Nødens nærmeste nabo

Biskop Saliba Ôzmen har sitt sete i Safran-klosteret, et av de eldste syrisk-ortodokse klostrene i Tur Abdin i Øst-Tyrkia. Klosteret er også et av de vakreste, der det troner som en gyllen borg på en høyde utenfor byen Mardin, omgitt av frodige hager.

I fjellet bak Safran-klosteret finner man fremdeles de gamle eneboernes huler. Foran klosteret bølger åsene nedover mot den grøderike Mesopotamia-sletten. Om våren er landskapet irrgrønt. På denne årstid er det gult, nærmest brunsvidd.

Fra klosterets flate tak kan biskop Saliba se langt av gårde. Helt til krigsherjede Syria ser han på klare dager.

– Før kunne vi se lysene fra de syriske landsbyene om nettene. Nå er der helt svart, forteller han.

– Tyrkia neste?

Å være nærmeste nabo til en av vår tids største flyktningkatastrofer, er en stadig kilde til bekymring. Når biskopen hører vitnesbyrdene fra flyktningene, lurer han på hvor lenge Safran-klosteret får være en fredelig oase i dette turbulente nabolaget.

– Konflikten kan spre seg. Hvem vet om Tyrkia er de neste som rammes? sa biskopen da Dagen fikk møte ham sammen med biskop Halvor Nordhaug og prester fra Bjørgvin i mai.

Denne helgen er han i Bergen i forbindelse med at koret SKRUK holder konserter med musikk fra Tur Abdin. Like før han reiste hørte han illevarslende meldinger fra biskopen i et nabo-kloster.

– Han forteller at de har observert tilhengere av Den islamske stat (IS) med svarte flagg i arabiske landsbyer i Tur Abdin. Det gjorde både ham og de kristne i området svært bekymret.

Flykter til klosteret

For Safran-klosteret er flyktningstrømmen en stor utfordring. I nesten to år hadde de 50-60 flyktninger boende i klosteranlegget. Det var en krevende for en liten stab å drive kloster samtidig som de tok seg av flyktningene. Biskop Saliba er glad for at de etter hvert klarte å finne hus til dem andre steder.

– Vi klarer ikke som kirke å ta oss av alle, sier biskop Saliba. Det gjør vondt å innrømme. For snart hundre år siden, under folkemordet mot syriakerne og armenerne i 1914-15, siden gikk flyktningstrømmen motsatt vei.

Biskopen ser med sorg at den ene kristne familien etter den andre forlater det østlige Tyrkia. Press fra det muslimske storsamfunnet, problemer for barna på skolen og mangel på arbeidsplasser gjør det vanskelig å klare seg. Når utvandrede slektninger ringer hjem og forteller om frihet og velstand, er det fristende å dra samme vei.

Flukt tømmer kirker

Frem til første verdenskrig var de kristne i flertall i dette området. Nå er det bare 3000 syrianske kristne igjen i Tur Abdin. Til sammenligning bor det 100.000 i Tyskland og omtrent like mange i Sverige.

– Skal vi klare å bevare det kristne nærværet i Tur Abdin, må vi bli flere. Ellers klarer vi verken å skape levende samfunn eller ta vare på klostrene og kirkene, sier han.

Derfor er det hans høye ønske å kunne gi de kristne flyktningene fra Syria og Irak hjelp til å slå seg ned i dette området, i stedet for å forsvinne til Vest-Europa.

– Vi trenger prosjekter som kan gi folk arbeid, og de trenger støtte til bolig og utdanning, sier han. Lykkes man med dette, tror han at det gamle, kristne kjerneområdet Tur Abdin kan komme til å spille en viktig rolle for at kristenheten skal overleve i Midtøsten.

Storhet i fjern fortid

Biskop Saliba viste seg som en gjestfri mann da han fikk besøk av sin kollega Nordhaug i vår. Etter den obligatoriske velkomstkaffen på biskopens kontor ble gjestene utstyrt med guide. Klosterets 1500 år lange kristne historie skulle utforskes, samt den hedenske som går enda lenger tilbake. Klosteret ble nemlig bygget på restene av et soltempel.

Omvisningen gikk gjennom anleggets eldste kirkerom, Guds moders kirke fra tidlig 500-tall, via gamlepatriarkens møterom som prydes av et gedigent portrett av Ataturk, til krypten der 53 patriarker har sitt gravsted.

Den siste ble gravlagt der i 1969 og ble som sine forgjengere stedt til hvile sittende på en stol inne i en sarkofag. Etter noen år, da det bare var patriarkens bein som var igjen, ble disse samlet under stolen – som så var klar til å ta imot neste mann.

