Når prestene svarer
Det er slett ikke sikkert at uenigheten i virkeligheten er så stor som man kan få inntrykk av. Sannsynligvis er den ikke det.
NRK-programmet «Ikke spør om det», hvor sju prester i Den norske kirke skulle svare på innsendte spørsmål, vakte stor interesse i forrige uke. Og det er mye godt å si om den åpenheten prestene demonstrerte.
De var ikke selvopptatte eller pretensiøse, men beundringsverdig ærlige ved at de ikke skjulte det virkelige livet bak prestesnippen. Det gir tillit når også prester er villige til å reflektere nokså ufiltrert om hvordan de forstår sin egen rolle.
Annonse
Prestene snakket dessuten kritisk om overtramp den kristne kirke har gjort seg skyldig i. Slik erkjennelse er nødvendig, selv om det kan være smertefullt å snakke om. I det hele tatt fikk antakelig mange norske tv-seere et mer positivt inntrykk av prester etter å ha sett dette programmet.
Samtidig var mange også skuffet fordi prestene snakket annerledes om både seksualitet og alkohol enn det man gjerne forventer av en prest. Det var først når samtalen kom inn på oppgaven med å gå med dødsbud at alvoret sank inn.
Så gikk det bare et par dager før et knippe katolske prester var ute med sin egen video. De stilte hverandre de samme spørsmålene som folkekirkeprestene fikk i NRK-programmet. Men svarene var ganske forskjellige.
Vi skal være varsomme med å trekke sammenligningene for langt, for utgangspunktene er forskjellige. NRK-programmet er redigert av NRK, mens de katolske prestene har redigert sitt eget program.
Dermed vet vi ikke hva prestene i Den norske kirke sa, men som ikke kom på tv. Vi vet heller ikke hva eller hvordan de ville svart om spørsmålene ble stilt i en mer formell setting.
I dette programmet var det nok et poeng for dem å svare litt uhøytidelig. Da er det ikke helt rettferdig å holde det opp mot den mer seriøse tonen i katolikkenes video.
Ikke desto mindre bekrefter de to videoene et inntrykk som allerede er i ferd med å feste seg. I moderne protestantisme ser frimodighet på evangeliets vegne ut til å være mangelvare.
Man bruker mye krefter på å korrigere det man ser på som fortidens feiltrinn, og man vil gjerne fremstå som folkelige. Å reflektere kritisk om ting som har blitt sagt og gjort før er en nærmest uunngåelig side ved det å være menneske.
Annonse
Og slike refleksjoner er nødvendige også i kirken, både før og nå. Likevel er det grunn til å etterlyse en annen trygghet på budskapet om omvendelse, syndenes tilgivelse, frelse og evig liv enn det som kom frem her.
Det er ikke noe nytt at også prester kan trå feil, eller havne i ulykkelige omstendigheter. Dette forandrer likevel ikke på hva Bibelen lærer oss om etterfølgelse av Jesus Kristus.
Enten det dreier seg om fyll eller om sex utenfor ekteskapet. Prester blir målt på det de sier. Men det blir også målt ut fra hva de legger vekt på, og hvordan de svarer på spørsmålene de får.
I norsk kristenhet har det lenge rådet en slags katolsk allergi. Helt siden reformasjonstiden har Den katolske kirke blitt betraktet med nokså dyp skepsis. I nyere tid er det ikke minst i Pinsebevegelsen og i bedehusland at denne skepsisen, for ikke å si motstanden, har vært synlig.
Og la det ikke være tvil, de katolske prestene tar ikke til orde for noe avholdsstandpunkt.
Sølibatkravet de snakker om har liten eller ingen støtte i frikirkelige eller lavkirkelige protestantiske miljø. Og de katolske prestene snakker om skjærsilden på en måte som er protestanter fremmed.
Men om man ser disse to videoene ved siden av hverandre, og tar høyde for forskjellene i samtalenes sjanger, vil antakelig både pinsevenner og indremisjonsfolk føle seg vel så nært beslektet med de katolske prestene som med prestene i Den norske kirke. Og det sier ikke så lite.
Det er en av de katolske prestene som våger å snakke om ekteskapet mellom mann og kvinne som den gudgitte rammen for seksuelt samliv. I kontrast til både samboerskap, homofilt samliv - og faktisk også onani.
Annonse
Det er en av de katolske prestene som våger å si at om Kristus ikke har oppstått fra de døde, hvis det ikke finnes et liv etter døden, da er prestetjenesten dypest sett uten mening.
Det er en av de katolske prestene som våger å si at det mennesket trenger dypest sett ikke er aksept for våre synder, og at alkohol ikke kan stå som en unnskyldning for å synde. Den type frimodighet er mangelvare blant åndelige ledere her i landet.
Det er slett ikke sikkert at uenigheten i virkeligheten er så stor som man kan få inntrykk av. Sannsynligvis er den ikke det.
Men hvis det å styrke forbindelsen til omgivelsene på samtidens premisser blir selve hovedsaken, da kan aktive kristne i ulike protestantiske sammenhenger komme til å oppleve at de finner tettere åndelig fellesskap med troende andre steder enn i Den norske kirke.
