Når den fremmede kommer med velsignelse

Se for deg en av Den norske ­turistforeningens ubetjente ­hytter, langt inne i fjellheimen. Du har gått langt og er sliten. Skoene er våte. Sulten gnager. Det er godt å nå målet.

Selv om hytten er tom, føler du deg velkommen, fordi døren er ulåst og noen har sørget for å utplassere ved og proviant. De som har vært her før deg, har vasket og ryddet fint opp etter seg.

Du går inn, fyrer opp i ovnen og finner deg til rette.

Så banker det på døren.

Utenfor står det en fremmed. Du ønsker ham velkommen inn, vel vitende om at han har like stor rett til å søke tilflukt i hytten som du.

Plutselig er ikke hytten bare din. Den er deres. Akkurat slik det var tenkt.

– Turisthyttene er for alle veifarende, slik kirken også er det. Vi er et pilegrimsfolk. Kristus forener oss i sitt fellesskap, sier Niels Nymann Eriksen, som har feriert i Norge mange ganger.

På en fottur i Jotunheimen ble han fascinert av hvordan turisthyttene fungerte.

Verter og gjester

Siden 2005 har han vært sogne- og innvandrerprest i Apostelkirken på Vesterbro i København. Det er en luthersk kirke, dypt forankret i dansk kultur. Samtidig som de holder fast på liturgien og mange av sine gamle salmer, har de forsøkt å åpne opp kirken.

– I begynnelsen tenkte vi at gjestfrihet betydde at vi var verter og flyktningene gjester, forteller presten.

Så endret de praksis.

Den som nå kommer på gudstjeneste her, vil mest sannsynlig bli ønsket velkommen av et medmenneske som har vokst opp under helt andre himmelstrøk.

Flyktninger deler ut nattverden, leser dagens tekst og lager maten som blir servert på kirkelunsjen.

Når migrantene er vertskap, endres rollene. Da er ikke ­migrantene bare gjester lenger. De er hjemme.

Velsignelse

Innvandrerpresten roser menigheten sin for å være flinke til å ta imot flyktningene. De har gjort sine dyrekjøpte erfaringer, men han snakker likevel med begeistring om å erfare den fremmedes velsignelse.

For visst kan det oppleves forstyrrende, ja, til og med skremmende når en fremmed banker på hyttedøra langt inne på fjellet.

Likedan kan det føles irriterende når folk fra andre kulturer og kirkelige sammenhenger begynner å gå i kirken din, og ting ikke lenger blir helt slik som de alltid har vært.

Bibelen gir oss imidlertid mange eksempler på at den fremmede kommer med velsignelse.

Bare tenk på Abraham, som inviterte tre fremmede inn i teltet og oppdaget at de var Guds sendebud. Eller den barmhjertige samaritan. Han var utlending. En fremmed som kom utenfra og brakte helbredelse.

For ikke å glemme Emmausvandrerne, som opplevde at en fremmed slo følge med dem på veien. Selv om de var fulle av sorg, inkluderte de ham i samtalen. Etter hvert åpenbarte Jesus seg for dem.

Han hadde gått med dem i skikkelsen til en fremmed. En fremmed som ble til en velsignelse.

– Når vi viser gjestfrihet, vil Gud møte oss i den fremmede, sier Eriksen og siterer Jesu kjente ord om at «jeg var fremmed og dere tok i mot meg».

– Ved å vise gjestfrihet, får vi Guds velsignelse. Det tror jeg mange som arbeider med flyktninger og innvandrere har erfart. Der er noe på spill når vi møter et fremmed menneske, som har åndelig karakter.

I veien

Niels Nymann Eriksen gav i 2018 ut boken «Gjestfrihet» til strålende kritikker. For en tid siden hold han bibeltimer over samme tema på Refugee Highway Partnership i Malmø, en europeisk konferanse om menigheter og migrasjon.

I boken skriver han at å være innvandrerprest på Vesterbro har vært «en øvelse i å la seg forsinke av mennesker som kom i veien».

De som «kom i veien» var i utgangspunktet forstyrrende elementer.

«Men når det av og til lyktes å få meg til å stoppe opp og løfte blikket, var det ofte disse forsinkelsene som kom til å gi retning for mitt videre virke. Det mennesket som sto i veien for meg, ble min vei», skriver han.

Konfrontasjon

I bibeltimene valgte han å studere temaet gjestfrihet gjennom lignelsen om den barmhjertige samaritan. Denne lignelsen handler også om et menneske som kom i veien for andre veifarende­. ­Presten og levitten velger å gå utenom. Samaritanen stopper og viser medynk.

– Medynk er en gave. Noen har den naturlig mer enn andre, sier Nymann Eriksen.

Likevel tror han ikke dette er den viktigste forklaringen på at de tre karakterene i lignelsen handler forskjelling.

– Presten og levitten går over på den andre siden av veien. Da kan de fortsette uten å bli forstyrret av den sårede.

Samaritanen, derimot, fortsetter rett frem og kommer dermed nær den sårede.

– Han følte medynk fordi han kom nær, sa den danske innvandrerpresten og utfordret tilhørerne på bibeltimen til å tenke gjennom når de selv går over på den andre siden av veien og fortsetter som før.

– Det handler om hvem vi er sammen med og deler livet med. Vi kan organisere livet slik at vi aldri kommer nær de som trenger hjelp, sier Eriksen.

