Når velgergrunnlaget blir fragmentert
Historisk sett er det nettopp slike situasjoner som har gjort veien til makt så vanskelig for de kristne partiene som har oppstått i tillegg til KrF.
Lørdag bekjentgjorde politisk nestleder Trine Overå Hansen i Partiet De Kristne ( PDK) at hun trekker seg fra sine verv i partiet. Foreløpig er det for tidlig å si hva dette vil føre til.
Men historisk sett er det nettopp slike situasjoner som har gjort veien til makt så vanskelig for de kristne partiene som har oppstått i tillegg til Kristelig Folkeparti: De har gått mer eller mindre i oppløsning innenfra.
Annonse
At en erfaren lokalpolitiker som Tomas Moltu har meldt seg inn i Partiet De Kristne, vil kunne få betydning for partiets stilling i Hordaland, og kanskje også utenfor hjemfylket hans. Men partiet er avhengig av å bygge en samlet organisasjon med en felles plattform. Det er her utfordringene har vist seg uoverkommelige for de partiene som har prøvd på dette prosjektet før.
Partiene har bestått av mennesker med til dels sterkt motstridende forventninger til hva et politisk parti skal være. Og man har vært uenige om hvordan konservative kristne skal forholde seg til det moderne samfunnet. Dermed har spenningene blitt så store at partiene aldri har nådd det potensialet de hadde håpet på.
Uroen i Partiet De Kristnes ledelse ble for alvor kjent under partiets forrige landsmøte. Det har vært lite offentlighet rundt partiets indre prosesser, derfor vet vi ikke mye om hvordan organisasjonen vil stille seg til den situasjonen man nå står overfor. Men det vil antakelig kreve en nokså sterk mobilisering om ikke partiets forrige valgresultat på 0,6 prosent skal bli stående som dets beste.
En av de mest grunnleggende utfordringene for PDK, ligner på den KrF står overfor. Kristenfolket er i stadig mindre grad en ensartet størrelse. Det gir lite mening å snakke om ett grunnfjell. Snare består velgergrunnlaget av flere grupperinger som er til dels gjensidig utelukkende. Oppgaven med å være en samlende leder, er derfor alt annet enn enkel. Blant annet finnes det ulike oppfatninger av hvor høyt kampen mot ekteskapsloven og abortloven skal stå på den politiske agendaen.
Om man forholder seg analytisk til virkeligheten, skal det ganske mye til for at et parti som Partiet De Kristne kan lykkes. Også for dem er velgergrunnlaget såpass fragmentert at det er vanskelig å nå en tilstrekkelig samlet profil. Og i den grad man oppnår en slik samling, vil man møte betydelige utfordringer når det gjelder å vinne oppslutning utenfor sine egne rekker.
Det er ikke noe nytt at kristne velgere stemmer ulikt. Og ingen partier har noen rett til å ta monopol på å føre en kristen politikk. Det finnes heller ikke noen naturlov som sier at KrF har enerett på visse velgergrupper. Men KrF har et betydelig fortrinn i at de har arbeidet grundig med møtet mellom religion og samfunn i mange år.
Det betyr ikke at vi støtter alle vurderingene KrF har gjort. Snarere har Dagen i mange situasjoner vært kritisk til KrFs veivalg. Men det politiske terrenget i Norge i 2016 er vanskelig for alle som vil ta Bibelen på alvor som rettesnor for liv og lære. Da er det nødvendig med grundige prosesser og åpne samtaler om hvordan et politisk parti best mulig kan ivareta kristne verdier i vår tid.