Fra 1160 til 1932 var Safranklosteret sete for patriarken av den syriakisk-ortodokse kirke. Fremdeles er patriarkenes trone i klosteret. Senere ble dette flyttet til Damaskus.

Safranklosterets storhetstid synes fjern. Foruten biskopen bor det i dag bare et par munker her og 15-20 gutter i tenårene. Guttene går på offentlig skole i Mardin på dagtid. I klosteret får de kost, losji og kirkelig opplæring, mot at de utfører faste dagelige faste plikter.

En viktig bro

Å ta vare på det store klosteranlegget er mer enn de kan makte på egen hånd. Kafeteriaen og suvernirbutikken, som er etablert ved innkjørselen til klosteret, gir en del inntekter, men ikke nok. De får en del støtte til restaurering fra myndighetene, men heller ikke dette monner. Redningen kommer i form av rause bidrag fra utflyttede syriakiske kristne.

Til gjengjeld er biskopen ofte på reise, særlig til Sverige og Tyskland, for å holde kontakten med sine landsmenn. Han er en viktig bro til de religiøse røttene i gamlelandet for diasporaen.

Trenger levende steiner

Innimellom finnes lyspunkt. Som at kirken har fått døpe konvertitter fra islam.

– Dette var folk som ble tvunget til å konvertere til islam under tidligere forfølgelse, men som nå kommer tilbake til den kristne troen.

Håpet er at flere unge menn skal føle kallet til å gjøre tjeneste som munker og prester. Det er ikke nok med fornminner og imponerende bygninger.

– Vi trenger også levende steiner, sier biskopen.

Selv er han fast bestemt på å bli værende i det østlige Tyrkia.

– Jeg må være hos flokken. Hvis alle drar, blir dette bare et museum, sier han og minner om hvordan det har gått i det gamle syriakiske hovedsetet Edessa (dagens Urfa).

– I dag er der ikke en eneste levende stein igjen. Bare gamle ruiner.

Det samme kan skje i Tur Abdin. Og i Syria og Irak hvis alle de kristne forsvinner.

LEVENDE STEINER: Safranklosteret har en rik historie, men fornminner og imponerende bygninger er ikke nok for biskop Saliba. – Vi trenger levende steiner, sier han. – Hvis alle drar, blir det bare et museum.

Biskop Saliba Ôzmen har sitt sete i Safran-klosteret, et av de eldste syrisk-ortodokse klostrene i Tur Abdin i Øst-Tyrkia. Klosteret er også et av de vakreste, der det troner som en gyllen borg på en høyde utenfor byen Mardin, omgitt av frodige hager.

I fjellet bak Safran-klostert finner man fremdeles de gamle eneboernes huler. Foran klosteret bølger åsene nedover mot den grøderike Mesopotamia-sletten. Om våren er landskapet irrgrønt. På denne årstid er det gult, nærmest brunsvidd.

Fra klosterets flate tak kan biskop Saliba se langt av gårde. Helt til krigsherjede Syria ser han på klare dager.

– Før kunne vi se lysene fra de syriske landsbyene om nettene. Nå er der helt svart, forteller han.

– Tyrkia neste?

Å være nærmeste nabo til en av vår tids største flyktningkatastrofer, er en stadig kilde til bekymring. Når biskopen hører vitnesbyrdene fra flyktningene, lurer han på hvor lenge Safran-klosteret får være en fredelig oase i dette turbulente nabolaget.

– Konflikten kan spre seg. Hvem vet om Tyrkia er de neste som rammes? sa biskopen da Dagen fikk møte ham sammen med biskop Halvor Nordhaug og prester fra Bjørgvin i mai.

Denne helgen er han i Bergen i forbindelse med at koret SKRUK holder konserter med musikk fra Tur Abdin. Like før han reiste hørte han illevarslende meldinger fra biskopen i et nabokloster.

– Han forteller at de har observert tilhengere av Den islamske stat (IS) med svarte flagg i arabiske landsbyer i Tur Abdin. Det gjorde både ham og de kristne i området svært bekymret.

Flykter til klosteret

For Safran-klosteret er flyktningstrømmen en stor utfordring. I nesten to år hadde de 50-60 flyktninger boende i klosteranlegget. Det var en krevende for en liten stab å drive kloster samtidig som de tok seg av flyktningene. Biskop Saliba er glad for at de etter hvert klarte å finne hus til dem andre steder.

