Nå er det alvor for norsk barnevern

På vei inn i sommerdvalen kom det som burde være en kraftig vekker for den norske befolkningen generelt og norske politikere spesielt.

Fra før var det kjent at Den Europeiske Menneskerettsdomstolen har sluppet ti saker fra norsk barnevern gjennom sitt trange nåløye.

Nå er antallet økt med 16 og er dermed oppe i 26. Det er oppsiktsvekkende mange. Særlig er det slik fordi Norge er et lite land, ligger i Vest-Europa og setter vårt stolthet i å være et fyrtårn i kampen for menneskerettigheter. Da er det ekstra ille med påstander om alvorlige menneskerettighetsbrudd i statens regi.

Forunderlig nok er det bare Dagbladet, så vidt vi har kunnet finne ut, som har omtalt saken utførlig. Noen få medier har brukt en NTB-sak basert på Dagbladets arbeid. Det virker merkelig i et land som har verdens største pressefrihet, ifølge Reporters Without Borders.

Her settes nemlig den norske statens maktbruk under lupen av en internasjonal domstol, og det i et omfang som savner sidestykke. Det vitner om en krise som vi ikke kan bagatellisere eller ignorere.

«Sjokkangrep mot norsk barnevern» var Dagbladets tittel. Psykolog og tidligere barneombud Reidar Hjermann sier vi har et barnevern «som av og til gjør ting som med andre lands øyne ser veldig brutalt ut». Han tror EMD-sakene «bare er en forsmak på hvordan ettertida vil omtale Norges håndtering av noen barn og familier i veldig vanskelige livssituasjoner».

Lederen for Familie- og kulturkomiteen på Stortinget, Kristin Ørmen Johnsen (H), mener saken må tas på høyeste alvor. Hun mener det ikke er holdbart at EMD stadig tar nye, norske barnevernssaker til behandling. Johnsen er villig til å se på hvordan barnevernet er skrudd sammen hvis det er dette som må til. Også Kari Henriksen (Ap) kaller det økte antallet saker et «nytt og alvorlig varsko om sviket mot barn i barnevernets omsorg».

Men sviket gjelder også, og ikke minst, dem som aldri burde havnet i barnevernets omsorg. Seks av de 16 sakene gjelder vedtak om adopsjon mot biologiske foreldres samtykke, opplyser regjeringsadvokat Fredrik Sejersted til Dagbladet. De øvrige sakene gjelder omsorgsovertakelse med mer eller mindre begrenset samvær mellom barn og biologiske foreldre. Å oppløse en familie er noe av det mest alvorlige en stat kan gjøre. Da må det hinsides all rimelig tvil være påkrevd av hensyn til barnets beste.

Alle vet at det finnes barn som ikke har det godt hjemme. I alle land finnes det dessverre foreldre som ikke har evne eller vilje til å ta seg av egne barn. Derfor må et sivilisert samfunn ha systemer for å følge opp slike barn og familier. Det har dramatiske konsekvenser når systemet svikter og barn lider. Det ser vi også eksempler på i Norge.

Men staten kan også bli for inngripende, og det er ikke bedre. Dessverre er historiene om familier som har opplevd uforstand og maktmisbruk fra barnevernet blitt så mange at vi ikke kan la være å spørre om dette kan skyldes innretningen på systemet.

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) understreker at han tar saken på stort alvor. «Vi må tørre å se kritisk på vårt eget system, og de dilemmaene barnevernet står i», skriver Ropstad i en epost til Dagbladet.

Det tror vi er helt riktig. Vi må ikke bli så blendet av egen status som menneskerettsforkjemper at vi ikke ser egne svakheter.