Norge gir stridsvogner til Ukraina. Hva skal vi tenke om det som kristne?

Onsdag ble det klart at også Norge skal donere stridsvogner til Ukraina. Det er foreløpig ikke kjent hvor mange stridsvogner Norge sender, men det skal ifølge regjeringen være snakk om typen Leopard 2A4.

– Ikke part i krigen

Arne Willy Dahl var fra 1988 til 2014 Norges generaladvokat, altså den øverste lederen for Den militære påtalemyndighet her til lands. Juristen har skrevet boken «Håndbok i militær folkerett».

– Vi kommer ikke unna ørlite juss, begynner han, og sier at det ikke gjør Norge til part i krigen at vi gir stridsvogner og militær opplæring til Ukraina.

Juristen sier at grensen går ved at norske soldater skyter på fremmede.

– Men vi kan ikke se bort fra at den andre part, russerne, blir provosert til å trekke oss inn i krigen, så helt risikofritt er det ikke.

– Peker i forskjellige retninger

Så er det etikken.

Dahl viser til pasifismedebatten, og sier han har lagt merke til at den var atskillig mer aktiv 20 år tilbake i tid.

– I Bibelen heter det at vi skal snu det andre kinnet til, men kan vi kreve det av ukrainere?

Han siterer også Jesu ord: «For alle som griper til sverd, skal falle for sverd».

– Her er bibelsk materiale som peker i forskjellige retninger, og jeg skal ikke gjøre meg til for mye av en teolog, sier han.

Dahl konkluderer for egen del med at Norge har handlet rett i å gi stridsvogner og tilby militær trening.

– Det er dessverre nødvendig.

– Uungåelig

– Du mener at vi ikke kan se at et land i Europa lider og la være å gripe inn?

– Ja, særlig når vi blir bedt om hjelp fra naboen.

Han gjenforteller noe han sa til en stortingsrepresentant da det var aktuelt å gå inn i Syria for noen år siden: «Krig er noe dritt, og er noe vi bør holde oss unna i det lengste.»

– Men når jeg sier i det lengste, så kan det komme situasjoner hvor man ikke kan unngå det. Den situasjonen mener jeg vi er i nå.

– Krigføring som bryter alle etiske og folkerettslige regler

Janne Haaland Matlary er professor i internasjonal politikk ved Universitet i Oslo (UiO) og professor II ved Forsvarets høyskole/Stabsskolen - Seksjon for Militærstrategi og Fellesoperasjoner.

– Vi har rett til å forsvare oss selv og til å hjelpe andre til å forsvare seg selv, sier hun.

Matlary siterer også Jesus: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine».

– Dette er ikke bare en aggresjons- og overfallskrig, men også en krigføring som bryter alle etiske og folkerettslige regler om hvordan å behandle sivile. Det er ren terrorbombing.

Risiko for andre

Saken handler om hvor mye risiko vi skal ta for andre, mener hun, og siterer Skriften igjen. Denne gangen Kain som svarer Gud: «Er jeg min brors vokter?».

– Vi kan spørre: Er det min sak? Har jeg noe ansvar for dette?

Det er risiko forbundet med å støtte et land i krig mot verdens største atommakt, sier professoren, men hun mener dilemmaet er mer realpolitisk enn etisk.

Hun spør:

– I hvor stor grad skal vi påta oss å gjøre det riktige i verden versus å sikre oss selv og håpe at andre gjør noe?

– Mange er redde

Statsviteren påpeker at det ikke har vært særlig debatt om spørsmålet i Norge og sier valget har skjedd brått, i stor enighet.

– Jeg tror likevel at mange er redde og opptatt av at vi som folk tar en risiko.

Matlary sier saken i bunn og grunn handler om hvorvidt det er mulig å opprettholde et internasjonalt statssystem hvor det ikke er makten som rår.

– De mektige vil gjøre som de vil, og de små gjøre som de kan. Hvis ingen stopper aggressive stater, blir verden preget av aggresjon og vi vil få en enorm opprustning. Da vil alle og enhver måtte ha kjernevåpen.

Hun konkluderer:

– Vi må hjelpe ukrainerne. For et lite land som Norge er det betydelig egeninteresse i å gjøre det.

Stor støtte til å eskalere våpenhjelp

Bård Mæland er rektor ved VID vitenskapelige høgskole. Han er ordinert prest i Den norske kirke, og har jobbet som feltprest og etikklærer i Forsvaret, blant annet ved Hærens Krigsskole, hos Feltprosten og i UNIFIL-styrkene i Sør-Libanon.

Mæland registrerer stor støtte til å eskalere våpenhjelpen overfor Ukraina.

– Det er bred enighet politisk, noe som indikerer at problemstillingen oppleves enklere enn ved andre situasjoner som Norge har stått i de siste 10 årene.

Han mener det henger sammen med nødverge- og selvforsvarssituasjonen.

– Innenfor rettferdig krig-teorien er det den enkleste problemstillingen, for alle har rett til å forsvare seg når de er eksistensielt truet. For Ukraina er alternativet å bli jevnet med jorden eller overtatt og okkupert av en makt som ikke har gode intensjoner.

Pragmatisk vurdering

Mæland sier det er moralsk høyverdig å støtte valget som er gjort. Samtidig legger han til at det kommer en pragmatisk vurdering som handler om hvor mye våpenhjelp og hvilken type våpen en skal støtte Ukraina med i «den rettferdige kampen».

– Jo mer en går direkte inn og støtter med sterkere våpen, desto mer står en i fare for å utløse konsekvenser fra russisk side som er fatale, altomfattende og ødeleggende, sier Mæland med henvisning til atomvåpen.

– Da kan valget fremstå som dumdristig og dårlig, sier han.

– Støtter du selv valget som Norge har gjort?

– Ja, alternativet er bare å se på at et land går til grunne uten venner.

Fire hensyn

Henrik Syse, seniorforsker ved PRIO (Peace, Research Institute Oslo) er i USA der han har et undervisnings- og forskningssemester.

Han svarer på e-post:

Når Norge nå gir stridsvogner, er det viktig, etter min mening, å ta fire hensyn:

* For det første må bidragene vi gir, være meningsfylte og gi riktig hjelp til ukrainerne i deres kamp.

* For det andre skal vi være sikre på at våpnene og systemene vi bidrar med, oppfyller alle folkerettens krav til legitime våpen.

* For det tredje skal vi koordinere med våre allierte for å sikre oss at vi bidrar på en måte som det er bred enighet om er riktig, og som er godt samstemt med det andre bidrar med.

* Og for det fjerde skal vi sikre oss at vår egen forsvarsevne ikke blir svekket på farlig vis gjennom våre bidrag.

– Mye står på spill

Syse skriver at det aldri er ideelt å måtte gi eller selge våpen som faktisk skal brukes i krig.

– Men i en reell forsvarskrig– som vi helt klart støtter– og der mye står på spill både politisk og militært, er det riktig å gjøre det. Dersom norske stridsvogner oppfyller de nevnte kriteriene, er det også rett av Norge å bidra med slik hjelp, avslutter han.