Når Jesus kaller
Vi tror ikke på en fjern Gud, vi tror på en Gud som kom nær.
«Jeg trodde ikke at godhet fantes, men du viste meg at det gjør det»
Ordene tilhører en 26 år gammel mann. En mann uten far og mor. Han vokste opp på et russisk barnehjem, ikke langt fra Lenins barndomsby Ulyanovsk. Han hadde mat og klær, men manglet kjærlighet. Men så, når Alexandr var 10 år, skjedde det noe.
Annonse
Hva hadde skjedd, har jeg lurt på, om noen hadde kommet inn på barnehjemmet hans og fortalt at det finnes en god Gud? Hva hadde han tenkt? Kanskje hadde de vært der i en time eller to. Lekt litt, fortalt litt, og så dratt. Hadde han trodd dem?
Jeg hører av og til mennesker undre seg: Hvordan kan det finnes en god Gud når det skjer så mye ondt? Noen ser for seg at han finnes, men at han er en passiv og fjern Gud. Han sitter der oppe og bryr seg ikke særlig om hva som skjer her nede.
Jesus hadde alt. Han var på det perfekte sted. Alt var godt. Han var med sin far. Han gav avkall på alt. Kom frivillig inn i denne verden, en verden med mye ondt. Og mens han gikk rundt her på jorden så han på folkemengdene.
«Da … fikk han inderlig medfølelse med dem …», står det. Så snur han seg til disiplene og sier: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere …».
Gud er så langt fra en passiv Gud som han kan komme. Han sendte først sin sønn. Så sender han sin Ånd. Og så sender han alle de av oss som er villig til å følge Jesu eksempel.
Det var det som skjedde for Alexandr. Den gang han var 10 år. En ung jente fikk spørsmålet: Skal du være med? Litt slik disiplene fikk spørsmålet om å bli med Jesus når han gikk rundt.
Kristina var 17 år. Hun var flink på skolen. Kom fra en høyt utdannet familie. Karriereløpet lå klart. Så sa hun ja til å bli med på teamtur til barnehjemmet. Det hun så knuste hjertet hennes. Og hun hørte kallet. I flere år reiste hun hver helg til dette barnehjemmet.
Hun overnattet der. Ble en av dem. Var som en mamma for dem. For mange. Hun gav avkall på karrieren for å følge Jesu kall. Alexandr vet at godhet finnes i denne verden. Vet at Gud ikke er fjern, men god. Han vet det fordi en ung jente lot seg sende.
Annonse
I helgen snakket jeg med Kristina og mannen hennes Andrey. På ny opplever de Jesus kalle. Og de er villige. De har solgt den lille leiligheten sin. Solgt bilen. Tatt med seg de to små barna. De er på flyttefot langt vekk. Fordi Jesus kaller. Det finnes et lite unådd folkeslag i Altaifjellene, i grenseområdene mellom Russland, Kazakhstan og Mongolia.
Her kaller Jesus dem. For å gi evangeliet til mennesker som enda ikke har hørt. De har ikke nok penger. De har ingen organisasjon eller menighet i ryggen. Likevel er de på vei. For Jesus kaller. Han har flere mennesker han har inderlig medfølelse med.
Med seg på flyttelasset har de noen tidligere barnehjemsbarn. Mennesker som har blitt kristne fordi en unge jente viste dem Jesus. Nå vil de vise andre. Være misjonærer blant et unådd folkeslag.
Historiene de forteller får tårene mine til å trille. Vi tror ikke på en fjern Gud, vi tror på en Gud som kom nær. Vi tror på en Gud som lengter etter å komme nær på ny og på ny.
Han kaller på deg og meg. Som for Kristina så handler det ikke om å begynne med de unådde folkeslagene. Det handler om å ikke stenge ute nøden vi ser. Det handler om å gå når vi ser at vi trengs, la veien bli til mens vi går.
Det handler om å følge Jesu eksempel. Han som gav avkall på alt for å komme nær, han kaller meg og deg til å gi avkall på vårt eget så vi kan komme nær.
Dette er skrevet til deg som vet at akkurat nå kaller Jesus deg til å krysse grenser. Enten det handler om grensen til en annen gruppe mennesker i Norge. Eller det er grensen til et annet land. Enten det er for lengre eller kortere tid.
Hva det enn er Jesus kaller deg til. Gå! Det venter mennesker som ikke vet at det finnes en god Gud. Gå!