Jesus som samaritan

Setter vi oss selv i samaritanens sted, kan lignelsen handle om å ta eller å flykte fra ansvar.

– Det er en viktig lærdom, men samtidig ganske tøff. Hvis dette var alt Jesus hadde å si, ville vi bli overlesset, sier han.

Lignelsen kan også leses som en historie om Gud og menneskeheten, der Jesus er den barmhjertige samaritan og vi er den forslåtte personen i veikanten.

– Samaritanen venter ikke på at vi skal komme til ham. Han kommer til oss, forbinder sårene og forsørger oss. Det er et bilde av Jesus som vår frelser.

Gjennom arbeidet som innvandrerprest har han fått lære hvor viktig det er å la Jesus være vår gode samaritan, før vi kan være en god samaritan for andre.

– Idealet er ikke å være åndelige supermenn eller -kvinner. Vi må la Jesus bære de tunge byrdene, sier han og advarer mot to farer som mange møter når de jobber med flyktninger.

Den ene faren er å bli overlesset. Den andre er å bli kynisk og ikke bry seg i hjertet.

Grenseløs

Selv gikk han ettertrykkelig i den ene grøften i sine første år som innvandrerprest.

– I begynnelsen var jeg ganske grenseløs, forteller han. – Jeg var ikke gift den gangen og ble dratt dypt inn i enkelte flyktningers liv, uten at noe holdt meg tilbake.

I ettertid mener han at han noen ganger tillot seg å spille for mye frelserrolle i andre menneskers liv.

– De trengte at noen tok over livet deres, en som var sterk når de var svake. De var desperate, og jeg hadde løsningene. Til tider likte jeg å spille frelserens rolle, for det er fint å gjøre en virkelig forskjell i menneskers liv, men dermed tok jeg en rolle som ikke var min, sier han.

Noen av dem han gjorde mest for å hjelpe, vendte seg senere mot ham. Det ble en vond erfaring.

– Det ligger alltid en fristelse i å spille Guds rolle i andre menneskers liv, men bare Gud kan være Gud, sier Niels Nymann Eriksen.

Være hjemme

På bibeltimene i Malmø, gikk han også inn i lignelsen om den barmhjertige samaritan fra et tredje perspektiv, nemlig verten i herbergets. For verten var oppgaven å åpne døren og invitere inn.

Eriksen mener vi kan trekke minst tre lærdommer av dette perspektivet: Én av dem er at Gud sender mennesker til oss. En annen er at ressurser blir gitt når vi aksepterer våre grenser.

– Samaritanen sier han skal betale senere, hvis det er behov for mer. I dette ligger et løfte om at Gud vil forsørge oss.

Den tredje lærdommen er at for å vise gjestfrihet, må du være hjemme. Du må være tilgjengelig.

Fremmede i verden

Som verten i lignelsen, har menigheten på Vesterbro tatt i mot dem som har banket på døren.

Innvandrere har kommet i bølger og søkt mot området siden 1970-tallet. Da det kom mange flyktninger for ti år siden, opplevde menigheten det som et kall å ta imot dem.

Mange av flyktningene meldte seg på da den årlige menighetshelgen nærmet seg. Komiteen diskuterte hvordan de skulle få disse menneskene som nettopp har flyktet, som var rotløse og landflyktige, til å føle seg hjemme. Var det i det hele tatt mulig?

Da kom forslaget som snudde hele saken på hodet. Hva om de heller satte søkelys på å være fremmed? Turen ble uforglemmelig. Gjennom en hel helg delte de vitnesbyrd om å være fremmede. Dette var noe både flyktninger og danske kristne kunne kjenne seg igjen i.

– Vi snakket om hvordan det er å føle seg utenfor i et fellesskap, og hvordan dette påvirket oss åndelig. Ved å lytte til flyktningene, ble vi minnet på at vi alle er pilegrimer, forteller Eriksen.

– Det er en del av den kristne grunnfortellingen at vi er i eksil. Som kristne er vi fremmede i verden.

Sårbarhet

– Hvordan har migrantene forandret menigheten?

– Vi har hatt noen utfordringer. Når gudstjenesten var over, opplevde de danske medlemmene at prestene ble beleiret av flyktninger som ville snakke om behov som ofte var akutte. Danskene opplevde at prestene ikke hadde tid til dem.

Løsningen ble at menighetens to prester fordelte oppgavene. Eriksen ble definert som flyktning- og diakoniprest, mens hans kollega ble menighetsprest.

De har også blitt gledelig overrasket av at nye grupper søker til menigheten, nettopp for å være del av det internasjonale fellesskapet.

– At Apostelkirken vil være en menighet som særlig vender seg til flyktninger og migranter har snevret inn målgruppen. Samtidig kommer det flere unge studenter og barnefamilier enn før, sier Eriksen.

Han tror noe av forklaringen er at unge har en større global bevissthet. Men han tror også det er noe trosstyrkende i å sitte i kirkebenkene sammen med mennesker som kommer fra helt andre steder og har helt andre historier, men likevel blir oppbygd av det samme budskapet.

– Det gir også en erfaring av sårbarhet. Det som kjennetegner flyktninger, er at de er rykket opp med roten og befinner seg i en sårbar livssituasjon. Å ha rom for sårbare mennesker i fellesskapet, er sunt for en menighet, mener Niels Nymann Eriksen.