Når karismatikken erstatter evangeliet

Magnus Malms forrige bok, «Som om Gud ikke finnes» (2015), står for meg som en av de viktigste kristne bøkene jeg har lest de siste årene. Årsaken er at Malms hovedpoeng tar oss til det jeg tror må være den kristne kirkens aller største utfordring i et sekularisert Europa.

I «Samtidig» spenner Malm på et vis buen enda videre. Her er utgangspunktet selve inkarnasjonen, at Gud ble menneske, og hva dette betyr for oss.

I «Som om Gud ikke finnes» blir Malms poeng til de grader illustrert innledningsvis i fortellingen om den svenske statsråden med Livets Ord-bakgrunn som kunne berolige engstelige svensker med at hennes religiøse tilknytning ikke kom til å få noen betydning for politikken hun ville føre. Hva skal vi med en slik kristendom?

kan man spørre seg. Denne gangen begynner Malm med en fortelling fra den svenske ungdomsfestivalen Frizon, som Evangeliska Frikyrkan arangerer.

Han talte om kirkens bekjennelse til Jesus Kristus som sann Gud og sant menneske, hvorpå en av deltakerne talende nok reiste seg og spurte om Malm med dette forkynte en helt ny lære.

Man vet ikke helt om man skal le eller gråte. Det klokeste er nok å gråte, for hun som stilte spørsmålet er ganske sikkert ikke alene om å lure på det hun lurte på.

Dogmatisk relativisme

Derfra går Malm rett inn i samfunnsanalysen. Han er ikke redd for å ytre seg kritisk om både markedsøkonomi og hvordan vi lar oss styre av moderne teknologi. Til dels kan man innvende at han med dette risikerer å skyve fra seg lesere som kunne tenkes å sympatisere med hovedinnholdet i det «åndelige» budskapet hans.

Men noe av det som er fascinerende med Malm, er nettopp at han ikke skjelner like skarpt mellom åndelig og verdslig, eller jordisk, som mange andre gjør. Derfor kommer analysen i en sammenheng.

Han kritiserer postmodernismen for dens dogmatiske relativisme, og oppsummerer tidens trosbekjennelse slik: «Alt vi står igjen med er våre spørsmål og subjektive tolkninger, samt retten til å uttrykke disse uten begrensning i en offentlig samtale som pågår døgnet rundt.»

Da har han allerede vært innom individualismens sterke trang til synlighet, og han drøfter nokså inngående hvordan fremveksten av sosiale medier inviterer oss til en sterk vektlegging av hvilken offentlig profil vi bygger.

Fundamentalt brudd

Mange vil nok ha vanskeligheter med å følge alle deler av Malms samfunnsanalyse. Men han våger å sette ord på ting som mange nok vegrer seg for å si, i frykt for å virke utviklingsskeptisk. Malm er ikke nevneverdig preget av slik frykt. Og takk skal han ha for det.

For samfunnskritikken leder ham inn i det jeg oppfatter som denne bokens hovedpoeng, nemlig at ikke bare samfunnet, men også kirken, står i fare for å underkjenne selve inkarnasjonens budskap, at Gud ble menneske. Det skal godt gjøres å finne et mer fundamentalt brudd med kristen tro.

Men det kan komme til uttrykk på så mange måter. Noe av det Malm skriver mest om, er det han kaller overåndelighet. Boken er til og med utstyrt med et eget tillegg, hvor man mer inngående forklarer hva han mener med dette begrepet.

Her er han også innom et av de sterkeste konkrete eksemplene når han gjengir deler av det sterke brevet som tidligere Livets Ord-pastor Robert Ekh skrev i forbindelse med at han fratrådte stillingen sin i 2015, og som Dagen omtalte den gangen.

Negativt kroppssyn

Malm følger opp en ganske klassisk kritikk mot innflytelsen fra gresk dualisme i kristen tenkning. Men om Malms kritikk ikke egentlig er ny, er den ikke dermed mindre aktuell. For det er slett ikke bare tradisjonelle pietister som til tider har formidlet et negativt kroppssyn.

Det kan være minst like aktuelt i moderne karismatiske miljøer. Det er disse miljøene som må tåle den kanskje hardeste kritikken i Malms bok. Han advarer mot å legge bort menneskelig begrensning for å vinne en sterkere åndelighet.

Konkret går han i rette med den gnostiske forestillingen om at «mennesket er en ånd som har en sjel og bor i en kropp», en forestilling som også har hatt grobunn i trosbevegelsen.

Oppsummert utlegger Malm dette som at «Vil du på alvor si ja til Gud, må du si nei til din menneskelighet.» Han fortsetter med å konstatere at en teologi som det er umulig å leve med, over tid vil bli forkastet og erstattet av mer bibelsk teologi.

