Når forfølgelse gjør kirken til ruiner

Dagfinn Stærk

Steinene roper

Kirkens røtter i Nord-Afrika

Efrem forlag 2017

Innbundet, 199 sider

Dagfinn Stærks bok om kirken i Nord-Afrika har fått en talende tittel. Steiner er som kjent ikke spesielt høylytte, i hvert fall ikke så lenge de ligger i ro. Når vi vil undersøke den kristne kirkens røtter i Nord-Afrika, er det likevel nettopp steinenes rop vi må studere. For forfølgerne vant. Den kristne kirken ble utryddet. Det som i flere hundre år var en livskraftig bevegelse, og som etter hvert bredte om seg i både høye og lave samfunnslag, ble i løpet av noen hundre år omtrent helt utryddet. Hva skjedde, og hva kan vi lære av det?

Mange faktorer

Dagfinn Stærk gir et godt råd når han advarer mot lettvinte svar. «De som kommer med et enkelt svar på et slikt spørsmål, avslører ofte mer av sitt eget syn på hvordan de mener kirken bør være i dag enn de viser innsikt i hva som faktisk foregikk den gang.» Hvis vi vil prøve å forstå hva som skjedde den gangen, er det mange faktorer som må med i ligningen. Det handler om tilpasningsvilje, om indre konflikter, om språk, om maktforhold, om kultur og om fromhetsliv, blant annet.

I oppløsning

Selv stoppet jeg særlig ved noen linjer mot slutten av Stærks uhyre interessante bok. Jeg siterer: «Da de arabiske muslimene erobret Nord-Afrika, var det gamle romerske samfunnet her i oppløsning, og noen ny og motstandskraftig struktur var ikke bygd opp. På samme måte var også den kristne kirken allerede i ferd med å forvitre.» Er dette også en fortelling om oss, rundt 1400 år senere?

Det finnes flere momenter som taler imot en slik forståelse. En ting er at vi ikke må underslå den virkning sekulariseringen har også på de muslimske samfunnene i Vesten. Ei heller den indre spennvidden blant muslimer når det gjelder graden av samling og forent misjonsinnsats. Og det er sterkt å hevde at samfunnet vårt er i oppløsning. Likevel er det interessant å reflektere over de store endringene sekulariseringen har ført til når det gjelder europeernes mentalitet, og hvordan vi i den fasen vi er i nå, i stor grad mangler et felles rammeverk i møte med de av muslimene som vet godt hvem de tror på, for å låne apostelen Paulus’ ord.

Forvitring

I tillegg er det gode grunner til å tenke over faren for kirkelig forvitring her hos oss. Den teologiske debatten bærer i betydelig grad av at selve gudsfrykten har kommet i bakgrunnen. I stedet søker vi harmonisering med samtiden. Men en kirke som mangler brodd, mister sin kraft. Helt konkret kan vi tenke nøye over den allerede nevnte apostelen Paulus’ klare tale i 1. Korinterbrev: «Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. En kirke som vegrer seg for å støte noen, står i fare for å bli et fundamentalt uinteressant prosjekt.

Kontrast

Her er den tydeligste kontrasten til det som var glanstiden for den nordafrikanske kirken. For der var det alvor. Historien går helt tilbake til 100-tallet, og finner blant annet fortellinger om kristne som valgte martyrdøden fremfor å tilbe keiseren. Kristne som ble torturert og drept som underholdning foran flere titalls tusen tilskuere. Spedbarnsmødre som valgte å gå i døden for sin tro. «Kirkens røtter er dypt plantet i Afrikas jord. I flere hundre år var Nord-Afrika et av de mest betydningsfulle sentra i den kristne kirke. Det var, men er det ikke lenger», skriver Stærk.

Kirken i Kina

I nyere tid har vi lært å se opp til kirken i Kina. Den har vokst voldsomt til tross for forfølgelse. Et godt stykke på vei er dette også fortellingen om Nord-Afrika i kirkens første tid. Når det koster noe å følge Jesus, ser det ut for at evangeliet sprer seg raskere. De kristne så gjerne på martyriet som den annen dåp. Det indre samholdet var sterkt. Det fikk konkrete uttrykk. Og kirken var ingen dødskult. Men biskop Cyprian av Kartago, kirkens kanskje fremste nordafrikanske leder i denne perioden, understreket ifølge Stærk at «når troende døde, burde man ikke hengi seg til gråt og fortvilelse, slik som hedningene, men glede seg over at vedkommende nå var gått hjem til Gud». En slik tilnærming er lite aktuell hvis Kristus ikke er oppstått, og hvis det ikke finnes et virkelig evig liv. Cyprian sa også at Gud ikke spurte etter martyrenes blod, men etter deres tro. Da den samme Cyprian skulle halshogges, utbrøt flere av de kristne som var med ham: «La oss også bli halshogget sammen med ham.» Ikke fordi de ville dø, men fordi de ville ære Gud heller enn å ville tekkes myndighetene. Dette gjorde så sterkt inntrykk på bøddelen at han ikke klarte å gjennomføre halshoggingen, og måtte ha hjelp. Men historien slutter altså ikke der.

