Nora (24) pleide å skjule at hun var jøde

Da Nora Ilana Haraldsson Savosnick (24) gikk på ungdomskolen prøvde hun å skjule at hun var jødisk. For Oslo-jenta var de 773 norske jødene som ble deportert under krigen mye mer enn ord og tall i skolebøkene. Det var hennes familie.

– Min morfar ble deportert med Donau og overlevde to og et halvt år i Auschwitz, sier Savosnick.

24-åringens morfar, Robert Savosnick, var født og oppvokst i Trondheim og stolt trønder, ifølge barnebarnet. Etter krigen kom kun 32 overlevde tilbake til Norge fra dødsleiren som tok liv av over én million mennesker. Han var en av de få som overlevde.

– Morfars far ble drept i gasskamrene, mens hans mor og bror var blant dem som klarte å flykte til Sverige, sier Savosnick.

– Ingen visste

De siste ukene har Dagen avslørt at jødiske familier betalte opptil flere årslønner for flukten til Sverige. Det er i dag nesten ingen jødiske tidsvitner igjen i Norge som kan fortelle om hva de opplevde under krigen.

Savosnick mener det er viktig å snakke om jødedommen og jødenes historie, og er opptatt av at også hennes generasjon står frem. Men det har ikke alltid være like enkelt. I mange år holdt hun den jødiske siden av seg selv skjult.

– Ingen visste, og jeg benektet det hvis noen spurte. Jeg syntes det var vanskelig å identifisere meg som jøde fordi jeg ikke visste hva det betydde for meg, forklarer hun.

I ungdomsårene hadde hun lyst å passe inn med alle de andre. Hvis Savosnick skulle ha med seg venner hjem etter skolen, ba hun moren fjerne jødiske symboler i huset.

Klassetur

Siste året på ungdomsskolen vurderte klassen til Savosnick å dra til Polen med Hvite Busser. De har siden 1992 arrangert klasseturer til konsentrasjonsleire som Auschwitz-Birkenau der Savosnick sin bestefar var. Men klassen endte med å ikke reise.

– Jeg var en av dem som sa jeg ikke ville. Det var veldig sårt, sier Savosnick.

Tårene renner mens hun forteller, og hun tørker dem bort.

24-åringen er til vanlig frilansfotograf i New York og er hjemme i Oslo på grunn av koronapandemien. Mye har endret seg siden årene på skolen. Savosnick har blitt veldig åpen om at hun er jøde, og jobber med et fotoprosjektet om jødisk liv i Norge.

– Jeg skulle ønske noen hadde gjort mitt prosjekt da jeg gikk på ungdomsskolen. Da hadde livet vært veldig annerledes, sier hun.

– Hvordan annerledes da?

– Et slikt fotoprosjekt hadde gjort det lettere for meg å definere hva jødedommen kan være, og gitt norske jøder et ansikt. Å være jødisk er mye mer enn bare svart-hvitt bilder som engang fantes. Det er veldig levende den dag i dag, sier hun.

Ulike erfaringer

Maya Odinsen Golan (21) og Simon Folgerø (24) sitter på en kafé i Oslo. I likhet med Nora Savosnick er de norske jøder. Begge to jobber som jødiske veivisere, et program hvor jødisk ungdom besøker skoler og forteller om livet som jøde i Norge.

– Jeg har alltid vært åpen om at jeg er jødisk, og har ikke opplevd noe ubehagelig. Men jeg kjenner flere som har møtt på hets og byttet skole fordi de var jødiske, sier Golan.

Folgerø har hatt en annen erfaring.

– Jeg har fått høre at jøder er gjerrige og opptatt av penger, men jeg kjenner folk som har opplevd verre ting. Noen kastet penger etter min bror og sa «plukk opp pengene, jøde», sier han.

Begge synes det er viktig å belyse hva som skjedde med jødene under krigen, også hva jødene betalte for flukten.

– Det er en narrativ som er bortgjemt og tabu for mange. Det som kommer frem er ikke ment til å legge skam på nordmenn, men fortelle «dette skjedde» og at vi må lære av det. Hvis det skjer i fremtiden så kan vi alle sider av historien, både de gode og de dårlige, sier Folgerø.

«De andre»

De jødiske ungdommene har fått med seg Dagens saker om hva jødene betalte. Nora Savosnick synes det er bra at nye narrativer om jødenes flukt kommer frem i lyset. Det skumleste for henne med historien om jødene og betaling er at de ble sett på som «de andre»

– Vi er like mye norsk som vi er jødisk. Overlevende er ofte redde for å snakke om det fordi de vil være norsk nok, slik at de er norsk nok neste gang. Det tror jeg gjelder mange minoriteter, sier hun.

Det er viktig å få frem alle narrativ slik at man kan lære av historien, mener Savosnick.

– Det er veldig skummelt hvis vi skal la et narrativ seile sin sjø uten å sette spørsmålstegn. Det er sånn propaganda utvikler seg, sier hun.

– Da mamma vokste opp var det aldri snakk om penger. Man skulle ikke blande jøder og penger, og jeg begynner å forstå hvor dypt det egentlig sitter, sier hun.

Konspirasjonsteorier

Å være ung jøde gjør henne veldig bevisst på polarisering og konspirasjonsteorier, sier Savosnick.

– Folk trodde på at jøder var undermennesker og det startet i Norge lenge før tyskerne kom. Så er det mange konspirasjonsteorier om at jødene styrer verden eller bankene. Spesielt fra ytre høyre eller venstre, sier hun, og legger til:

– Det har også vært konspirasjonsteorier om at jøder står bak koronaviruset. Dette med jøder som pengegrisk, grådig og maktsyke graver dypt i historien, og har vært en konspirasjonsteori over lang tid.

