Nazisoldat ble verdens mest kjente teolog
Fortvilt og i engelsk krigsfangenskap stiftet sekulære Jürgen Moltmann kjennskap med kristen tro. Sytti år senere er han berømt for håpets teologi.
Denne uken har den 92-årige tyske professoren besøkt MF - vitenskapelig høyskole i Oslo, der han ble utnevnt til æresdoktor. På verdensplan er det skrevet over 200 doktorgrader om Moltmanns teologi. Men selv poengterer han at teologi ikke er for spesialister.
– Enhver som tror, er en teolog. Enhver som tror, prøver å forstå hva han tror, sa professoren da Dagen fikk noen få minutter med ham før en forelesning.
Annonse
– Hva vil du si er kjernen i din teologi?
– Det er erfaringen av håp i en miserabel situasjon.
– Er teologien din formet av erfaringene du gjorde som en ung mann?
– Ja, og av Bibelen. Bibelen er tekst, og livet er kontekst. Det er ingen kontekst uten tekst.
Soldat
Bare 16 år gammel ble Moltmann rekruttert som soldat i Adolf Hitlers Wehrmacht. Med unntak av et heftig angrep der hans gode kamerat ble drept, besto krigserfaringen i stort sett begivenhetsfattig overvåkningstjeneste - fram til han 17 år gammel havnet i engelsk krigsfangenskap. Kjennskap til hva som var skjedd i konsentrasjonsleirene gjorde ham så forskrekket at han mistet alt håp og all tillit til tysk kultur.
Men på britisk jord møtte han unge prester fra KFUK-KFUM som fortalte ham om evangeliet og ga ham en bibel.
– Han var oppvokst i en ateistisk familie og hadde ikke hørt et gudsord før dette, forteller professor Idar Kjølsvik ved Nord Universitetet.
Annonse
Kjølsvik er den eneste norske teologen som har skrevet doktorgradsavhandling om Moltmann.
Opp fra ruinene
Omvendelseserfaringen inspirerte Moltmann til å studere teologi, først i Storbritannia. Da han fikk vende hjem til Tyskland i 1948, fortsatte han der.
– I 1945 var Europa i ruiner, ikke bare materielt, men også moralsk og teologisk. Ikke bare hadde den europeiske sivilisasjonen kollapset i brutalitet, men troen på Gud var utfordret. Hvordan kunne man fortsatt tro på en gud som tillater slike grusomheter, sier Harald Hegstad, professor i systematisk teologi ved MF.
Ser mot slutten
Hegstad mener at Moltmann på en unik måte har bidratt til å gjenreise troen og håpet - herunder håpet for teologien.
Boken «Håpets teolog» kom i 1964 og ble Moltmanns internasjonale gjennombrudd. I denne framholder han at håpet rotfestet i Guds aktivitet i og for verden. Dette omfatter både det Gud allerede har gjort i Jesu død og oppstandelse det Gud skal gjøre når verden blir nyskapt i det kommende gudsriket. Dette blir kalt «den eskatologiske vendingen» i teologien. Eskatologi betyr læren om de siste tider.
– Dette er innsikten om at historien bør forstås i lys av Guds framtid for verden slik den blir forespeilet i Jesu oppstandelse, sier Hegstad.
Annonse
Det kristne håpet er imidlertid ikke knyttet til svar på menneskets intellektuelle nysgjerrighet, men som et svar på ropet om rettferdighet.
Korset i sentrum
Den andre boken som Moltmann er mest kjent for, er «Den korsfestede Gud» fra 1972. Der framstiller han det slik at Gud lider med skapningen når Jesus blir forlatt av Faderen. Han lider ikke bare for syndere og overtredere, men også for ofrene og dem som lider i verden.
– Korset blir på denne måten et tegn på håp, sier Hegstad.
Betoner evigheten
Idar Kjølsvik har et enkelt svar på hvorfor Moltmann er blitt så kjent.
– Han snakker om noe som angår absolutt alle, nemlig at vi skal dø, sier Kjølsvik.
Professoren påpeker at dette er det man kan kalle personlig eskatologi. Uavhengig av når verdens ende kommer, kan hvert menneske vite at ens eget liv på jorden skal ta slutt.
Annonse
– For Moltmann er troen og håpet så mye sterkere at ateismen bare kan gå og legge seg, sier Kjølsvik.
På dette området tror han Moltmann har viktige impulser å gi norske kristne.
– Kristenheten er blitt så engstelig og har mistet mye selvbevissthet på 2000-tallet. Vi opplever at humanetikere hakker på oss og blir anfektet av at naturvitenskapsfolk anfekter oss. Verken teologer eller kirkefolk tør knapt snakke om Jesus. Her opplever jeg at Moltmann hjelper oss aller mest.
Respekterer pinsevenner
Som nyutdannet teolog ønsket Moltmann å drive menighetsbyggende arbeid i det daværende Øst-Tyskland sammen med sin nå avdøde kone Elisabeth. Også hun var utdannet teolog. De ble imidlertid kastet ut fordi regimet fryktet at han var spion for britene. Dermed kom livet til å dreie seg om akademisk teologisk arbeid i Tübingen, sørvest i Vest-Tyskland.
Gjennom sitt arbeid er han blitt kjent som inspirator for blant annet frigjøringsteologi og økoteologi. Samtidig han stilt seg positiv til pinsebevegelsen.
– Han er en av de få store teologiprofessorene som har tatt pinsebevegelsen seriøst, sier Kjølsvik.
En grunn til dette er at Moltmann mener denne bevegelsen har overtatt prosjektet til frigjøringsteologien.
Annonse
– Et viktig spørsmål er hva man kan frigjøre, sier Kjølsvik.
Politisk tro
Som en konsekvens av dette avviser Moltmann den lutherske toregimentslæren. Den innebærer at Gud styrer verden ved verdslige myndigheter som har nødvendige tvangsmidler, men at kirken er en åndelig størrelse som bare har Guds ord som maktmiddel.
– Moltmann mener denne læren er grunnleggende feil. Han tenker at alt vi gjør som kristne, er politikk. I samme stund som du sier at Jesus har seiret over døden, er det politikk, sier Kjølsvik.
Moltmann er selv medlem i det som tilsvarer Misjonskirken i Norge.
– Han er kritisk til katolikker og synes at lutheranere er gammeldagse og tunge, men han elsker alle kristne, oppsummerer Kjølsvik.
– Han mener fortiden er konfesjonell, men at framtiden er økumenisk.
To nerver
Annonse
– Ser vi på vår egen kirkedebatt, forholder han seg ikke i det hele tatt til homofilispørsmålet, sier Kjølsvik.
– Hvor mener Moltmann at spenningene står i teologien?
– Det er to nerver. Den ene er om man er framovervendt eller bakovervendt. Lengter vi framover mot Jesu komme og at Guds rike skal komme, eller ønsker vi oss tilbake til en tid som var før, sier Kjølsvik.
– Den andre nerven er om du er Kristus-orientert eller ikke. Moltmann sier at korset står i midten av alt, og Kristus er på korset. Den treenige Gud kan ikke tenkes uten korset. Det er kjernen og sentralpunktet i absolutt alt.
