Når staten bestemmer slekters gang

Johan Castberg kalles barnelovens far. Det er et farskap som har fått følger for mange andre fedre. På initiativ fra Castberg vedtok nemlig Norge i 1915, som første land i verden, at barn født utenfor ekteskapet skulle stille på lik linje med barn født innenfor ekteskapet. Sagt på en annen måte: Fra nå av måtte menn ta fullt ansvar for alle barn de satte til verden.

Siden den gang har dette prinsippet blitt vedtatt i mange andre land. Så sent som i 1989 ble FNs barnekonvensjon vedtatt. Der står det at barnet så langt det er mulig har «rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.» Denne setningen kom til som et tilleggsforslag fra afrikanske og asiatiske nasjoner, fordi de mente at dette bidro til barns psykologiske stabilitet.

Under press

Nå mener forfatter Øyvind Håbrekke at denne retten som Castberg pionérte frem for hundre år siden er under press. I sin nye bok «Den liberale familien» skriver han at den nye familiepolitikken har måttet forlate prinsippet om at et barn skal ha rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem, for å kunne hjelpe flere voksne til å få barn.

Castberg satte hensynet til barna først. Nå stiller Håbrekke spørsmålet om ikke hensynet til voksne er i ferd med å ta førersetet i norsk familiepolitikk.

– I løpet av bare noen få år så har det blitt virvlet opp veldig mange store spørsmål om morskap og farskap i den norske, politiske debatten. Alle de grunnleggende prinsippene om foreldreskap er i spill. Sett i lys av hundre års stabilitet er det ganske dramatisk at dette har skjedd så fort, sier Håbrekke, som har lang fartstid i norsk politikk som vararepresentant og representant til Stortinget.

Nå er han faglig leder i den kristne tankesmien Skaperkraft, og har skrevet boka «Den liberale familien».

Det første frøet

Castberg fikk altså vedtatt menns ansvarlighet ved lov. Det skulle ikke lenger være mulig å unndra seg farskapet bare fordi barnet var født utenfor ekteskap. I dag kan derimot menn gi fra seg arveanlegg som brukes til å lage barn og ikke pådra seg noe annet ansvar enn at de kan risikere å få et besøk fra opp til åtte avkom, 18 år etterpå.

På Oslo universitetssykehus forklares det slik: ««Du kan med andre ord bli oppsøkt av inntil 8 personer etter at de er fylt 18 år». Videre skriver de: «Du har overhodet ingen rettigheter eller plikter overfor disse».

– Mener du at sæddonasjon bør avskaffes?

– Jeg tror vel aldri at Stortinget har drøftet i sin helhet hva det ville føre med seg å innføre den ordningen. Det gled inn i praksis i helsetjenesten og ble lovregulert etterpå. Jeg tror nok at historien viser at man ante ikke hva slags konsekvenser det ville få. En tillot at voksne mennesker kunne gi fra seg arveanlegg uten å ta ansvar, med følgevirkninger som man ikke innså.

Barn som ikke er til

Han understreker i boka at han ikke trekker sæddonorers intensjoner i tvil. De gjør det for å hjelpe. Spørsmålet er bare om Staten biter over mer enn den kan tygge når den skal inn og regulere hvem som skal være mor og far til et barn som «ennå ikke er til».

– Hvorfor er det viktig å skille mellom lovgivning for barn som er til, og for dem som ennå ikke er til?

– Vi hører ofte i debatten at vi må tillate ulike nye metoder innen assistert befruktning fordi det er jo mange adopterte som vokser opp uten sine biologiske foreldre. Da er det viktig å påpeke at barn som allerede finnes kan trenge hjelp til å få en god barndom og god omsorg. Men adopsjon er for de barna som faktisk finnes og som har mistet omsorgen. Ved assistert befruktning har vi en mulighet til å definere hvilke oppvekstvilkår vi tenker at barna som kommer til verden fortjener å få. Jeg mener at vi da bør slå fast at de skal ha oppfylt sine rettigheter etter barnekonvensjonen, sier Håbrekke.

#sæddonasjon - #donorbarn - #bioteknologi - DagenPosted by Dagen on Thursday, January 18, 2018

Han mener å se at mange vifter bort barnekonvensjonen i debatten om eggdonasjon med at donorbarna får vite navn og fødselsdato på donoren ved fylte 18 år.

– Jeg har stor respekt for smerten ved ufrivillig barnløshet, og når teknologien kan gi hjelp så er det bra. Men det kan ikke gå på bekostning av barnas interesser, sier han og viser til at over 90 prosent av dem som får kunstig befruktning i dag ikke trenger donasjon.

Reaksjon

Igjen er vi altså tilbake til Castberg og spørsmålet om hva biologien, blodsbåndene og foreldreskap egentlig betyr. Håbrekke mener at sæddonasjon har satt i gang en kjedereaksjon av krav fra voksne som rett og slett er i ferd med å omdefinere vår definisjon av familien.

– I ekteskapsloven i 2008 ble det jo ført som hovedargument at siden heterofile par fikk tilgang til sæddonasjon så måtte lesbiske par få tilgang til det samme. Når par har fått tilgang kan vi ikke diskriminere single kvinner.

Han peker på en debatt som preges av enkeltspørsmål. Eggdonasjon en dag, ensliges rett til assistert befruktning neste dag.

– Vi må ta en fot i bakken og diskutere hva slags prinsipper barnelovgivningen skal bygge på.

Ansvar

Hva er det egentlig Håbrekke advarer mot? Det er mange svar på det spørsmålet. Et av dem dreier seg om hvilket forhold vi mennesker skal ha til det å unnfange og føde barn. Hva om vi på et tidspunkt kan gjøre det uavhengig av en livmor? Er det i så fall ønskelig? Og hva blir en graviditet i et samfunn der surrogati er vanlig?

– I USA tester surrogatiklinikker mødre for å se om de takler det å bære et barn og så gi det fra seg. Men hva er den normale og mest sunne reaksjonen når en har båret frem et barn og født det? Er det virkelig å gi fra seg barnet uten reaskjoner og følelser? Eller er det faktisk å savne og lengte etter å gi omsorg til et barn som man selv har satt til verden?

Kursendring

Han kjenner opinionen såpass at han ikke tror det snur i morgen. Fortsatt er det heller utvidelser av voksnes rett til å få barn som er tema. Men han engasjerer seg fordi han tror pendelen en gang vil snu. Og noen positive signaler finnes.

– Farsrevolusjonen har gjort at farskapet er mye viktigere i dag enn det var for en generasjon siden. Er du far i dag så er du far for barnet hele livet, uansett om du bor sammen med mor eller ikke. Det er også mye mer åpenhet rundt slekt og familierelasjoner. Det var mer tabu å snakke om ulike typer farskap og adopsjon før.

Det er dessuten utvikling på et helt annet felt som plutselig gjør biologien mye viktigere: Medisinen.

– Utviklingen der gjør at genetikken blir stadig viktigere. Når du møter fastlegen din så vil nettopp kunnskapen om genene dine og familieforhold ha stor betydning for hvilken type behandling du får, og for forebygging. Jeg tror at dette vil slå mer inn i politikken etter hvert. Da kan det vise seg at vi har undervurdert biologien og at vi må korrigere kursen, sier han.