Når røyken har lagt seg
«Je suis Charlie.» «Jeg er Charlie». Fra Norge husker vi hvordan politikere på høyresiden sa etter Utøya-massakren at «i dag er vi alle AUF-ere». Men det gikk ikke så lang tid før de politiske skillelinjene var tilbake, før det var lov å være rykende uenig med det AUF står for. Det må skje denne gangen også.
Publisert
Sist oppdatert
Det er ikke vanskelig å forstå at pressefolk verden over reagerer instinktivt på skuddene i Paris med det som i løpet av noen timer ble verdens mest kjente slagord
For Charlie Hebdo-massakren har, ironisk nok, skapt en situasjon hvor den frie ytring har trangere kår enn på lenge.
Annonse
Noe av dette kan vi forstå. Selve ugjerningen og den detaljerte tv-dokumentasjonen av brutaliten er så sjokkerende at tankekraften fort kan settes ut av spill.
Det er ikke så stor plass til nyanser og reservasjoner når journalister skytes ned med kaldt blod. Som kollegaer og medmennesker reagerer vi med følelsesmessig avsky.
«Jeg er Charlie» oppstod som en solidaritetsrefleks med de drepte og deres pårørende og i spontan angst for at det frie ordet og den frie streken skal knebles.
Men i kjølvannet av «Jeg er Charlie» har det oppstått en situasjon som pressefolk ikke uten videre kan være komfortable med.
En yrkesgruppe som har det å skape rom for motsetninger som sitt fremste varemerke, satte plutselig fram et krav om at man ikke må ha to tanker i hodet samtidig.
I de fleste sammenhenger er det å ha to tanker i hodet selve kvalitetstesten på en velfungerende presse og verdiene som den frie pressen bekjenner seg til. Selv om det er aldri så slitsomt og kan oppleves aldri så urimelig fordi kollegaer er blitt skutt, må pressefolk så snart som mulig puste med magen og ha tunga beint i munnen.
Etter terroraksjonen i Paris gikk toneangivende kulturpersonligheter og pressefolk høyt på banen og klubbet ned ethvert forsøk på tendenser til nyanseringer, forbehold og politisk ukorrekte synspunkter.
Da den kjente filmskaperen Erik Poppe nokså umiddelbart etter angrepene i Paris ikke kunne forstå «hvilken rett vi nå har til å publisere disse tegningene, som utelukkende virker utrolig støtende og krenkende på enhver muslim i denne verden», svarte Kristin Clemet med å si at det var en oppmuntring til å true med vold.
Annonse
Fritt Ord-direktør og tidligere redaktør Knut Olav Åmås går langt i karaktisere ikke-trykking av Muhammed-tegninger som tegn på feighet.
«Det er legitimt å være redd for vold og terror,» legger han til.
Med andre ord: De som har andre vurderinger av ytringsfriheten enn han selv, gjør det for å berge sitt eget skinn.
Det er kanskje ikke så lett å være optimist på vegne av ytringsfriheten dersom alternative stemmer skal risikere å bli stemplet som femtekolonister og feiginger av landets fremste talsmenn for det frie ord.
De siste par ukene har vi sett at pressefolk har gått fra å være, ja nettopp – pressefolk – til å være aktører i en interesse- og solidaritetsaksjon med en gruppe franske kollegaer. Dette er i sitt vesen ikke pressens oppdrag.
Journalister skal drive journalistikk, ikke arrangere eller delta i kampanjer.
Danske Uffe Gardel, journalist i Berlingske Tidende, skriver på Facebook at han aldri vil skrive «Jeg er Charlie» noe sted:
«Ikke alene fordi jeg ikke ville turde være Charlie, jeg er bange for, at jeg heller vil leve på knæ end dø stående. Men også fordi jeg slet ikke ønsker at være Charlie. Jeg ønsker ikke regelmæssigt at sparke alle mulige sagesløse, lovlydige og flittige mennesker i røven, bare fordi de er stærkt religiøse.»
Annonse
En presse og en offentlighet som i en krisesituasjon ikke stiller grunnleggende spørsmål ved seg selv og sitt forhold til hvordan ytringsfriheten skal forvaltes, har pr. definisjon kommet på kant med sitt oppdrag.
Pressens oppgave er ikke å «være Charlie», men å stille kritiske spørsål også ved Charlie og ved den massesuggesjon som skuddene i Paris har skapt. Det kan høres smertefullt og urimelig ut, men hva er alternativet?
Også i Danmark har debatten rast etter at det ble kjent at Jyllands-Posten ikke vil trykke Muhammed-tegninger. Det har de som kjent gjort før. Beslutningen er som ventet møtt med sterk kritikk, men i den venstreradikale kvalitetsavisen Information skriver kommentator Lasse Jensen:
«Når medier agerer i en fælles front, fremprovokerer det min instinktive modstand.»
Hans kollega Gardell utdyper hvorfor han ikke vil være Charlie. Han vil «ikke lade to islamistiske mordere provokere mig til at begynde på det.»
Man kan selvsagt være uenig med dem i deres konklusjon. Men slik taler ekte journalister.
