Når uvitenheten overtar

Det er vemodig å lese om åndelig forfall og økende avkristning. Og hvor hurtig det kan skje! Til og med blant mennesker som burde vite bedre.

Israelsfolkets frafall i Dommertiden er både trist og nyttig lesning. Trist fordi de hadde sett hvor store gjerninger Herren hadde gjort for dem. Nyttig i den forstand at vi burde forstå utviklingen i vår egen tid. Men gjør vi det?

Folkeledere som Moses og Josva hadde loset folket både i motgang og medgang. De hadde en autoritet som gjorde at de ble lyttet til, selv om de også opplevde tunge perioder.

Israelittene tjente Herren så lenge den eldre generasjon kunne formidle budskapet videre. De hadde vært øyenvitner til Herrens barmhjertighet. Men så skjedde det et oppbrudd fra troen og fellesskapet. De dro hver til sitt landområde for å erobre det. Egen vinning kom i fokus.

Josva, Herrens tjener, døde 110 år gammel, og de gravla ham på hans egen gård oppe i Efraims fjell-land. Og for å bruke Bibelens eget språk: Snart gikk hele dette slektsleddet til sine fedre, og etter dem vokste det opp en ny slekt som ikke kjente Herren og ikke visste hva han hadde gjort for Israel.

I stedet begynte israelittene å gjøre det som var ondt i Herrens øyne. De dyrket Ba’al-gudene og vendte seg bort fra Herren, deres fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypt. De sviktet Herren og bøyde seg og tilba andre guder, slik som folkene omkring dem gjorde. Frafallet var et faktum.

Så fort går det å vende den sanne Gud ryggen og skaffe seg andre guder. Ett slektsledd. Deres foreldre og besteforeldre hadde tjent Herren, men det var ingen åndelige ledere til å ta et oppgjør med forfallet.

Ingen til å kjempe for den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige, som apostelen Judas skriver i sitt brev. Definisjonen på de hellige er de som tror på Jesus Kristus. Respekten for det hellige forsvant. Det tar ikke lang tid å bli ganske uvitende og historieløs på viktige områder.

Dette er ikke en ukjent utvikling for den som vil se sannheten i øynene. De ble opptatt av «tidens trend», det vil si at de vraket den levende Gud. De mistet seg selv og lot seg rive med av det alle rundt dem gjorde. På den måten vakte de Herrens harme, sier Skriften.

Det ble en mørk periode i Israels historie, med mange prøvelser som utarmet folket. I sin nød begynte de igjen å rope til fedrenes Gud, som kalte en ung mann, Gideon, til dommer med et klart oppdrag: «Gå av sted, så sterk som du er, og berg Israel ut av midjanittenes hånd!»

Norge har hatt en rekke åndshøvdinger som folket har lyttet til. Personer med en gudgitt autoritet og visdom til å formidle Guds ord og stake ut den åndelige kursen. Det behøves som aldri før i en tid da motkreftene har som mål å redusere kristendommens plass i nasjonen. Kirkens kall og utfordring er å forkynne det glade budskap, som i århundrer har spredd lys over landet.

Meningsmålinger viser at et økende antall nordmenn ikke tror på Gud. Det er både trist og tragisk, ut fra hva den kristne tro har betydd for landet vårt. Vi trenger en sunn og sann oppvåkning. En ny vekkelsestid som utløser glede i by og bygd. En kristen livsstil i ord og gjerning til ære for Jesus Kristus og til glede og gavn for våre medmennesker. Det gamle evangelium har på ingen måte tapt sin kraft, men må formidles i full bredde.

Kong Haakon VII sa i sin tid følgende, hentet fra Illustrert Norsk bibelleksikon: «Det eneste som kan redde verden ut av vanskeligheter og alt det onde, er å vende tilbake til den gammeldagse kristendom med de gamle, kristne verdier, som må gjennomsyre et folk hvis vår kultur skal bestå.»

Selvsagt finnes det også mange lyspunkter. Flere kirkesamfunn satser bevisst på å gi barn og ungdom et godt kristent tilbud. Det undervises om kristendom i grunnskolen, og nylig gikk regjeringen ut og oppfordret alle skoler til å ha julegudstjeneste. Det hilser vi med glede!

«… og etter dem vokste det opp en ny slekt som ikke kjente Herren og ikke visste hva han hadde gjort for Israel.»

Dommerne 2,10

Skuffelse

Styrken i Guds bud

Gullgraving

Skatten

Jesus ute