Nå skal Samemisjonens fremtid avgjøres
Når man ser på de årlige driftsunderskuddene over tid kan man litt forenklet si at misjonen taper nærmere 10.000 kroner om dagen
Fredag møtes nærmere 100 delegater til landsmøte i Norges Samemisjon. Det finner sted i Alta, i det som er Samemisjonens viktigste område her i landet.
Det ligger an til å bli et landsmøte med temperatur. Siden i vinter har debatten gått høyt her i avisen.
Ikke minst i Rogaland har det vokst frem et sterkt engasjement mot landsstyrets forslag om å slå Samemisjonen sammen med Misjon Sarepta. Men også andre steder i landet er flere skeptisk til det man oppfatter som en reell nedleggelse av Samemisjonens virksomhet.
Det er ingen overdrivelse å si at Norges Samemisjons (NSM) fremtid står på spill. Økonomien har vært dårlig lenge.
I et landsstyrevedtak fra 2018 heter det at «Regnskapene og driftsresultat over svært mange år viser at NSM går mot opphør i løpet av få år dersom vi fortsetter med samme struktur og driftsnivå som nå.»
Som svar på dette satt landsstyret ned et omstillingsutvalg som gjennom 2019 skulle arbeide med ulike scenarioer for veien videre.
Man har ikke ønsket å gå inn for sammenslåing med større aktører som Norsk Luthersk Misjonssamband eller Indremisjonsforbundet. I et slikt samarbeid frykter man at Samemisjonens egenart ville bli svekket.
Man kunne gått for samarbeid med Den Indre Sjømannsmisjon. Men også der er de økonomiske fremtidsutsiktene såpass utfordrende at man ikke fant et slikt alternativ tilrådelig.
Det foregikk uformelle samtaler med det som nå heter Lys over land, tidligere Kristen muslimmisjon. Men heller ikke dette førte frem.
Det landsstyret etter hvert gikk inn for, og som rådsmøtet i juni i år sluttet seg til, var å slå Samemisjonen sammen med Misjon Sarepta. Dette er noe så sjeldent som en relativt nystartet norsk misjonsorganisasjon.
Den har et teologisk ståsted som ligger Samemisjonens eget, men er organisert på en annen måte, blant annet med et delvis selvsupplerende styre.
Sammenslåingsforslaget er omstridt. Landsmøtet i 2017 vedtok at man på det daværende tidspunkt ikke fant det tjenlig å gå inn for sammenslåing med andre organisasjoner. Og tre av åtte kretser i Samemisjonen har fremmet alternative forslag.
Landsstyrets forslag vil kreve to tredjedels flertall, og på forhånd er det ikke gitt at tilstrekkelig mange delegater vil slutte seg til sammenslåingsplanene.
I utgangspunktet ser det ikke ut for at det finnes et slikt flertall blant delegatene, men gjennom helgen vil det vise seg om mange nok skifter mening eller stemmer subsidiært for landsstyrets forslag til at det likevel oppnår tilstrekkelig flertall.
Ifølge deres egne tall har Samemisjonen tapt nesten 80 millioner kroner siden årtusenskiftet. Man har unngått konkurs ved å selge eiendommer.
Det sier seg selv at dette ikke er en langsiktig strategi. Når man ser på de årlige driftsunderskuddene over tid kan man litt forenklet si at misjonen taper nærmere 10.000 kroner om dagen. Eller tre-fire millioner i året.
Det er nødvendig å ta grep, og det er nødvendig å gjøre det raskt. Det eneste alternative forslaget som oppnådde en viss støtte på rådsmøtet i juni var det som kom fra Møre og Romsdal.
Der tok man til orde for en indre revitalisering. Om dette lar seg gjøre, kan dette være et aktuelt scenario. Men de senere årenes historie viser tydelig at mye må skje for at en slik mobilisering skal få tilstrekkelig kraft.
Initiativet til å starte Samemisjonen kom fra bispekontoret i Tromsø ved daværende biskop Johannes Nilssøn Skaar i februar 1888. Og arbeidet bredde om seg. På 1950-tallet hadde Samemisjonen omkring 2.500 foreninger rundt i landet. Men nå er tallet under 20. På mange måter kan man si at organisasjonen er rigget for en annen størrelse enn den har i dag.
I sakspapirene til landsmøtet leser vi at Samemisjonen i 2019 hadde 513 givere man kjenner navnet til. Bladet Samenes venn hadde 650 abonnenter. Den største gruppen givere er mellom 80 og 90 år.
Av de 513 nevnte giverne var det 24 som ga mer enn 10.000 kroner. Gjennomsnittlig gavebeløp er kr 2.863. Med andre ord: Dette går ikke stort lenger.
Sarepta har på sin side en yngre medlemsmasse, og omkring 70 medlemmer som betaler 1000 kroner i måneden for å finansiere arbeidet. Totalt oppgir Sarepta å ha drøyt 200 faste givere.
De har ingen kretser, men satser på møter, helgesamlinger og leire. Gaveinntektene i de to organisasjonene er omtrent på samme nivå, men Sareptas piler har pekt oppover.
I sakspapirene til landsmøtet heter det at «Sarepta har på kort tid fått mange nye frivillige medarbeidere med seg. Samemisjonen har derimot mistet stadig flere misjonsvenner, siden disse blir gamle og dør, mens det er svært få nye og yngre kristne som kommer med.»
I organisasjonens grunnregler heter det at «Norges Samemisjons formål er på bibelsk og evangelisk-luthersk grunn å utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning. Samemisjonen ser det dessuten som en oppgave å støtte samisk språk og kristen kulturarv.»
Fra landsstyrets side mener man i Misjon Sarepta å ha funnet en samarbeidspartner som vil ta opp i seg dette formålet. De ønsker å satse på Nordkalotten og på arbeid i den samiske befolkningen, og har folk i sin midte som kjenner til disse områdene.
Men det er ikke en demokratisk oppbygd organisasjon slik Samemisjonen er det. Det bidrar til skepsisen hos en del misjonsvenner.
Protokollkomiteen leverte på sin side i august en uttalelse hvor de kritiserte landsstyrets handlemåte i håndteringen av sammenslåingsplanene.
Samtidig har jurist og organisasjonsrådgiver Jan H. Heitmann levert en uttalelse hvor han forsvarer landsstyrets handlemåte, med utgangspunkt i at forutsetningene for landsmøtets vedtak i 2017 endret seg da regnskapstallene for de påfølgende årene ble kjent.
Om det går som landsstyret og rådsmøtet vil, blir Norges Samemisjon fra nyttår innlemmet i Misjon Sarepta. Per nå er det høyst usikkert om dette faktisk kommer til å skje overhodet, og om det kommer til å skje innen 1. januar.
For alle deler av organisasjonen kan det være nyttig å huske på det daværende daglig leder Roald Gundersen skrev på lederplass i Samenes venn i 2018: «Vi skal ikke miste motet, men stole på Guds løfter om framtid og håp».
Hvordan den umiddelbare fremtiden ser ut, vet imidlertid ingen av oss.