Nå er han ikke lenger kirkens toppsjef

I går hadde Jens-Petter Johnsen sin siste dag på jobb som direktør i kirkerådet i Den norske kirke. De 12 årene i Kirkens hus markerer avslutningen på 44 års prestetjeneste. Også som direktør har han ønsket å utøve et pastoralt lederskap. Nå venter annerledes dager for Johnsen, som fyller 70 senere i år. Han ser frem til mindre ansvar og understreker at kallet ikke går ut på dato selv om ansettelsesforholdet avsluttes.

Ny kulturell situasjon

I april holdt han sin siste redegjørelse for Kirkemøtet. Alle i salen kunne merke at han hadde noe på hjertet. Johnsen understreket at det viktigste må forbli det viktigste, og ba Gud velsigne Den norske kirke «som har så mye og trenger så mye».

– Vi lever i en ny kulturell situasjon hvor det kreves mye av oss som mennesker og som kristne. Vi blir stilt til ansvar i samfunnet. For meg er det viktig å uttrykke at kirken lever av det fundamentale budskapet om Jesus som soner våre synder på korset og står opp til vår rettferdiggjørelse. Dette fokuset er det utfordrende å holde fast på i dagens kultur. Det gjelder ikke bare Den norske kirke som sådan, men hele kristenfolket, forklarer Johnsen.

– En av de store utfordringene vi møter i dag er at vi på mange måter har blitt forlegne som kristne. Det skyldes at vi avkreves en rasjonalistisk tankemåte. Vi blir konfrontert av media for det vi står for, og vi har lett for å skygge unna. Vi lever i en individualistisk tid som gjør at vi er redde for å utfordre hverandre. Jeg tror vi i forkynnelsen både i kristne organisasjoner og i Den norske kirke er redde for å utfordre til tro og tjeneste, sier den tidligere generalsekretæren i Laget.

Vigselsliturgi

Den norske kirkes løsere forhold til staten er kanskje den mest iøynefallende endringsprosessen som har skjedd på Johnsens vakt. Selv trekker han frem både innføringen av trosopplæringsreformen og arbeidet med gudstjenesteliturgi og den nye salmeboken som viktige. Og så kommer man ikke unna den nye vigselsliturgien.

– Det finnes et talende bilde av deg ved siden av kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum fra Kirkemøtet i 2017, hvor den nye vigselsliturgien ble vedtatt. Hun gråter av glede, du sitter med lukkede øyne. Hvordan opplevde du dette øyeblikket?

– Det var ikke overraskende. Prosessen hadde pågått i 20 år, og vi arbeidet lenge for å finne andre løsninger. Det var stor teologisk uenighet i de besluttende organer. Jeg representerte en som stod for det kirken har stått for i alle år, og som de aller fleste av våre søsterkirker i verden fortsatt står for. Det var et alvorlig øyeblikk for meg. Jeg erkjenner at for dem som har et annet syn enn meg var dette et avgjørende viktig øyeblikk for deres forhold til Den norske kirke. Skuffelse er et vanskelig ord, for jeg var så forberedt på det. Men jeg var lei meg på Den norske kirkes vegne.

– Et sentralt spørsmål i denne debatten har vært om uenigheten i ekteskapssynet er kirkesplittende. Hvordan ser du på det i dag?

– Det er et viktig teologisk spørsmål problemstilling, fordi det har med bibelsynet å gjøre. Det er viktig for dem det angår, og det er viktig for kirken. Jeg har likevel aldri sett at dette er et kirkesplittende spørsmål som sådan. Jeg har lært av historien at Den norske kirke ikke ble splittet på 1920-tallet, da det handlet om Jesu guddom, om han var Gud eller menneske, om korsfestelsens betydning, om oppstandelsens faktisitet. Da valgte kristenlederne å bli i kirken, og de utfordret sine ungdommer til å ta ansvar. De skapte institusjoner som har preget denne kirken i 100 år. Dét er utgangspunktet for at så lenge jeg har anledning til å stå for det jeg mener er riktig teologi, er min plass i Den norske kirke for å bidra til et bibelsk fokus på utviklingen av teologi og strategi.

– Har du vurdert å gå av på grunn av denne saken?

– Det ville være galt å si at jeg ikke vurderte det, men det var ikke et reelt alternativ. Jeg hadde et kall til å gjøre tjeneste i kirkerådet.

Kirketilhørighet

– Hva er det viktigste du har lært av Åpen folkekirke?

– Jeg har lært at Den norske kirke er mye større enn det en ofte tenker. Det er mye skjult tro blant folk, og det er mennesker som føler seg marginalisert, også på grunn av kirkens lære og menneskers oppfatning av den. Det vanskeligste for meg vil være å skulle frata folk kirketilhørighet når de selv tror på Jesus Kristus. Utfordringen min har vært både å fastholde en bibelsk forankring og gå frimodig imot i møte med mennesker som ikke mener det samme som meg

Livskraftig kirke

– Rent numerisk kan vi komme i en situasjon hvor antall regelmessige kirkegjengere er høyere i kristne trossamfunn utenfor Den norske kirkes sognestruktur enn innenfor. Er det et sannsynlig scenario slik du ser det?

– Jeg tror ikke vi vil komme dit. Jeg tror vi i Den norske kirke i fremtiden vil finne engasjerte og dedikerte mennesker. Ikke minst har jeg håp til nye generasjoner medarbeidere, som blir nødt til å fokusere på det sentrale evangeliet. Det er det som gjør kirken til kirke. Jo nærmere man kommer det fokuset, jo mer livskraft vil kirken ha, sier Johnsen. Han understreker at Den norske kirke er den absolutt største misjonale organisasjonen i Norge.

