Når journalister kastes i fengsel

«Falske nyheter» ble kåret til årets nyord av Språkrådet. Bruken av ordet tok av etter den amerikanske presidentvalgkampen og har eksplodert i løpet av 2017. Frasen «falske nyheter» speiler ifølge Språkrådet kampen om sannferdige nyheter i den offentlige debatt på en helt ny måte.

Økt bevissthet om at nyheter kan være falske og at kilder kan bløffe med overlegg, er noe vi hilser velkommen. Forhåpentligvis kan dette gi publikum et nytt syn på sannhetssøkende kvalitetsjournalistikk, i den grad at enda flere erkjenner at dette er verdt å betale for. Slik sett har dette årets fokus på falske nyheter vært et gode.

Samtidig ser man paradoksalt nok at påstander om «falske nyheter» i økende grad også bidrar til å kneble journalistikken i mange land. Med sine gjentatte utfall mot det han kaller «fake news» og krav om at journalister som begår den slags må sparkes, har faktisk Donald Trump gjort det lettere for undertrykkende regimer å kaste journalister i fengsel. Dette hevdet den internasjonale presse­frihetsorganisasjonen Committee to Protect Journalists (CPJ), som rett før jul la frem tall som viser at stadig flere journalister fengsles.

Det er nå ikke bare kampen mot terror og trusler mot rikets sikkerhet som er diktatorenes favorittpåskudd for å arrestere journalister, men i økende grad også påstander om at journalister har spredt falske nyheter. På verdensbasis sitter nå 21 journalister i fengsel anklaget for dette. Det er rekordmange, ifølge CPJ.

Ved inngangen til desember satt totalt 262 journalister i fengsel, ifølge denne organisasjonen. Alle var fengslet for forhold knyttet til arbeidet sitt. I fjor på samme tid var tallet 259. Tre land står for over halvparten av journalistarrestasjonene, nemlig Tyrkia, Kina og Egypt.

Verst er det i Tyrkia. Her var 73 journalister bak lås og slå inntil ganske nylig. En tysk journalist ble løslatt 18. desember etter åtte måneder i fengsel, men får ikke lov til å forlate Tyrkia. Halvtannet år etter det mislykkede militærkuppet, praktiserer tyrkiske myndigheter fremdeles brutal sensur.

Det sies at sannheten er det første som dør i krig. Sannhetens kår er også en indikator på hvordan regimer utvikler seg. Hvorvidt et land beveger seg i autoritær retning, kan tidlig leses i behandlingen av journalister og frie medier.

Derfor er det grunn til dyp bekymring for utviklingen i de tre nevnte landene, men også i land som Eritrea, Aserbajdsjan og Vietnam, som følger etter på listen. For ikke å glemme en stormakt som Russland, der ytringsfriheten er på sitt svakeste siden Sovjetunionen ble oppløst i 1991, ifølge en rapport fra Human Rights Watch tidligere i år.

Regimer som fengsler sine journalister og undergraver ytringsfriheten, svikter sine borgere. Pressefrihetsorganisasjonen CPJ hevder at den frie verdens politiske ledere svikter de samme borgerne ved å unnlate å ta opp brudd på pressefriheten og andre menneskerettigheter når statsledere møtes.

Dette er verd å merke seg for både norske og andre vestlige, politiske ledere ved årsskiftet. Begeistringen over endelig å bli tatt inn i varmen i Kina igjen, bør for eksempel ikke blende den norske regjeringen i den grad at man lar være å ta opp situasjonen for de 41 journalistene som går inn i det nye året som fanger i kinesiske fengsler.