– Vi klarer ikke som kirke å ta oss av alle, sier biskop Saliba. Det gjør vondt å innrømme. For snart hundre år siden, under folkemordet mot syriakerne og armenerne i 1914-15, siden gikk flyktningstrømmen motsatt vei.

Biskopen ser med sorg at den ene kristne familien etter den andre forlater det østlige Tyrkia. Press fra det muslimske storsamfunnet, problemer for barna på skolen og mangel på arbeidsplasser gjør det vanskelig å klare seg. Når utvandrede slektninger ringer hjem og forteller om frihet og velstand, er det fristende å dra samme vei.

Flukt tømmer kirker

Frem til første verdenskrig var de kristne i flertall i dette området. Nå er det bare 3000 syrianske kristne igjen i Tur Abdin. Til sammenligning bor det 100.000 i Tyskland og omtrent like mange i Sverige.

– Skal vi klare å bevare det kristne nærværet i Tur Abdin, må vi bli flere. Ellers klarer vi verken å skape levende samfunn eller ta vare på klostrene og kirkene, sier han.

Derfor er det hans høye ønske å kunne gi de kristne flyktningene fra Syria og Irak hjelp til å slå seg ned i dette området, i stedet for å forsvinne til Vest-Europa.

– Vi trenger prosjekter som kan gi folk arbeid, og de trenger støtte til bolig og utdanning, sier han. Lykkes man med dette, tror han at det gamle, kristne kjerneområdet Tur Abdin kan komme til å spille en viktig rolle for at kristenheten skal overleve i Midtøsten.

Storhet i fjern fortid

Biskop Saliba viste seg som en gjestfri mann da han fikk besøk av sin kollega Nordhaug i vår. Etter den obligatoriske velkomstkaffen på biskopens kontor ble gjestene utstyrt med guide. Klosterets 1500 år lange kristne historie skulle utforskes, samt den hedenske som går enda lenger tilbake. Klosteret ble nemlig bygget på restene av et soltempel.

Omvisningen gikk gjennom anleggets eldste kirkerom, Guds moders kirke fra tidlig 500-tall, via gamlepatriarkens møterom som prydes av et gedigent portrett av Ataturk, til krypten der 53 patriarker har sitt gravsted.

Den siste ble gravlagt der i 1969 og ble som sine forgjengere stedt til hvile sittende på en stol inne i en sarkofag. Etter noen år, da det bare var patriarkens bein som var igjen, ble disse samlet under stolen – som så var klar til å ta imot neste mann.

Fra 1160 til 1932 var Safranklosteret sete for patriarken av den syriakisk-ortodokse kirke. Fremdeles er patriarkenes trone i klosteret. Senere ble dette flyttet til Damaskus.

Safranklosterets storhetstid synes fjern. Foruten biskopen bor det i dag bare et par munker her og 15-20 gutter i tenårene. Guttene går på offentlig skole i Mardin på dagtid. I klosteret får de kost, losji og kirkelig opplæring, mot at de utfører faste dagelige faste plikter.

En viktig bro

Å ta vare på det store klosteranlegget er mer enn de kan makte på egen hånd. Kafeteriaen og suvernirbutikken, som er etablert ved innkjørselen til klosteret, gir en del inntekter, men ikke nok. De får en del støtte til restaurering fra myndighetene, men heller ikke dette monner. Redningen kommer i form av rause bidrag fra utflyttede syriakiske kristne.

Til gjengjeld er biskopen ofte på reise, særlig til Sverige og Tyskland, for å holde kontakten med sine landsmenn. Han er en viktig bro til de religiøse røttene i gamlelandet for diasporaen.

Trenger levende steiner

Innimellom finnes lyspunkt. Som at kirken har fått døpe konvertitter fra islam.

– Dette var folk som ble tvunget til å konvertere til islam under tidligere forfølgelse, men som nå kommer tilbake til den kristne troen.

Håpet er at flere unge menn skal føle kallet til å gjøre tjeneste som munker og prester. Det er ikke nok med fornminner og imponerende bygninger.

– Vi trenger også levende steiner, sier biskopen.

Selv er han fast bestemt på å bli værende i det østlige Tyrkia.

– Jeg må være hos flokken. Hvis alle drar, blir dette bare et museum, sier han og minner om hvordan det har gått i det gamle syriakiske hovedsetet Edessa (dagens Urfa).

– I dag er der ikke en eneste levende stein igjen. Bare gamle ruiner.

Det samme kan skje i Tur Abdin. Og i Syria og Irak hvis alle de kristne forsvinner.

Vi trenger levende steiner.

Syria – i skyggen av Irak

Vandringen med Jesus

Jesus innbyr til hvile