Nå står vi sammen tross politisk uenighet

Det er ingen tvil om at korona-pandemien vil få politiske konsekvenser. En krise med slik enorm innvirkning på folkehelse og nasjonaløkonomi har potensial i seg til å kunne endre det politiske landskapet. For så store er dimensjonene på det vi som nasjon nå befinner oss midt oppe i.

Det kommer en tid for evaluering av beredskapsnivå og selvforsyningsgrad. For nøyaktige undersøkelser av om tiltak ble satt inn for sent eller for tidlig. For nærgående spørsmål om regjeringens håndtering bidrog til å dempe eller forsterke krisen.

Vi vil få kommisjoner, utredninger og granskninger. Kanskje vil statsråder sitte løst i stolen. Eller hele regjeringen, muligens.

Men den tiden er uansett ikke nå. I dagens situasjon er det helt andre ting som er viktige. Nå er jobb nummer en å komme igjennom denne pandemien med færrest mulige dødsofre, med et helsevesen som ikke klapper sammen under byrdene og med minst mulig ødeleggende konsekvenser for privatpersoners, næringslivets og nasjonens økonomi.

Det er en gedigen oppgave som står foran oss alle. Og det er en oppgave som vi må løse i fellesskap. Nå gjelder det å stå sammen uansett hvilken politisk farge man har.

For i en så kritisk situasjon som vi nå befinner oss i, har vi ikke noe annet valg enn å støtte den regjeringen som faktisk sitter med det blytunge ansvaret for det som ser ut som til å bli den verste nasjonale krisen siden okkupasjonen. Og den støtten må de få enten vi stemte på dem eller ikke.

Våre folkevalgte fra hele det politiske spekteret har helt åpenbart en nøkkeloppgave i å gå foran og synliggjøre det nasjonale samholdet som nå er helt nødvendig. Og etter mandagens enighet i Stortinget om den første krisepakken, kan vi heldigvis slå fast at de bestod den første testen.

Nå stiller hele det politiske Norge fra Rødt til Fremskrittspartiet seg bak de innledende krisetiltakene som er tverrpolitisk fremforhandlet gjennom sene timer natt til mandag. Og enigheten rundt pakken har kommet i stand uten støyen, kranglingen og egenmarkeringene som nesten alltid preger den politiske beslutningsprosessen.

Det er mulig rundene inne på forhandlingsrommet har vært harde, men samtlige har i hvert fall lagt vekt på å vise enighet utad i offentligheten.

Uansvarlig politisk solospill er faktisk noe av det siste vi trenger nå. Anledningen til å bedrive egenmarkeringer og til å angripe regjeringen, kommer tidsnok tilbake, men den er altså ikke nå.

Heldigvis ser det foreløpig ut til å være enighet om å ikke slå politisk mynt på krisetidene. Det sier noe godt om vårt politiske klima og om våre politikere. Når tidene virkelig er tunge og det kreves av oss, klarer vi å legge uenighetene til side og stå sammen.

Det har det politiske Norge gjort i tidligere kriser også. 22. juli 2011 var vi alle AUF-ere. Og da den rødgrønne regjeringen måtte håndtere finanskrisen i 2008, kunne de stole på støtte fra den borgerlige opposisjonen.

Sammen kan vi ta oss gjennom dette ragnaroket også.