Savosnick synes antisemittisme er skremmende fordi det ofte er et resultat av at folk får dyrke ekstreme holdninger i et vakuum.

– Derfor er det viktig å ikke tie. Jeg er påvirket av min morfars historie, og det gjør at jeg ser disse trendene i samfunnet og blir redd. Da får jeg behov for å fortelle historien min. Det tror jeg mange unge jøder kjenner et behov for, sier hun.

Ti år

24-åringen sier hun er stolt over hvor langt Norge har kommet siden krigen.

– Jeg føler meg inkludert, selv om jeg som minoritet alltid vil føle at jeg har en fot begge steder. Det har gjort meg veldig bevisst på hvordan folk oppfatter meg, forklarer Savosnick.

Veldig mange hun møter har aldri møtt en jøde før.

– Du blir en representant. De hilser på deg og tenker «dette er sånn jøder er». Det er et stort ansvar å ta på seg, sier hun.

Den nye generasjonen unge jøder i Norge er tøffe, og flinke til å være kritiske, mener Savosnick.

– Vi kan være kritisk til menigheten og ting som har skjedd i det norske samfunnet som ikke har vært greit. Enten det er narrativen om penger eller antisemittisme. Det er viktig for oss å ta på oss begge hattene fordi vi har kjent på kroppen hva polarisering kan utvikle seg til, sier hun.

24-åringen synes det er skremmende at alle tidsvitnene snart er borte. Etter krigen tok det morfaren hennes ti år å fortelle sin kone om det grusomme han hadde vært gjennom i Auschwitz.

– Nå sitter min generasjon med ansvaret. I jødedommen er det tradisjon for at barn forteller sine barn som igjen forteller sine barn. Jeg hadde ikke visst hadde det ikke vært for at min mor fortalte meg. Det er viktig å belyse historien i dag og det faktum at mennesker kan være veldige gode og veldig onde, sier hun.

– Gammel forestilling

Synne Corell er forsker ved Senter for Studier av Holocaust og Livssynsminoriteter. Hun forsker ikke på hva jødene betalte, men den økonomiske likvidasjonen av norske jøders formuer under krigen.

Hun sier dette med jøder og penger er en av de store, antisemittiske stereotypene.

– Det er en gammel forestilling som går nesten 1000 år tilbake. Kristne tekster hadde lenge assosiert jøder med verdslig velstand. Disse forestillingene skulle vise kristne hvordan de burde leve, sier hun.

Corell sier «den pengegriske jøden» er en fullstendig fiksjon som har blitt dypt rotfestet gjennom tidene.

– Det er antijødiske fordommer som er veldig utbredt. Jeg finner det i arkivmaterialet fra krigen. Mange nordmenn var overbevist om at jøder satt på store verdier, sier Corell.

Som forsker har hun sett en økende interesse og oppmerksomhet for det norske Holocaust de siste tiårene, samtidig som antisemittismen også øker.

– Det er en mye større interesse enn før og mange vet mye om jødeforfølgelsen. Samtidig har vi en situasjon i dag hvor vi kan se samme type tankesett og konspirasjoner om jødenes makt. Sosiale medier gjør at man raskt støter på det, sier Corell.

– Det var så grusomt

I likhet med Savosnick vil Maya Odinsen Golan (21) og Simon Folgerø (24) stå frem fordi de synes det er viktig å fortelle om, og ta vare på, jødisk identitet.

– Vi kjenner på ansvaret. I vår generasjon har vi en sterk jødisk identitet uten at vi er veldig religiøse. Det religiøse er viktig for noen, men identiteten er viktig for de fleste, sier Golan.

Da de lærte om Holocaust i oppveksten synes begge det var vanskelig å ta alt som skjedde inn over seg.

– Det var vanskelig å ta til seg dybden i fortellingen fordi det var så grusomt. Jo mer man lærer, jo vanskeligere er det å forstå, sier Golan.

På kaféen der de sitter er det mange unge mennesker og nyter sommerværet og friheten. Det står i stor kontrast til samtaleemnet rundt bordet i skyggen. Golan forteller at da hun besøkte en jødisk massegrav i Polen for første gang traff alle følelsene på en gang.

– Det var ren brutalitet. Inne i skogen hadde folk lagt ned bilder av kvinner og barn, brev, lys, ballonger og Davidstjerner. Alt ble veldig ekte, sier 21-åringen.

Folgerø tror ikke Holocaust vil skje igjen, men synes det er utrolig viktig å holde minnene levende.

Fellesskapet

Begge to er aktive i synagogen i Oslo, og beskriver det jødiske fellesskapet i Norge som en ekstra familie.

– Vi er alle en sterk sammenknyttet gruppe. Fellesskapet gir en veldig trygghet og tilhørighet. Jeg tror det har med jødisk historie å gjøre, og det å være flyktning og minoritet. Alt går tilbake til at man alltid tar vare på hverandre og den jødiske kulturen, sier Golan.

Det er ikke så mange jødiske ungdommer i hvert kull, Golan vil derfor fortsette som jødiske veivisere i noen perioder til, mens Folgerø har vært i jobben de siste tre årene.

– Vi skal minske mellomrommet mellom oss og dem, og vise at vi er jødisk ungdom, men vi er ungdom først og fremst. Målet er at det etter hvert blir mindre vitser, stereotypier og holdninger hvor ordet «jøde» er et skjellsord, sier Folgerø.

Denne saken er laget i samarbeid med Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) ved Universitetet i Bergen.