønske om å kjøpe da boplikten opphørte, opplyser Presteforeningen.

– Mangel på vedlikehold er en av årsakene. Men også en kjøpsprosess som tar tid og i verste fall kan ende med at man ikke får kjøpe likevel, sier Anna Grønvik, sentralt boligombud i Presteforeningen.

Hun forklarer at salgsprosessen tar tid fordi ombudet må vurdere om boligen kan selges av kulturminnehensyn eller av hensyn til rekruttering av nye prester.

– Dessuten er boligene ofte store, gamle og ligger avsides. De krever mye vedlikehold, sier Grønvik.

For dyrt

I sentrum av de store byene er derimot beliggenheten til presteboligene svært attraktiv. Det er en av grunnene til at flere prester ikke har sett seg råd til å kjøpe ut boligen.

– Jeg vet at noen har vurdert å kjøpe, men latt det være fordi prisen er for høy, sier Christer Olsen, personalrådgiver i Bjørgvin bispedømme.