– Jeg tror ikke det norske kristenfolket har råd til å miste denne dimensjonen som ingen andre kirkesamfunn i overskuelig fremtid vil kunne ivareta på samme måte.

– Hvorfor bør ikke de lutherske organisasjonene fortsette den veien de er på, med mer selvstendiggjøring, mer menighetslignende fellesskap og mer egne kirkelige strukturer?

– Jeg tenker at så lenge kristne mennesker kan finne kristne fellesskap innenfor Den norske kirkes rammer, er den viktigste strategien å bli og bruke de mulighetene som ligger der. Det blir en frontforkortning å lage nye kirkesamfunn. Det blir en oppsplitting som svekker, og det blir ofte et nokså internt fokus på å etablere sin egen nye menighetsforsamling. Jeg tror kristenfolket i Norge må ha et mye videre syn på mulighetene for å nå hele folket med evangeliet.

– Avgjørende betydning

– I talen din på Kirkemøtet i vår påpekte du at det egentlig ikke er så mange som har meldt seg ut etter vedtaket i vigselssaken. Det er heller ikke så mange som har meldt seg inn i bedehusorganisasjonenes trossamfunn. Hvorfor det, tror du?

– Det skyldes nok en opplevelse av tilhørighet til Den norske kirke som handler om langt mer enn ekteskapssynet. Jeg tror det handler om et behov for å høre til i et større fellesskap som nettopp bærer evangeliet videre.

– Hvordan blir de lutherske organisasjonene oppfattet fra sentralkirkelig hold? De har jo advart mot ulike utviklingstrekk i ganske lang tid, men virker uvillige til å melde seg ut. Har de brukt opp påvirkningskapitalen sin?

– De kristne organisasjonene har vært av avgjørende betydning for Den norske kirke. De er tverrstrukturer som samler folk som «brenner for noe», enten det er ytremisjon eller indremisjon, ungdom eller diakoni. På den måten har de gitt liv til Den norske kirke. Organisasjonene har vært en viktig del av Den norske kirke, og vi trenger dem fortsatt.

– Det har vært tilløp til debatt om hvilken profil eventuelle kirkesamfunn i bedehusland skulle ha. Men dette ser ikke ut til å engasjere så mange. I hvilken grad skyldes de relativt lave medlemstallene i bedehusorganisasjonenes trossamfunn et opplevd liturgisk underskudd?

– Det ligger ingen kirketenkning i bunn for opprettelsen av disse nye trossamfunnene, utover at de vil ha et fellesskap omkring ord og sakrament. Men utfordringene finnes innen både liturgisk bevissthet, tilsyn, lederskap og de kirkelige handlingene. Det tror jeg gjør at for eksempel Normisjon er tilbakeholdne. Det jeg alltid har vært redd for er at hvis organisasjonene blir kirkesamfunn, kommer de til å måtte flytte fokus fra sitt evangeliske oppdrag til å tenke mer helhetlig og mer folkelig eller folkekirkelig om måten å være kirke på.

– Vi har hatt både bedehusbevegelser og frikirker i omkring 150 år nå. Hvorfor har ikke disse fått et bredere folkelig fotfeste?

– Det skyldes nok at Den norske kirke har hatt en så dominerende plass i det norske folk og norsk kultur at det har vært vanskelig å finne andre store rom som de kan gå inn i. Så tror jeg at kirker som protestbevegelser har lite bærekraft. Det tror jeg er et a propos til dagens situasjon.

– Blir 2017 stående som et negativt vendepunkt når det gjelder oppslutningen om Den norske kirke?

– Det vet jeg ikke. Jeg tror vi er inne i et stort kulturelt skifte i Norge på bred basis. Det hadde vært spennende å kunne lese hva historikerne skriver om 100 år.

– Det å etablere nye fellesskap er et satsingsområde både i bedehusorganisasjonene og i frikirkeligheten. Har du sitter her på kirkerådsdirektørens kontor og tenkt at de gjør seg selv en bjørnetjeneste, de som satser på å bygge menigheter og forsamlinger utenfor Den norske kirke?

– Det er viktig for et kristent menneske å ha et fellesskap hvor man er trygg, hvor man får både mene og tro sammen med andre. Men det er avgjørende at disse fellesskapene ser utover seg selv og ser både hva de faktisk kan bety, hva de har betydd, også innenfor den lokale menigheten. Jeg anerkjenner behovet for et trygt kristent fellesskap, samtidig vil jeg utfordre dem til å ta det ansvaret de har som kristne mennesker i et større rom enn deres eget lille, sier Jens-Petter Johnsen.

-----------

Her blir Jens-Petter Johnsen takket av etter 12 år som direktør i Kirkerådet (video fra Den norske kirke):

Nå er Jens-Petter Johnsen «kirkerådsdirektør emeritus» 31. mai ble Jens-Petter Johnsen takket av etter 12 år som direktør i Kirkerådet. Inviterte gjester fra familie, vennekrets, politikk og kirkeliv samlet seg sammen med staben i Kirkerådet i Kirkens hus i Oslo for å takke Johnsen for det arbeidet han har gjort. Nå er han pensjonist. Den norske kirkePosted by Den norske kirke on Thursday, May 31, 2018