Men dette kan ta tid, og i mellomtiden kan den forkvaklede teologien ha krevd mange ofre. Her er det ikke spesielt vanskelig å trekke linjer til den debatten som har gått om karismatikk på avveie også i Norge de siste årene.

Livets Ord

Robert Ekh fortalte i 2015 om at han hadde levd i et mørke som han skjulte inne i seg. Han har så langt ikke fortalt historien sin offentlig i detalj, derfor vet vi ikke mye om hva som faktisk lå bak da den anerkjente pastoren forsvant fra podiet i Uppsala.

I Malms fortelling var Ekhs avgang helt eller delvis et resultat av en kultur som ikke kunne bestå over tid. Det er vanskelig å bruke enkelthistorier som sannhetsvitne, fordi disse historiene nesten alltid vil ha flere sider ved seg enn det som handler for eksempel om en bestemt menighet.

Og Livets Ord består vitterlig fortsatt. Men på et langt bredere plan er det grunn til å tenke nøye gjennom Malms påstand om at overåndeligheten «fornekter i praksis Bibelens Gud i begge hans åpenbaringer: i skapelsen og i Jesus fra Nasaret».

Erstatning for 
evangeliet

Hvis ikke den teologiske debatten om moderne karismatikk blir mer åpen og bedre fundert i årene fremover, tror jeg faren for «gnostisering» kan være ubehagelig aktuell. Vi kan få ungdommer som har et rikholdig språk når det gjelder å beskrive opplevelsen av Guds nærvær og som har lært mye om det mirakuløse, men som kjenner lite til Guds nåde og behovet for syndenes tilgivelse.

Og enda mer: der karismatikken på sitt beste kan bli en hjelp til å se og oppleve evangeliets hovedbudskap sterkere og tydeligere, kan karismatikk på avveie i praksis bli en slags erstatning for evangeliet. Ikke fordi noen med viten og vilje ønsker det slik, men fordi det er det som faktisk skjer når tyngdepunktet i forkynnelsen forskyves.

Inkarnasjonen er et av de vakreste og viktigste begrepene i kristen teologi. Det skiller kristendommen tydelig fra andre religioner. Inkarnasjonen sier noe helt avgjørende om Gud, ved at han ble menneske.

Det blir umulig å snakke nedsettende om det kroppslige for en som vil legge Bibelen til grunn. Herunder ligger også en erkjennelse av følelsenes naturlige plass i virkelighetsforståelsen.

Det innebærer ikke at vi skal gjøre følelsene til herre og automatisk følge dem, men det innebærer heller ikke at vi blindt skal fornekte følelsene og drives rundt som åndelige roboter. Det er da vi, kanskje med de beste hensikter, står i fare for å fornekte selve inkarnasjonen. Det må vi kunne kalle gudsbespottende.

Sentrale utfordringer

Etter mitt skjønn er Magnus Malm en av dem som mest presist makter å sette ord på sentrale utfordringer for vår tids kristenhet. Etter å ha lest denne boken sitter jeg likevel igjen med flere spørsmål.

På et vis har Malm det samme privilegiet som blant andre aviskommentatorer har, nemlig at vi kan påpeke problemer uten samtidig å måtte komme med noen løsning. Naturligvis kan man si at Malms løsning ligger i fortellingen hans, men jeg kunne tenke meg en mer utførlig presentasjon av hva Malm anser som vakkert og verdifullt.

«Vi kaller ikke mennesker til å følge Jesus, men prøver å få Jesus til å følge oss og vår utvikling», skriver han mot slutten av boken. Det er treffende formulert. Men hva vil det si å følge Jesus i vår tid, i de kampene vi står oppe i, med de trendene vi står overfor?

For å kunne leve et helt og forankret kristent liv trengs det mer utførlig veiledning enn det Malm tilbyr i denne boken. Men det er kanskje for mye forlangt at man skal klare å si alt på en gang.

Ta Gud på alvor

Noe av det som uansett er mest fascinerende med Malms bok, er at han presenterer en utfordring som på en og samme tid kan sies å treffe både liberale og konservative eller karismatiske miljøer.

For sammen med advarselen mot overåndelighet lyder også oppfordringen til å ta Gud på alvor. Når vi snakker om inkarnasjonen og advarer mot å underslå Jesu menneskelighet, må vi også være nøye med å betone hans guddommelighet.

Den som vil nærme seg Jesus, vil måtte forholde seg til at Guds autoritet faktisk er større enn vår. Og at evangeliets frigjørende budskap er en invitasjon til Guds virkelighet, full av nåde og sannhet.