Vekslende regimer

De kristnes vilkår endret seg frem og tilbake under vekslende regimer. Først ble kirken sett på som en jødisk sekt, senere som en religion samfunnet ikke godkjente. Etter hvert ble kristendommen mer og mer akseptert, og senere ble den statens egen religion. Med økende aksept fulgte også større muligheter. Tilgangen til ressurser hadde opplagt også betydning for kirkens utbredelse.

Storhetstid

Et av Stærks interessante analytiske bidrag er drøftingen av hva som var den nordafrikanske kirkens storhetstid. Var det under forfølgelsene? Kanskje. Da bestod gudstjenestene gjerne av en åpen og en lukket del. I den første og åpne delen kunne både døpte og udøpte delta i både skriftlesning, sang, forkynnelse og bønn. I den andre delen, hvor nattverden ble feiret, fikk bare de døpte delta. En ganske annen tenkning om terskler enn den som preger kirken i vår tid, med andre ord.

Mot en slik vurdering innvender Stærk at antallet kristne var lavere i denne perioden enn i den som kom etterpå. Da keiser Konstantin, som gjorde kristendommen til statsreligion, kom til makten, er det anslått at 10 prosent av befolkningen i Romerriket var kristne. En annen viktig lærdom handler om dem som sviktet.

Martyrtiden

For oss som ser det utenfra, i dette tilfellet både i tid og rom, kan det være fristende å idyllisere martyrtiden. Men et av de store stridsspørsmålene i den tidlige kirken var hva man skulle gjøre med dem som under press hadde adlydt myndighetene og fornektet Kristus. Hvor lang skulle veien tilbake være, om den overhodet fantes? Det sier noe om alvoret i det å kalle seg en kristen.

Stat og kirke

En annen analyse kan være at den nordafrikanske kirkens fremste storhetstid var da oppslutningen var på sitt største. Da staten og kirken spilte på lag, og nye kirker kunne bygges. Da kirken fikk offentlige privilegier og større påvirkningskraft i samfunnet.

Stærk påpeker med rette at «det som medvirket til kirkens vekst, også medvirket til dens undergang». Her ligger et av de viktigste tankekorsene for oss. Vi kan lett bli blinde for at de privilegiene vi gjør oss avhengige av, ikke nødvendigvis vil være der for alltid. Den dagen vi innser det, kan det være for sent å innse at de strukturene vi har bygget opp rakner fortere enn vi hadde trodd.

Vitalisering

Et annet gjennomgående tema i boken er indrekirkelige konflikter. Den kristne kirke har hatt fromhetsbevegelser av ulike slag, og også det vi i dag ville kalt karismatiske bevegelser, helt fra sin første tid. Noen ganger har konfliktene dreid seg om spørsmål der vi i dag nokså entydig vil fastslå at det ene standpunktet var i strid med sann kristen tro. Andre ganger er det mindre opplagt at det ene var helt rett og det andre var helt galt. Til tider kan slike konflikter føre til vitalisering. Andre ganger fører splittelsen til kollektiv svekkelse. I møte med systematisk ytre motstand kan splittelsen vise seg skjebnesvanger. Men også ettergivenhet kan vise seg ødeleggende over tid.

På plass

Slik sett er kanskje den viktigste lærdommen i denne boken at selv en sterk og solid kirke kan brytes ned. Stærk fremhever rett tro, levende åndelig liv og en velegnet organisasjon som viktigste kjennetegn på en sunn kirke. Han mener alle disse elementene var på plass i Nord-Afrika. Kirkens sammenbrudd har utvilsomt sammenheng med Romerrikets kollaps. Det at 80.000 menn, kvinner og barn fra den østgermanske vandal-stammen kom til Nord-Afrika i år 429 hadde også mye å si. Da muslimene etter hvert kom, fremstod dette for en del som nok en avart av den religionen de allerede kjente. Dermed kunne det virke som en kurant sak å tilpasse seg de rådende herskernes tro. Da ble livet lettere på mange måter.

Evangeliet

Hvis vi overfører den nordafrikanske historien direkte på vårt eget samfunn, er fortellingen nedslående. Men en slik forenkling er antakelig mer tilslørende enn oppklarende. Forskjellene mellom Nord-Afrika for mellom 1.500 og 2.000 år siden og Europa i dag er betydelige. Men det står ved lag at det er når kirken forkynner og lever ut evangeliet at den kan blomstre. En slik kirke vil vinne mange tilhengere, men den vil også møte motstand. I perioder vil den kunne leve nokså fredelig i forholdet til omgivelsene, andre ganger vil martyrenes blod være kirkens såkorn. Og noen ganger vinner altså de som forfølger den kristne kirke. For at det ikke skal bli historien om oss, er ingen ting viktigere enn at vi holder fast ved det evangeliet vi har fått.

Sagt med apostelen Paulus: «Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig for Herren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves.»

Dagfinn Stærk fortjener ros både for grundig arbeid, for tankevekkende betraktninger, edruelig analyse og sindige formaninger.